Ankara har rykte på seg for å være en grå administrasjonsby uten sjel. Så går du opp i borgen, og der oppe henger det vasketøy mellom husene, katter sover i solveggen, og en mann selger tørket frukt fra en trillebår i en gate som har vært en gate lenge før Norge var et land. Hisar, som området heter, er den eldste delen av Ankara, og den eneste som ser gammel ut.
Det er ingen billettluke. Du går bare inn gjennom porten og opp. Det gjør borgen til byens beste gratis opplevelse, og til noe helt annet enn et museum: folk bor her fortsatt.
Murene og steinene i dem
Festningen har to ringer. Den ytre muren omslutter et helt boligstrøk, den indre kroner selve klippen. Hvem som bygget først, er omdiskutert; høyden har vært befestet siden antikken, og det som står i dag er i hovedsak bysantinsk arbeid fra 600-tallet og senere, med påbygg fra seljukkene og osmanene. Byen skiftet hender mange ganger, og hver eier lappet på det forrige.
Se på selve muren mens du går. Den er full av gjenbruk. Marmorblokker med greske innskrifter, avkuttede søyletromler, biter av gravsteiner og relieffer er murt rett inn mellom de vanlige steinene, lagt inn liggende, stående og på skrå. Da byen trengte forsvarsverk i en fart, rev man det romerske Ankyra og brukte det som byggemateriale. Du kan lese fragmenter av latinske og greske bokstaver i muren uten å bøye deg ned.
At det i det hele tatt lå en by her, skyldes ull. Ankara het Angora, og angorageita ga en lang, silkeaktig ull som ble vevd til et stoff Europa betalte godt for i osmansk tid. Handelen foregikk i bygningene i bakken under muren, og det er en av dem som i dag huser byens store museum. Da den europeiske etterspørselen falt, sank Ankara tilbake til å være en søvnig provinsby med noen tusen innbyggere. Slik lå den til 1923.
Veien opp
Fra Ulus går det bratt oppover, og de siste hundre meterne er brostein og trapper. Regn tjue minutters gange fra Ulus torg hvis du er i grei form, mer hvis du stopper i butikkene på veien. Taxi kommer opp til porten, men ikke inn i gatene innenfor: de er for smale.
Underveis passerer du Museet for anatoliske sivilisasjoner, som ligger i bakken rett under muren. De to hører sammen, og rekkefølgen bør være museum først, borg etterpå. Da vet du hva de gamle steinene i muren er, når du står der.
Gatene innenfor murene
Innenfor porten åpner det seg et lite nabolag av gamle Ankara-hus: to og tre etasjer, underetasje i stein, overetasje i bindingsverk med leire mellom stokkene, og en overhengende andre etasje som stikker ut over gaten. Noen er pusset opp til kafeer, teppebutikker og små hoteller. Andre står som de har stått, med sprukken puss og et fjernsyn på inne i stua.
Det er den blandingen som gjør stedet. Du går forbi et hus der en familie spiser middag med døra åpen, og tretti meter senere sitter det et bryllupsfølge og fotograferer på en kafeterrasse. Butikkene selger krydder, kobber, ull og suvenirer, og prisnivået er høyere her enn nede i byen. Skal du kjøpe noe større, les om prutting først.
Gatene er ujevne, bratte og delvis uten rekkverk. Barnevogn er en dårlig idé. Sko med grep er en god idé, særlig når brosteinen er våt: den er glattpolert av flere hundre år med føtter.
Utsikten fra Østtårnet
Helt øverst i den indre borgen ligger Şark Kulesi, Østtårnet. Dit kommer du opp en trapp som blir smalere og mer improvisert jo høyere du kommer, og på toppen er det en åpen platting med lav mur og ingen sikring verdt navnet. Er du redd for høyder eller har små barn med, snu før det siste trappeløpet.
Belønningen er en 360 graders utsikt over hele hovedstaden. Mot vest ser du minaretene til Kocatepe-moskeen stikke opp, og bak dem høyden med Atatürks mausoleum. Ellers er det tak på tak på tak, opp og ned de brune åsene, så langt du ser. Det er den beste forklaringen som finnes på hva slags by Ankara faktisk er: en hovedstad som vokste fra rundt tjuetusen innbyggere til millioner i løpet av hundre år, fordi republikken bestemte at den skulle det.
Kom sent på ettermiddagen. Da står sola bak deg mot øst, og lyset gjør de brune blokkene mindre brune. Solnedgang fra muren er den klassiske avslutningen på en Ankara-dag.
Rett nedenfor porten
Bakken under borgen er verdt en time i seg selv, og de fleste turister gir den ikke fem minutter.
- Kobberslagerbasaren: gaten Çıkrıkçılar Yokuşu og strøket rundt selger kobberkjeler, kaffekanner, ullstoff og verktøy. Her handler lokalbefolkningen, ikke turister.
- Krydder og tørket frukt: butikkene nærmest borgporten har åpne sekker med nøtter, tørket aprikos fra Malatya og krydder i kjegler. Prisen oppgis per kilo; be om et halvt hekto hvis du bare vil smake.
- Çengelhan: en osmansk karavanserai fra 1500-tallet, i dag industri- og teknologimuseum. Bygningen alene er verdt inngangen.
- Ulus: her ligger også Augustustempelet med den romerske innskriften, Hacı Bayram-moskeen og de romerske badene, alt innenfor et kvarters gange.
Praktisk
- Pris: det har ikke vært inngangspenger for å gå inn i borgområdet. Enkelte hus og museer inne i strøket tar egen billett.
- Tid: halvannen time for gatene og tårnet, mer hvis du spiser.
- Mat: flere av kafeene inne i murene har takterrasse med utsikt. Utsikten er bedre enn maten, og du betaler for utsikten.
- Når: hele året. Ankara ligger høyt og innlandsk, og vintrene er kalde med snø. Da er brosteinen glatt, men byen er vakrere.
Skal du sette sammen en dag i hovedstaden, fungerer denne rekkefølgen godt: mausoleet på formiddagen, museet midt på dagen, borgen på ettermiddagen. Resten av alternativene finner du i oversikten over attraksjoner i Ankara.