Kjør nordover på Atatürk Bulvarı i Istanbul, og du passerer under en romersk vannledning. Bozdoğan Kemeri, Valens-akvedukten, ble ferdig på 300-tallet og bærer fortsatt sin egen vekt over åtte kjørefelt. Ingen har laget noe skilt av betydning. Bilene bare kjører under. Det er den korteste innføringen i tyrkisk historie du kan få: det gamle er ikke satt til side her, det står midt i veien.
Denne artikkelen dekker rundt halvannet årtusen, fra Roma tok over Vest-Anatolia til Konstantinopel falt i 1453. Det er lang tid, men det meste av det du kommer til å se på en Tyrkia-ferie utenom strendene, er fra denne perioden eller fra osmanerne som kom etter.
Slik ble Anatolia romersk
Det begynte med en arv. Kongen av Pergamon, Attalos III, døde barnløs i 133 før vår tidsregning og testamenterte riket sitt til Roma. Dermed fikk romerne provinsen Asia på fanget, uten å slåss om den, og med den hele den rike vestkysten med Efesos som hovedstad.
De neste to hundre årene er den store byggetiden. Romersk fred betydde veier, vannledninger, teatre og badeanlegg, og lokale rikfolk konkurrerte om å betale for dem. Det er derfor kysten fra Egeerhavet til Syria er så full av marmor. Aspendos-teateret øst for Antalya står med scenebygningen intakt og brukes fortsatt til forestillinger. Ved Perge utenfor Antalya går du i en søylegate med en vannrenne midt i, som var byens klimaanlegg. Oppe i fjellene bak byen ligger Termessos, som Roma lot styre seg selv som forbundsfelle.
Keiser Hadrian reiste rundt i provinsene og ble feiret der han kom. Da han skulle besøke Attaleia, dagens Antalya, i år 130, bygget byen en triumfbue til ham. Hadrians port står der ennå, og du går gjennom den for å komme inn i gamlebyen. Se ned: hjulsporene i marmoren under porten er slitt av vogner over århundrer.
Lenger sør lå Antiokia, dagens Antakya, rikets tredje største by og stedet der de som fulgte Jesus først ble kalt kristne. Byen har verdens rikeste samling av romerske gulvmosaikker. Antakya ble hardt rammet av jordskjelvet i februar 2023, og gjenoppbyggingen pågår fortsatt, så sjekk hva som er åpent før du legger turen dit.
År 330: keiseren flytter østover
Konstantin den store valgte en gresk havneby ved navn Byzantion, på en trekantet halvøy mellom Marmarahavet, Bosporos og en dyp naturhavn kalt Det gylne horn. Byen ble innviet på nytt i 330 og fikk navnet hans. Valget var militært og økonomisk mer enn noe annet: herfra kunne keiseren nå både Donau-grensen og Persia, og alt som seilte mellom Middelhavet og Svartehavet måtte forbi.
Noe av det Konstantin reiste, står fortsatt. Ved trikkestoppet Çemberlitaş står en svidd porfyrsøyle bundet sammen med jernbånd. Det er Konstantins søyle, som en gang bar en statue av keiseren og markerte det nye torget. I dag ser den ut som en glemt skorstein mellom butikkene, og folk går forbi den hele dagen uten å se opp.
Den avlange parken foran Den blå moské er heller ikke en park. Det er hippodromen, veddeløpsbanen som rommet titusener og var byens politiske arena. Formen er bevart fordi husene fulgte den. Tre monumenter står igjen på midtaksen: en egyptisk obelisk som er over tre tusen år gammel og ble fraktet hit på 300-tallet, en bronsesøyle formet som tre sammenflettede slanger som opprinnelig sto i Delfi og feiret grekernes seier over perserne, og en murt obelisk som har mistet bronseplatene sine. Sokkelen under den egyptiske obelisken er verdt et par minutter: der ser du keiseren i losjen sin, med hoffet rundt seg og publikum under.
Murene som holdt i tusen år
Fra Marmarahavet til Det gylne horn går det en mur på rundt seks og en halv kilometer tvers over halvøya. Den ble reist på 400-tallet under Theodosius II og var forsvar i tre lag: en bred vollgrav, en ytre mur og bak den en indre mur med nesten hundre tårn. Ingen angriper klarte å bryte gjennom den fra landsiden på tusen år.
Du kan gå langs dem i dag, og det er en av de merkeligste turene i byen. Deler er restaurert, deler ligger i ruiner med fikentrær i sprekkene, og under murene ved Yedikule dyrkes det fortsatt grønnsaker i hager som har ligget der siden bysantinsk tid. Området er slitt, og du bør gå på dagtid og gjerne ikke alene, men det er ekte på en måte Sultanahmet ikke er.
De to enkleste stedene å komme til er Yedikule i sør, der osmanerne senere bygget en festning inn i den bysantinske muren, og Edirnekapı lenger nord, der bruddet i 1453 skjedde. Begge nås med buss eller Marmaray og en kort spasertur. Vil du bare ha et glimt, ser du muren fra vinduet på toget mellom flyplassen og sentrum, og fra motorveien inn til byen.
Justinian og det store byggeprosjektet
I januar 532 brant halve byen under et opprør som startet på hippodromen og nesten veltet keiser Justinian. Det som ble stående etterpå, var en tomt. Fem år senere sto Hagia Sophia ferdig, tegnet av to menn som var matematikere snarere enn byggmestere, Anthemios fra Tralles og Isidoros fra Milet. Kuppelen spenner over tretti meter og hviler på en krans av vinduer som gjør at den ser ut til å sveve. Det var det største rommet under tak i verden i nesten tusen år.
Samtidig gravde de ut vannmagasiner under byen. Basilica Cistern har over tre hundre søyler i rekker under gaten, hentet fra eldre bygg som ble revet. To av dem står på Medusa-hoder, det ene opp ned og det andre på siden. Ingen vet hvorfor. Det finnes flere titalls slike cisterner under Istanbul, og noen av dem er i dag kafé, teppebutikk eller lager.
Justinian bygget også den lille kirken for Sergios og Bakchos, i dag kalt Küçük Ayasofya, noen hundre meter ned mot sjøen fra hippodromen. Den er eldre enn Hagia Sophia, står i et rolig nabolag med trehus rundt, og du er som regel nesten alene der.
Bildestriden og mosaikkene
På 700- og 800-tallet raste en strid om hvorvidt hellige bilder var avgudsdyrkelse. Resultatet ble at store mengder mosaikk og maleri ble hugget ned. Da bildene kom tilbake etter 843, begynte kunsten på nytt, og det beste av den er sent: Chora-kirken, Kariye, i bydelen Edirnekapı har mosaikker og fresker fra 1300-tallet som er blant de fineste som finnes fra middelalderen. Bygget har skiftet status flere ganger de siste årene, mellom museum og moské, så sjekk hva som gjelder og hvilke deler som er tilgjengelige før du drar dit.
Den bysantinske kunsten finnes også langt fra hovedstaden. I Göreme friluftsmuseum i Kappadokia er kirkene hogd inn i vulkansk tuff og malt innvendig, og fargene har holdt seg fordi de har stått i mørket. Ved Trabzon ved Svartehavet finner du både en egen Hagia Sophia og klosteret Sumela, som klistrer seg til en loddrett fjellvegg.
Den greskortodokse kirken har fortsatt sitt hovedsete i Istanbul. Patriarkatet ligger i Fener ved Det gylne horn, i et beskjedent anlegg bak en høy mur, og har vært der siden 1600-tallet. Menigheten i byen er i dag på noen få tusen mennesker, mot flere hundre tusen for hundre år siden. Du kan besøke kirken St. Georg innenfor porten. Det er stille, det tar ti minutter, og det er en påminnelse om at denne historien ikke bare er ruiner.
1204 og 1453
Det fjerde korstoget skulle til Egypt. Det endte med at korsfarerne beleiret og plyndret Konstantinopel i 1204, satte inn sine egne keisere og sendte skipslaster med relikvier og bronse vestover. De fire hestene på Markuskirken i Venezia sto opprinnelig her. Byen kom aldri helt til hektene igjen. Da grekerne tok den tilbake i 1261, var det en langt fattigere by de overtok.
De siste to hundre årene krympet riket til lite mer enn byen selv. Den 29. mai 1453 brøt osmanske styrker gjennom murene etter en beleiring med kanoner som var større enn noe Europa hadde sett. Den siste keiseren, Konstantin XI, forsvant i kampene, og Mehmet II red inn i byen samme dag. Han gjorde Hagia Sophia til moské og tok tittelen Kayser-i Rûm, romernes keiser. Det var ikke tilfeldig valgt. Historien fortsetter i Det osmanske riket.
Hva heter det egentlig?
Innbyggerne kalte aldri seg selv bysantinere. De sa de var romere, på gresk Romaioi, og riket var Romerriket helt til det ikke fantes mer. Ordet «bysantinsk» ble funnet opp av tyske lærde på 1500-tallet, lenge etterpå, og henger igjen fordi det er praktisk. Tyrkisk har beholdt den gamle betegnelsen: kirken i Trabzon heter Ayasofya, og distriktet Rumeli betyr romernes land.
Slik ser du det meste på en dag
Alt det bysantinske sentrum ligger innenfor en times gange i Istanbul. En rute som fungerer: start på hippodromen tidlig om morgenen mens den er tom, gå inn i Hagia Sophia når den åpner, ta cisternen etterpå fordi den er kjølig når solen begynner å ta, og gå så nedover til Küçük Ayasofya og videre til sjømuren ved Kumkapı. Etter lunsj tar du trikken til Aksaray og går de siste hundre meterne til akvedukten, og har du krefter igjen, videre til Zeyrek, der Pantokrator-klosteret fra 1100-tallet i dag er moské.
Åpningstider og priser endres ofte, og de store attraksjonene i Sultanahmet har hatt kraftige prishopp de siste årene. Kjøp billetter på forhånd der det går an, og sjekk hva som gjelder samme uke som du reiser.