Sørvest for Kemer stikker det ut et fjellparti der veien fra kysten svinger seg ned i to trange daler. Nederst i den ene ligger Olympos, en antikk by som er grodd inn i en grønn kløft, med trehyttecamper og ryggsekkturister. Nederst i den andre ligger Çıralı, en spredt landsby med appelsinlunder, familiedrevne pensjonater og et strengt forbud mot lys på stranden om natten. De to stedene deler den samme flere kilometer lange strandbuen, men de er to helt forskjellige ferier.
Over dem begge, i fjellsiden, brenner det ild rett ut av steinen. Det har den gjort i minst to tusen år.
To steder, én strand
Strandbuen går mellom to fjellnes, og i sørenden renner bekken fra Olympos-dalen ut i sjøen. Der ligger ruinene og hyttecampene. I nordenden ligger Çıralı, med hus og pensjonater trukket tilbake fra strandlinjen bak et belte av trær.
Du kan gå mellom dem langs stranden på under en time, og elveutløpet kan vades eller krysses på en enkel bro avhengig av vannstand. Med bil er det derimot ingen snarvei. De to dalene har hver sin bratte vei ned fra hovedveien, og du må helt opp til D400 og ned igjen for å komme fra det ene stedet til det andre. Regn med tre kvarter.
Olympos: ruiner i en grønn kløft
Den antikke byen Olympos var medlem av det lykiske forbundet og senere en romersk havn. Det som gjør stedet spesielt, er ikke størrelsen på ruinene, men hvor de ligger. Steinene er halvt begravd i en frodig kløft med platantrær, oleander og en bekk som renner gjennom hele feltet ut til havet. Du går på stier mellom en tempelport med innskrift, restene av et teater, badeanlegg, sarkofager og en middelaldersk borgruin oppe i fjellsiden.
Det er billett inn på området, og den samme billetten gir deg tilgang til stranden i sørenden, siden veien dit går gjennom utgravingsfeltet. Feltet blir gradvis tilrettelagt med gangveier og nye ruter, så hva som er åpent kan variere fra sesong til sesong. Ta med vann og sko du kan gå i, ikke badesandaler. Sett av minst to timer hvis du vil se hele feltet, og legg besøket til formiddagen. Dalen ligger mellom to fjellsider, så solen står rett ned i den midt på dagen, men trærne gir mer skygge enn du finner på de fleste andre utgravingsfelt i Tyrkia. Det er også et av de få stedene der du kan avslutte ruinvandringen med å gå rett ut i sjøen.
Trehyttene
Olympos-landsbyen oppover i dalen er et fenomen for seg. Fordi området er vernet, ble det aldri bygget hoteller her. I stedet vokste det fram camper med enkle trehytter på påler, kalt ağaç ev, som siden 1990-tallet har trukket ryggsekkturister fra hele verden.
Standarden spenner i dag fra spartansk til overraskende komfortabel: noen hytter har egen dusj og klimaanlegg, andre har en madrass og en vifte. Prisen inkluderer nesten alltid frokost og middag, servert som buffet på lange bord, og det er en stor del av poenget. Du sitter sammen med andre reisende, det er hengekøyer og puteplattinger, og lyden om kvelden er samtaler i stedet for musikkanlegg. Vil du ha rene laken, resepsjon og trådløst nett som virker overalt, bør du bo i Çıralı i stedet.
Çıralı: appelsinlunder og skilpadder
Çıralı er det motsatte av et feriested som er planlagt. Veiene er delvis grus, husene ligger spredt mellom appelsintrær og drivhus, og overnattingen er pensjonater og små bungalowanlegg drevet av familier som bor der selv. Det finnes ingen høyblokker og ingen strandpromenade med barer.
Grunnen er stranden. Dette er et av de viktigste hekkeområdene for uekte karettskilpadde i Tyrkia, og vernet setter rammene for alt. Reglene er enkle og bør følges: ikke bruk lys mot stranden etter mørkets frembrudd, ikke grav dype hull i sanden, hold deg unna merkede reder, og la solsengene stå trukket tilbake fra vannkanten. Hunnene kommer opp om natten i sommermånedene, og ungene som klekkes utover høsten navigerer etter lyset over havflaten. En mobillykt sender dem feil vei. Les mer om Çıralı-stranden før du drar.
Chimaera: flammene i fjellsiden
Yanartaş, den brennende steinen, ligger i skråningen ovenfor Çıralı. Fra parkeringen går en steinlagt sti oppover i rundt tjue til tretti minutter, brattere enn du forventer, og oppe finner du en steinur der små flammer kommer rett opp av sprekkene i berget. Det er naturgass som siver ut gjennom fjellet og antennes i kontakt med luften. Flammene slukner ikke, men de varierer i størrelse, og de er større og mer synlige om vinteren enn i tørre sommermåneder.
Dette er Chimaera fra myten, uhyret med løvehode som spydde ild og som Bellerofon drepte fra ryggen av den bevingede hesten Pegasus. Antikkens folk bygget helligdom her, og restene ligger fortsatt i skråningen.
Praktisk: det er inngangspenger, stien er ujevn, og opplevelsen er klart best etter mørkets frembrudd. Da trenger du hodelykt eller lommelykt til turen ned igjen, for stien er ikke belyst. Mange pensjonater kjører gjester opp til parkeringen og henter dem igjen etter en avtalt tid. Ta med en genser, for det blir kjølig i fjellsiden når solen er borte.
Stranden og sjøen
Stranden består av grov sand og småstein, den er bred, og den er nesten uten bygninger langs hele lengden. Bunnen faller relativt raskt, og fordi bukten ligger åpen mot sør, kan det stå inn bølger når det blåser. Følg flaggene der de finnes, og vær oppmerksom på at det ikke er badevakt på hele strekningen. Se hva du bør vite om bading, strømninger og sikkerhet i vannet før du tar med barn ut på dypt vann.
Vannet er klart og kaldere enn på sandstrendene østover, delvis fordi det kommer ferskvann ut i sjøen ved elveutløpene. Solsenger finnes i begge ender, men langt mindre tett enn i badebyene. Går du midtveis mellom Olympos og Çıralı, har du ofte hundre meter strand for deg selv selv i høysesong.
Slik kommer du deg dit
Begge stedene ligger rundt 80 kilometer sørvest for Antalya, en drøy time og et kvarter med bil. Fra Kemer tar det omtrent en halvtime til avkjøringene. Hovedveien D400 går høyt oppe i fjellet, og fra hver av avkjøringene går det en smal, svingete vei på rundt sju kilometer ned til havet. Kjører du selv, ta det med ro i svingene, særlig i mørket.
Uten bil tar du buss eller dolmuş langs kysten og går av ved avkjøringen. I sesongen møter minibusser bussene og kjører ned til begge landsbyene, men frekvensen faller kraftig utenom sommeren, og etter mørkets frembrudd kan du bli stående. Avtal henting med overnattingsstedet hvis du kommer sent.
Den lykiske vandreruten går gjennom begge dalene, og etappene herfra er blant de vakreste på hele ruten. Nabobukten Adrasan i sør er et rolig alternativ hvis du vil ha samme natur med litt mer ordnede forhold. Kommer du sjøveien, avslutter mange seilturer med gulet her: les om blue cruise langs kysten hvis det frister.
Hvem passer hvor
Velg Olympos hvis du er ung eller reiser alene, vil møte folk, og synes et enkelt rom er en rimelig pris for å bo inne i en ruinby. Velg Çıralı hvis du reiser som familie eller par, vil ha eget bad, kjøkkenhage utenfor vinduet og en strand der ingen selger deg noe.
Begge steder krever at du senker forventningene til service. Butikkutvalget er lite, minibanker finnes ikke overalt, og mobildekningen er ujevn i dalene. Ta med kontanter, og ikke regn med at kortterminalen i den lille kiosken virker den dagen du trenger den.
Mat og kvelder
Spisestedene i Çıralı er små og familiedrevne, og mange serverer bare det de har laget den dagen. Opp langs veien mot hovedveien ligger ørretrestauranter ved kildevannet i Ulupınar, med bord på plattinger over bekken. Det er en av de bedre middagene på hele kysten, og du bør regne med at det er kjøligere der oppe enn nede ved sjøen.
Kveldene er stille. Det finnes barer i Olympos-campene med bålpanne og musikk, men ingen utelivsgate noe sted. Er du ute etter nattklubb og shopping, må du til Kemer, Antalya eller lenger vest til Kaş.
Når du bør reise
Sesongen går fra april til oktober. Mai og juni er grønne, kjølige nok til å gå i ruinene og til vandring på den lykiske ruten. Juli og august er varmest, og da er campene i Olympos fulle av unge reisende og Çıralı fullt av tyrkiske familier. September og oktober gir varmt hav, rolige strender og fine kvelder. Om vinteren stenger mye, men flammene brenner videre, og de er faktisk best akkurat da. Vil du sammenligne med resten av Tyrkiske riviera, er dette den delen av kysten der naturen fortsatt bestemmer mer enn hotellene.