Kom til Şirince før klokken ti eller etter fire. Midt på dagen fylles hovedgaten av busser fra kysten, og da er landsbyen en tett rekke boder som selger olivensåpe, brodert duk og fruktvin i plastflasker til folk som har førti minutter på seg.
Går du derimot én gate oppover fra handelen, i hvilken som helst retning, forsvinner det hele. Der er det brolagte smug, hvitkalkede steinhus med karnapp i tre, fikentrær som henger over murene og gamle folk på krakker. Det er den landsbyen folk kommer for, og den er fortsatt der.
Landsbyen som byttet befolkning
Şirince lå gresk-ortodoks i mange hundre år, oppe i åsene åtte kilometer fra Selçuk, med utsikt over fikenmarker og olivenlunder. Byggeskikken er gresk: to etasjer, tykke murer i stein nederst, pusset og hvitkalket over, tak av teglpanner.
I 1923 ble befolkningen byttet ut. Befolkningsutvekslingen mellom Hellas og Tyrkia sendte de kristne innbyggerne til Hellas, der de grunnla en ny landsby, og muslimske familier fra Balkan flyttet inn i husene deres. Navnet var Çirkince, som betyr omtrent stygg, angivelig for at ingen skulle finne på å komme. Guvernøren i Izmir endret det i 1926 til Şirince, som betyr det motsatte.
To ortodokse kirker står igjen. Johannes døperens kirke fra begynnelsen av 1800-tallet ligger på høyden over landsbyen og er restaurert. Den nedre, Demetrios-kirken, brukes til utstillinger og arrangementer. Ingen av dem er i bruk som kirker lenger, og fresker og ikonostase er stort sett borte.
Vinen: hva du bør vite før du smaker
Şirince er kjent for fruktvin. Du blir vinket inn til gratis smaking overalt, og du får servert små plastbegre med vin av fersken, jordbær, bjørnebær, granateple, kvede og melon.
Vær forberedt: det meste er søtt, ofte veldig søtt, og det har mer til felles med saft med alkohol i enn med vin. Mange flasker er tappet på plast og etikettert for hånd. Har du vinerfaring og forventer noe seriøst, blir du skuffet, og du bør heller lete etter de få produsentene i landsbyen som faktisk lager tørr vin av druer fra distriktet. De finnes, men de skiller seg ikke ut i gaten.
Smakingen er gratis fordi den er et salgstriks, og prisen per flaske ligger godt over det du betaler for tyrkisk druevin i butikk. Kjøp én flaske som suvenir hvis du liker det søte. Vil du ha ordentlig tyrkisk vin, finnes den andre steder.
Mat, marked og matematikk
Det du bør spise i Şirince er frokost. Landsbyfrokosten, kahvaltı, serveres på terrasser med utsikt utover dalen: hjemmelaget syltetøy, oster fra distriktet, oliven, tomat, agurk, honning med fløte og nybakt brød, med te som fylles på til du sier stopp. Gözleme, tynne fylte lefser stekt på plate, får du overalt.
Bodene selger mye som ikke er laget her. Olivensåpe, krydder og tørket frukt kan godt være lokalt, mens broderi, sjal og tepper ofte er importert. Spør hvor det kommer fra, og les mer om hva som er verdt å ta med hjem i artikkelen om souvenirer fra Tyrkia.
Rett utenfor landsbyen ligger Nesin matematikklandsby, et anlegg av steinbygninger i terrassene der studenter og elever kommer for å ha kurs i matematikk om sommeren. Besøkende slippes inn i deler av området utenom undervisningen. Det er et av de merkeligste og fineste stedene i denne delen av Tyrkia, og de aller fleste vet ikke at det ligger der.
Şirince fikk sitt korte øyeblikk av verdensberømmelse i desember 2012, da et rykte om at landsbyen skulle overleve verdens undergang trakk tusenvis av mennesker og et hav av kamerateam hit. Verden gikk ikke under. Hotellene tok godt betalt.
Sesong og tidsbruk
Selve landsbyen ser du på halvannen til to timer i rolig tempo. Med frokost, en runde i de øvre gatene og en tur opp til kirken går det med tre til fire.
Våren er finest. Da blomstrer frukttrærne i terrassene rundt, og temperaturen er behagelig. Høsten gir fiken- og drueinnhøsting og varme dager uten sommerens trengsel. Om vinteren er mange boder stengt og flere pensjonater tar pause, men landsbyen er stille og tåken ligger i dalen om morgenen. Juli og august er varme og fulle, og da gjelder regelen om tidlig eller sent enda strengere.
Slik kommer du deg dit
Fra otogaren i Selçuk går det dolmuş til Şirince gjennom dagen, og turen tar rundt tjue minutter opp den svingete fjellveien. Det er den enkleste og billigste måten, men avgangene er glissent fordelt utenom sesongen, så spør om siste retur når du går på.
Med leiebil er veien grei, men smal, og du må parkere på anvist plass i utkanten mot avgift. Bilen kommer ikke inn i landsbyen. Fra Kuşadası tar det snaut en time hver vei.
Landsbyen er bygget i en bratt bakke, og gatene er brolagte og ujevne. Det er ikke et sted for rullestol eller barnevogn, og sko med grep gjør turen langt hyggeligere.
Bli over natten
Det store skillet går mellom å komme på dagstur og å sove her. Şirince har en rekke pensjonater i restaurerte steinhus, mange med bare noen få rom og frokost på taket. Etter at siste buss har gått nedover, blir landsbyen stille, bodene stenger, og du sitter igjen med lyden av sikader og hunder.
Kombinasjonen som fungerer best er å bo i Şirince eller Selçuk, gå inn i Efesos ved åpningstid, og komme opp hit til sen frokost når varmen setter inn nede på sletten. Her oppe ligger temperaturen noen grader lavere hele sommeren.