På en fjelltopp i Adıyaman, drøyt 2100 meter over havet, står en rekke steinhoder på to meter og ser utover Sørøst-Anatolia. De satt en gang på skuldrene til sittende gudestatuer på åtte-ni meter, plassert på hver side av en kunstig haug av knust stein som en konge fikk bygget over sin egen grav. Så kom jordskjelvene, hodene falt ned, og noen stilte dem opp igjen på bakken. Slik har de stått siden.
Nemrut Dağı kom på UNESCOs verdensarvliste i 1987 og er det mest fotograferte enkeltstedet i denne delen av landet. Det er også et sted som krever litt planlegging, for hele opplevelsen står og faller på når på døgnet du kommer opp.
Kongen som ville bli gud
Kommagene var et lite kongerike som lå i klem mellom Romerriket i vest og partherne i øst. Antiokos den første styrte det rundt midten av det første århundret før vår tidsregning, og han løste presset ved å hevde slektskap begge veier: fra perserkongene på farssiden og fra Aleksander den store på morssiden.
Gravanlegget hans er bygget etter samme logikk. Gudene på terrassene er greske og persiske i samme figur: Zevs sammen med Oromasdes, Apollon med Mitra, Herakles med Artagnes, ved siden av gudinnen Kommagene og kongen selv. Ørner og løver vokter rekken. På vestterrassen ligger et relieff med en løve, stjerner og planeter, som forskere har tolket som en dato rundt år 62 før vår tidsregning.
Selve gravkammeret er aldri funnet. Haugen består av knyttneve-store steinbiter som raser sammen så snart noen graver i den, og forsøkene på å komme inn har alle strandet. Anlegget var glemt i århundrer og ble beskrevet for omverdenen først i 1881, da en tysk ingeniør som kartla veier i området fikk høre om statuer på toppen.
Hva du faktisk ser
Toppen har to terrasser, én mot øst og én mot vest, med den samme oppstillingen på begge. Kroppene sitter på rekke med ryggen mot steinhaugen, uten hoder. Hodene står på bakken foran dem, i uryddige rekker, noen med lue av persisk type, noen med skjegg, alle med det samme rolige blikket ut i luften. Størrelsen er det som overrasker mest: et ansikt er høyere enn et menneske.
Selve haugen i midten er femti meter høy og består utelukkende av knust kalkstein. Du kan ikke gå opp på den, og du bør ikke prøve. Rundt terrassene ligger bruddstykker av relieffer og innskrifter i gresset, delvis dekket av snø langt utover våren.
Anlegget er lite i utstrekning. Du går rundt begge terrassene på en halvtime. Det som gjør besøket langt, er lyset: folk blir sittende og vente, og det er nettopp derfor de kom.
Soloppgang eller solnedgang
Dette er spørsmålet alle stiller, og svaret er ikke opplagt.
| Soloppgang | Solnedgang | |
|---|---|---|
| Terrasse | Østterrassen, lyset kommer rett på figurene | Vestterrassen, der hodene er best bevart |
| Oppmøte | Avreise fra Kahta rundt klokken to eller tre om natten | Sen ettermiddag, langt mer sivilisert |
| Temperatur | Iskaldt og ofte kraftig vind, også i juli | Kjølig, men til å leve med |
| Folk | Flest, alle bussene kommer samtidig | Som regel færre |
Soloppgangen har status. Solnedgangen gir deg bedre bevarte figurer i varmere lys, og du slipper å stå opp midt på natten. Har du bare én sjanse og liker å sove, velg kvelden. Har du to netter i området, ta begge deler.
Uansett hva du velger: det er kaldt der oppe. Vinden står rett inn over den bare toppen, og folk kommer opp i t-skjorte fordi det var 35 grader nede i dalen. Ta med jakke, lue og noe å sitte på.
Oppstigningen
Bilveien går helt opp til en parkeringsplass like under toppen. Derfra går en bratt gruslagt sti det siste stykket, rundt en halv kilometer, og de fleste bruker tjue til tretti minutter opp. Høyden merkes litt, men det er ingen fjelltur. Skoene bør ha grep, for stien er løs i overflaten.
Det er billett ved veien opp. Fasilitetene på toppen er minimale, så ta med vann. Har du hodelykt, ta den med til soloppgangsturen, for du går opp i mørket.
Sesongen går fra sen vår til utpå høsten. Snøen stenger veien om vinteren, og det er ikke uvanlig at snøfonner ligger igjen i mai. Vil du være sikker, kom mellom juni og september.
Resten av Kommagene
Turen opp til Nemrut går forbi flere steder som er verdt stopp, og de fleste organiserte turene fra Kahta tar dem med.
- Cendere-broen, en romersk buebro over en trang kløft, reist av legionene til ære for keiser Septimius Severus. Tre av de opprinnelige fire søylene står fortsatt.
- Karakuş, en gravhaug for kvinnene i kongefamilien, med søyler som bærer en ørn, en løve og en okse.
- Arsameia, sommerresidensen, der et relieff viser Antiokos som håndhilser på Herakles, ved siden av en av de lengste greske inskripsjonene som er funnet i Anatolia. En steintrapp går ned i en sjakt i fjellet.
- Yeni Kale i Kocahisar, en borg fra mamlukktiden som henger over dalen.
Hvor du bør bo
Kahta er den vanlige basen, rundt to timers kjøring fra toppen, med enkle hoteller og mange som selger turer. Karadut er landsbyen nærmest fjellet, med pensjonater som ligger under tjue kilometer fra toppen, og det er det beste valget hvis du skal opp til soloppgang. Kvaliteten er enkel og prisene lave.
Adıyaman by ble hardt rammet av jordskjelvene i februar 2023 og er fortsatt preget av gjenoppbygging. Overnattingstilbudet der er redusert, og de fleste besøkende bor uansett nærmere fjellet. Selve toppanlegget ligger et godt stykke unna de verst rammede områdene, og det har ikke vært meldt om vesentlige skader der. Mer om bakgrunnen står i artikkelen om jordskjelv i Tyrkia.
Slik kommer du deg dit
| Fra | Måte | Omtrentlig tid |
|---|---|---|
| Istanbul | Fly til Adıyaman eller Malatya | Rundt to timer i luften |
| Adıyaman eller Kahta | Bil eller organisert tur | To til to og en halv time opp |
| Şanlıurfa | Bil | Tre til fire timer til Kahta |
| Gaziantep | Bil | Tre og en halv til fire timer til Kahta |
Fjellet kan også nås fra nordsiden, fra Malatya, som er en lengre og mindre brukt vei. Malatya er for øvrig aprikosbyen i Tyrkia, og det merkes på markedene.
Selve kjøreturen opp fra Kahta er en del av opplevelsen. Veien går gjennom tørre åser og småbyer, forbi det store magasinet bak Atatürk-demningen som har gjort landskapet grønnere enn det var, og de siste kilometrene svinger seg oppover bar fjellside uten trær. Asfalten er stort sett grei, men smal, og møtende busser krever oppmerksomhet. Kjører du i mørket til soloppgang, ta det rolig.
Med leiebil er du fri til å velge tidspunkt selv, og du får med Kommagene-stedene i eget tempo. Uten bil er organisert tur fra Kahta eller Karadut den praktiske løsningen, og pensjonatene ordner det. Kollektivt kommer du deg til Kahta med buss, men ikke opp på fjellet.
Hvor lenge, og sammen med hva
Nemrut er ikke et sted du bruker flere dager på. Én natt i Karadut eller Kahta, med enten soloppgang eller solnedgang på toppen og Kommagene-stedene i den andre enden av dagen, dekker det meste. To netter hvis du vil ha begge lysene.
Stedet passer inn som en avstikker på en rundreise gjennom Sørøst-Tyrkia. Den vanlige ruten legger det inn mellom Gaziantep og Şanlıurfa i sør og Kappadokia i nordvest. Merk også at det finnes et annet Nemrut i Tyrkia, et vulkankrater ved Tatvan i nærheten av Van, mange timer lenger øst. Sjekk hvilket av dem turen din faktisk går til.