Helt nordøst i Tyrkia, halvannen kilometer over havet, ligger en høyslette der vinteren varer i et halvt år og sommeren er kort og grønn. Her ligger Kars, og fire mil øst for byen, helt inntil grensen mot Armenia, ligger Ani: en hel middelalderby som ble forlatt for sju hundre år siden og aldri bygget over.
Dette er den lengste turen du kan ta innenlands i Tyrkia, og den er ikke en avstikker fra en badeferie. Den er en reise i seg selv, og for mange den mest minneverdige de gjør i landet.
Slik kommer du deg dit
Kars har egen flyplass noen kilometer utenfor byen, med innenriksfly fra Istanbul og Ankara. Det er den raske måten: noen timer fra Istanbul mot to døgn på bakken.
Den langsomme måten er også den mest kjente. Doğu Ekspresi, Østekspressen, går fra Ankara til Kars og bruker rundt et døgn på turen gjennom Anatolia. Toget har sovekupeer, og strekningen har fått et rykte blant tyrkiske reisende, særlig om vinteren når landskapet er dekket av snø. Det finnes både et ordinært tog og en turistversjon som går i sesong og stopper underveis. Billettene legges ut i puljer og forsvinner fort, så dette må planlegges i god tid. Hvordan togsystemet fungerer, står i artikkelen om tog i Tyrkia.
Vel framme trenger du transport videre til Ani. Det går lokale minibusser, men de er få og passer dårlig for et dagsprogram. De fleste tar taxi fra Kars med avtalt ventetid, eller blir med på en organisert tur. Har du leiebil, er du friest, og veien østover er grei. Om vinteren kan været avgjøre om du kommer deg noe sted i det hele tatt.
Ani: byen som ble stående tom
Ani var hovedstad i det armenske Bagratid-kongedømmet på 900- og 1000-tallet, og i sin storhetstid en av regionens største byer. Den ble kalt byen med tusen og én kirke. Bysantinerne tok den, seljukkene tok den etter dem, mongolene plyndret den på 1200-tallet, og et jordskjelv tidlig på 1300-tallet gjorde resten. Handelsveiene flyttet seg, folk flyttet etter, og siden har sletten ligget tom.
Det er nettopp derfor stedet gjør inntrykk. Du går inn gjennom en port i en lang bymur, og innenfor er det gress, vind og enkeltbygninger som står igjen som øyer i landskapet. Ingen kiosker, ingen gjenoppbygd gamleby, ingen kulisser.
Det du bør få med deg:
- Katedralen. Reist rundt år 1000, uten tak, men med spissbuene stående. Arkitekten som tegnet den fikk også oppdraget med å reparere kuppelen på Hagia Sophia i Konstantinopel etter et jordskjelv.
- Tigran Honents-kirken. Den best bevarte bygningen på området, med fargede kalkmalerier som fortsatt sitter på veggene innvendig.
- Menüçehr-moskeen. Ligger på kanten av kløften og regnes som en av de eldste seljukkiske moskeene i Anatolia.
- Kløften og grensen. Elven i bunnen av juvet er selve grensen mot Armenia. Nede ligger restene av en gammel bro, og på andre siden ser du armenske vakttårn.
Praktisk: sett av minst to til tre timer, og gjerne en halv dag. Avstandene inne på området er lange, underlaget er ujevnt gress og stein, og det finnes knapt skygge. Vinden på sletten er nesten alltid der. Ta med vann, solhatt og sko du kan gå i. Følg skiltingen langs grensen, hold deg innenfor gjerdene, og ikke klatre i murene. Det er et militært grenseområde, og reglene er ikke til pynt.
Ani står på Unescos verdensarvliste. Bygningene er kirker, moskeer og gravkapeller om hverandre, og hvis den kristne historien i Tyrkia interesserer deg, gir artikkelen om kirker og kristen arv i Tyrkia sammenhengen.
Kars: gater i rutenett og russiske fasader
Kars ser ikke ut som andre tyrkiske byer, og det er en historisk grunn til det. Fra 1878 til 1918 var byen russisk, og russerne bygget en ny bydel med rette gater i rutenett og toetasjes hus i hugget stein, med portaler og vindusrammer som kunne stått i Baltikum. Mye står fortsatt, i varierende forfatning. Å gå rundt i disse kvartalene på en kald ettermiddag er en stor del av opplevelsen av Kars.
Over byen ligger festningen, med utsikt over hustakene og elven. I nærheten står Tolv apostlers kirke, et armensk kirkebygg fra 900-tallet med relieffer av apostlene rundt kuppelen, senere tatt i bruk som moské. Byen har også et arkeologisk museum som er verdt en time hvis du har vært i Ani først.
Kars er dessuten byen i Orhan Pamuks roman Snø. Har du lest den, kjenner du igjen stemningen med en gang. Har du ikke, er den en god følgesvenn på togturen dit.
Gås, gulost og honning
Maten her har lite til felles med kysten. Kars er kjøtt, melk og vinterforråd.
Gås, kaz, er den lokale spesialiteten. Fuglene tørkes tradisjonelt gjennom høsten og tilberedes i ovn, og serveres i store porsjoner med bulgur som har trukket til seg fettet. Dette er vintermat, og du finner den ikke nødvendigvis på menyen i juli. Spør på forhånd hvis dette er grunnen til at du kom.
Det andre er osten. Kars lager gravyer, en tyrkisk slektning av sveitsisk gruyère, laget i store hjul og lagret i måneder. Teknikken kom hit under den russiske tiden, og i landsbyene rundt byen drives det fortsatt meieri i liten skala. Legg til kaşar, smør og honning fra fjellene, så har du en frokost som skiller seg tydelig fra frokosten på et hotell i Antalya.
Rundt Kars
Sarıkamış ligger noen mil sørvest, i furuskog på høyt nivå, og har et av landets skianlegg. Snøen her er tørrere enn i bakkene nærmere kysten, og sesongen er lang. Det samme stedet er også et minnested: vinteren 1914 og 1915 mistet den osmanske hæren titusener av soldater i kulden under et mislykket felttog, og det markeres hvert år. Om du vurderer bakkene, les om skiferie i Tyrkia først, for det er langt å reise for en skiuke.
Nordøstover ligger Çıldır-sjøen, som fryser til om vinteren. Da settes det opp hesteslede- og isfisketurer på isen, mest som et arrangert innslag for besøkende. Det er et bilde du har sett, og det er greit å vite at det er tilrettelagt før du drar.
Skal du videre, ligger Van og innsjøen sør for Kars, og derfra går det an å knytte turen sammen med Mardin og Sørøst-Tyrkia. Det er lange avstander, og det bør planlegges som en egen rundtur.
Overnatting
Utvalget i Kars er begrenset. Du finner noen mellomklassehoteller i sentrum, et par litt penere hoteller i restaurerte steinbygninger, og enkle pensjonater. Sarıkamış har hoteller knyttet til skianlegget, med helt andre priser i sesongen. Bestill i god tid rundt nyttår, i vinterferien og når turisttoget går, for da fylles byen opp.
Når bør du dra
Sommeren, fra juni til september, er den enkleste tiden. Da er sletten grønn, dagene lange, og Ani er behagelig å gå i så lenge du har solhatt. Nettene er kjølige selv i juli.
Vinteren er den spektakulære tiden, og den harde. Temperaturene går langt under null, snøen ligger tykt, og Ani i snø er et syn få får med seg. Men veier stenger, dager er korte, og du må være utstyrt for ekte vinterkulde, ikke norsk kystvinter i en tynn boblejakke.
Området ligger nær flere grenser, og sikkerhetsbildet i Øst-Tyrkia endrer seg. Sjekk UDs reiseråd for Tyrkia før du bestiller, ta med passet på turer utenfor byen, og regn med kontrollposter langs veien som en normal del av det å kjøre her.
Er stedet noe for deg?
Ja, hvis du liker historie som ikke er pusset opp for besøkende, og hvis en lang togtur er en del av gleden. Ja, hvis du har vært i Tyrkia flere ganger og lurer på hva som ligger utenfor det vanlige.
Nei, hvis du har en uke i landet og vil se mest mulig. Nei, hvis du trenger et bredt hotell- og restaurantutvalg, eller vil ha noe å gjøre om kvelden. Ani er ruiner på en vindfull slette, ikke en levende gamleby, og Kars er en arbeidende provinsby, ikke en turistby. Kommer du med de riktige forventningene, står stedet igjen som det sterkeste minnet fra hele reisen.