Çeşme er den halvøya nordmenn nesten aldri havner på, og tyrkerne alltid havner på. Det står ingen charterfly hit fra Norge, men fra fredag ettermiddag i juli står bilkøen fra Izmir langs motorveien vestover. Halvøya er sommerstedet til folk fra Izmir og Istanbul, og det preger både hva som tilbys og hva det koster. Regn med greske øypriser, ikke tyrkiske badebypriser.
To steder gjør jobben. Çeşme er havnebyen med borgen og fergen til Hellas. Alaçatı er landsbyen med steinhusene, brettseilerne og restaurantene alle snakker om. De ligger ni kilometer fra hverandre, og du bør se begge uansett hvor du bor.
Dette er heller ikke en pakketurdestinasjon. Du kommer hit på egen hånd, via Izmir, og du booker hotell og transport selv. Til gjengjeld slipper du hele apparatet med utfluktsselgere i lobbyen og buffet klokken sju. Halvøya er innrettet mot gjester som allerede vet hva de vil, og det er både dens styrke og grunnen til at den ikke er billig.
Alaçatı: steinhus, bougainvillea og regningen
Alaçatı var en gresk landsby, og husene står igjen etter den: lave steinbygg med blåmalte vinduskarmer, smale brolagte gater og bougainvillea som velter ned over veggene. På 1990-tallet var stedet halvt forlatt. I dag er nesten hvert eneste hus enten boutiquehotell, restaurant eller butikk som selger interiør, og landsbyen er blitt et av Tyrkias mest fotograferte steder.
Det er fortsatt vakkert. Det er også dyrt og fullt. En kveld i høysesongen betyr trengsel i gatene fra ni til langt over midnatt, bordreservasjon flere dager i forveien på de mest omtalte restaurantene, og regninger som ikke ligner på resten av Tyrkia. Hotellene er små, mange har under tjue rom, og de beste selges ut i god tid.
Kommer du utenom juli og august, får du en helt annen landsby: samme gater, halvparten av folkene og priser som er til å leve med. April, mai, september og oktober er de fornuftige månedene. Det er også da du får bord uten å planlegge.
Oppe på ryggen over landsbyen står gamle vindmøller i stein. De er ikke i drift, men går du opp dit tidlig på morgenen, ser du både bukten der brettseilerne holder til og hele landsbyen under deg.
Vinden, og hvorfor brettseilerne kommer
Bukten sør for Alaçatı er en av verdens mest kjente brettseilerbukter, og grunnen er enkel geografi. Vannet er flatt og langgrunt, du kan stå med vann til livet flere hundre meter ut, og bunnen er jevn sand. Samtidig blåser det nesten hver ettermiddag om sommeren, jevnt og forutsigbart fra nordvest. Kombinasjonen flatt vann og stabil vind er sjelden.
For nybegynnere betyr det at du kan falle uendelig mange ganger uten å komme i trøbbel, fordi du bare reiser deg og står. Flere skoler i bukten leier ut utstyr og holder kurs på engelsk. For viderekomne betyr det freestyleforhold som trekker konkurranser og proffer hit hver sommer.
Kitesurfere holder mer til lenger vest, blant annet ved Pırlanta, der det er mer bølger og mer plass. Vinden merkes for øvrig over hele halvøya. Ligger du på stranden om formiddagen er det stille, mens paraplyen begynner å slite fra tidlig ettermiddag. Det er verdt å planlegge dagen etter.
Çeşme by: borgen, havnen og fergen
Çeşme betyr kilde eller fontene på tyrkisk, og byen har vært havn i århundrer. Over sentrum ligger en godt bevart borg fra begynnelsen av 1500-tallet, med et lite arkeologisk museum inne i murene og utsikt over havnen fra vollene. Under den ligger torget med statuen av admiralen Hasan Paşa og løven hans.
Havnepromenaden er kortere og mindre pretensiøs enn Alaçatı, med iskrembutikker, kafeer og fiskerestauranter. Byen er stedet du drar for å handle vanlige varer, gå på apotek og spise uten å reservere bord. Mange velger å bo her nettopp fordi det er billigere, og tar dolmuş eller taxi de kveldene de vil til Alaçatı.
Fra havnen går det ferge over til den greske øya Chios, en overfart på under en time. Ta med pass, og sjekk avganger på stedet, for rutetilbudet varierer med sesong og vær. Kommer du motsatt vei, fra en gresk øy og inn i landet, gjelder rutinene i ferge til Tyrkia. Hvordan båtrutene i Tyrkia henger sammen, står i oversikten over ferger og båtruter.
Strendene
| Strand | Slik er den | Passer for |
|---|---|---|
| Ilıca | Lang, bred, fin sand. Varmt kildevann siver opp enkelte steder | Barnefamilier, lange dager |
| Altınkum | Flere små bukter med gyllen sand, lite utbygget | Deg som vil ha natur framfor solsenger |
| Ayayorgi | Bukt med strandklubber og musikk, betalt inngang | Uteliv på dagtid, ikke småbarn |
| Pırlanta | Sand og mye vind, bølger om ettermiddagen | Kitesurfing og brettseiling |
| Alaçatı-bukten | Langgrunn, flat, full av seil | Brettseiling, ikke soling |
Ilıca er den mest brukte badestranden på halvøya og har navnet sitt fra de varme kildene: enkelte steder kjenner du varmt vann sive opp gjennom sanden. Området bak stranden har flere spahoteller som bruker det samme termalvannet. Til gjengjeld er stranden delvis privatisert, så du betaler for solseng og inngang på store deler av den.
Altınkum er det motsatte: en rekke små bukter sørvest på halvøya med lite annet enn en kiosk eller to. Vannet er klart, sanden gyllen, og det er hit du drar hvis du vil ha en dag uten musikk.
Et generelt forbehold gjelder hele halvøya: strandklubbene har lagt beslag på mange av de beste buktene. Betaler du inngang, får du solseng, håndkle og som regel et minimumsforbruk i baren. Er du ikke innstilt på det, må du lete deg fram til de offentlige strekningene, og de er ofte i den værutsatte enden av bukten. Dette er den viktigste praktiske forskjellen mellom Çeşme og de klassiske charterstedene lenger sør.
Rundt halvøya
Nord for Çeşme ligger landsbyen Ildırı, og over den de spredte restene av den joniske byen Erythrai: et teater i skråningen, murrester og en utsikt over en bukt med øyer. Det er ingen storslått ruinby, og du er ofte nesten alene der. Nettopp derfor er det en fin formiddag.
Litt lenger øst ligger Şifne, kjent for varme kilder, og et lite fiskerihavn som også heter Dalyan. Ikke forveksle den med Dalyan lenger sør på kysten, som er et helt annet sted. Her handler det om småbåter og fiskerestauranter langs en stille bukt, og det er et av de rimeligere stedene å spise fisk på halvøya.
Helt vest, forbi Alaçatı, blir landskapet lavt, tørt og fullt av vindturbiner. Her ligger Pırlanta og de andre vindstrendene, og en kystvei som ikke ser stort ut på kartet, men som gir deg hele Egeerhavet på høyre side.
Mat, marked og kvelder
Halvøya har rykte for mat, og det er fortjent. Egeerhavskjøkkenet handler mer om grønnsaker, urter og olivenolje enn om kebab, og i Alaçatı finner du villurter fra fjellene servert kaldt med sitron og olje. Området markerer urtesesongen med en egen festival om våren, når de spiselige plantene i landskapet er på sitt beste.
Frokosten er en institusjon her. Et tyrkisk frokostbord med et tjuetalls små skåler er en to timers øvelse og gjerne dagens hovedmåltid. Hva som faktisk står på bordet, står i artikkelen om tyrkisk frokost. Ellers er halvøya kjent for melonene sine, for mastiksmak i is og desserter, og for kumru, en grillet sandwich som stammer herfra og selges fra små luker over hele Çeşme.
Ukemarkedet i Alaçatı er stort og går over flere gater, med grønnsaker og ost i den ene enden og klær i den andre. Spør på hotellet hvilken dag det er, for tidspunktet varierer. Kveldene deler seg i to: barene i Alaçatı med musikk i gatene, og strandklubbene i Ayayorgi og langs kysten med inngang, DJ og priser som passer der.
Sesong, priser og veien inn
Juli og august er halvøyas høysesong, og det merkes på alt. Hotellpriser dobles, restaurantene krever reservasjon, og motorveien inn fra Izmir står stille søndag ettermiddag. Legger du turen til slutten av mai, juni eller september, får du samme vær til betydelig lavere pris. Mer om hvordan prisene svinger med sesongen, står i artikkelen om høy- og lavsesong i Tyrkia.
Nærmeste flyplass er Izmir, rundt 85 kilometer unna. Motorveien vestover gjør turen til rundt en time utenom rushet. Praktisk informasjon om Izmir lufthavn finner du hos søstersiden vår. Selve byen Izmir er verdt et par dager i samme slengen.
Kollektivtilbudet på halvøya er greit mellom Çeşme, Alaçatı og Ilıca, men tynt ut til de mindre buktene. Skal du se mer enn de tre store stedene, er leiebil i Tyrkia et fornuftig valg her, med det forbeholdet at parkering i Alaçatı i høysesongen er en øvelse i tålmodighet.
Overnattingsmarkedet er annerledes enn på pakketurkysten: få store hoteller, mange små steinhus med et titalls rom, og en god del leiligheter til leie. Hva som lønner seg for deg, står i artikkelen om leilighet eller hotell. Regn uansett med et prisnivå som ligger godt over resten av landet, og se oversikten over prisnivået i Tyrkia som et gulv, ikke et gjennomsnitt. Vil du sammenligne halvøya med nabodestinasjonene, finnes det en samlet oversikt over Egeerhavskysten.