Olympos og Chimaera-flammene

En ruinby som gror igjen på vei ned mot stranden, og en fjellside som har brent i to tusen år.

Publisert 13. august 2026Sist oppdatert 13. august 2026

Dette er to besøk på samme dag, men på hver sin side av døgnet. Ruinene i Olympos ser du om formiddagen, når det ennå er skygge i dalen. Flammene i fjellsiden ser du etter solnedgang, for i dagslys er de nesten usynlige. Planlegger du omvendt, får du verken det ene eller det andre.

Ruinbyen i dalen

Olympos ligger der en bekk renner ut i havet mellom to bratte klippevegger. Byen var medlem av det lykiske forbundet og hadde tre stemmer, det høyeste antallet en by kunne ha, så dette var ikke noe utkantsted. På 100-tallet før vår tidsregning ble stedet tatt over av sjørøveren Zeniketes, og det tok en romersk flåtestyrke å få ham ut igjen.

Det spesielle er hvordan ruinene ligger. Ingen har ryddet dem fram og satt dem på rekke. Du går på en sti langs bekken, gjennom laurbær, fikentrær og oleander, og bygningene dukker opp i skogen etter hvert: et badeanlegg med hvelv, et bysantinsk kirkeskip med trær midt i, murrester som er grodd inn i røttene. Teatret er nesten borte i vegetasjonen, og du må lete for å finne tilskuerradene.

To ting bør du få med deg. Den ene er en rikt utskåret tempelport i marmor nede ved bekken, med en innskrift som knytter den til keiser Marcus Aurelius. Den andre ligger på nordsiden, en gravbygning for en skipper ved navn Eudemos, med et dikt hugget inn i steinen og et skip i relieff over. Diktet handler om at skipet ligger for anker for godt. Slikt står det ikke mye igjen av andre steder.

Stien ender på stranden. Det er en lang, grå rullesteinsstrand som Olympos deler med nabolandsbyen Çıralı, og hele området ligger inne i nasjonalparken Beydağları. Det betyr ingen store hoteller, ingen strandbarer i rekke, og skilpadder som legger egg i sanden om sommeren.

Hvorfor fjellet brenner

Yanartaş, «den brennende steinen», ligger i skråningen bak Çıralı. Ut av sprekker i berget siver det en gassblanding med mye metan i, og den antenner av seg selv når den treffer luft. Resultatet er et titalls små flammer spredt over en steinete skråning, noen på størrelse med et stearinlys, andre i knehøyde eller mer. De flytter seg over tid: en sprekk slokner, en ny tenner litt lenger opp.

Gassen dannes i dypet gjennom en kjemisk reaksjon mellom vann og bergarter som er fattige på silika, den samme typen prosess som gir naturlige metankilder flere steder i verden. Det uvanlige her er ikke at det finnes gass, men at flammene har brent så lenge. Antikke forfattere beskrev dem, og sjøfolk skal ha brukt lyset som landemerke.

Grekerne forklarte det med Chimaera, uhyret med løvehode som spydde ild, drept av Bellerofon fra ryggen på den bevingede hesten Pegasus. Bellerofon hørte etter lokal oppfatning hjemme i Tlos, og uhyret ligger altså begravd her, med flammene som pusten sin. Rett ved flammefeltet ligger restene av en liten kirke, og før den lå det en helligdom for Hefaistos, gudenes smed. Ilden har vært hellig i alle religioner som har hatt stedet.

Brolagt handlegate i Kaleiçi

Turen opp gjøres i mørket

Fra parkeringen ved enden av veien går det en steinlagt sti oppover. Regn med tjue til tretti minutter opp, litt mindre ned. Stigningen er jevn og tydelig, men underlaget er ujevne steintrinn, ikke trapp.

  • Ta med lykt. Stien er ikke belyst. Hodelykt er best, mobillyset holder så vidt hvis batteriet er fullt. Går du opp i skumringen, er det uansett bekmørkt på vei ned.
  • Sko med grep. Steinene er glatte og slitt blanke av folk. Dette er den vanligste grunnen til at noen forstuer en ankel her.
  • Gå opp rundt solnedgang. Da har du lys på vei opp og flammer på vei ned. De fleste organiserte turene legger opp slik.
  • Kle deg for kveld. Selv i juli faller temperaturen når sola går ned, og det trekker i fjellsiden.
  • Flammene er sterkest om vinteren og etter regn, når lufttrykk og fuktighet spiller på lag. I august kan de være beskjedne.
  • Ikke sitt for nær med syntetiske klær. Folk lager te og rister marshmallows over flammene, og gnistene lander der de vil.

Yanartaş ligger i nasjonalparken og har billettluke ved parkeringen. Olympos har egen billett nede i dalen. I 2026 lå slike inngangsbilletter omtrent i sjiktet fem til femten euro per voksen, og satsene endres ofte. Åpningstidene følger sesongen, og for flammene betyr det at porten står åpen godt utover kvelden om sommeren. Sjekk samme dag.

Slik kommer du deg dit

Fra Antalya er det rundt åtte mil sørvestover langs kystveien, halvannen time med bil. Fra Kemer tar det snaut en time, fra Kaş rundt to. Avkjøringen fra hovedveien er skiltet, og deretter går det syv til åtte kilometer bratt og svingete ned til kysten. Det er to forskjellige avkjøringer: én til Olympos og én til Çıralı. De ender på hver sin side av samme strand, og det går ikke bilvei mellom dem.

Uten leiebil tar du langdistansebussen mellom Antalya og Fethiye og ber om å bli satt av i krysset. Derfra går det minibuss ned, men ikke til hver eneste buss, og om kvelden blir det tynt. Vil du bare se flammene og bo et annet sted, er en organisert kveldstur det enkleste. Nærmeste flyplass er Antalya lufthavn.

Utsmykket gesims i romersk marmor

Hvor lenge, og hva du kombinerer det med

Sett av halvannen time i Olympos, inkludert stranden. Til flammene bruker du to timer fra parkering til parkering, hvorav en drøy halvtime oppe.

Det opplagte er å bruke dagen i Olympos og Çıralı: ruiner om formiddagen, strand og lunsj i skyggen midt på dagen, flammer om kvelden. Overnatter du, er treehouse-pensjonatene i Olympos og de små familiehotellene i Çıralı to helt ulike verdener, og du bør vite hvilken du bestiller i. Litt lenger sør ligger Adrasan i en roligere bukt, og den lykiske vandreruten går rett gjennom hele området. Etappen mellom Çıralı og Adrasan er en av de fineste dagsturene på hele ruten.

Er det verdt turen

Flammene er verdt turen hvis du kommer med riktige forventninger. Dette er ikke et flammehav, det er små ildtunger i en mørk fjellside, og folk som har sett bilder med lang lukkertid blir av og til skuffet. Stemningen kommer av mørket, lukten og at det har brent der siden før Homer.

Ruinene er verdt turen hvis du liker at naturen har tatt over. Vil du ha oversiktlige anlegg med skiltede gangveier, gir Perge deg mer for pengene. Olympos gir deg noe annet: en by du går gjennom uten helt å vite når den begynte.

Mer om attraksjoner i antalya

Andre artikler i samme del av guiden.