Den lykiske vandreruten går fra Ovacık like ovenfor Ölüdeniz ved Fethiye og østover til Geyikbayırı utenfor Antalya. Rundt 540 kilometer, merket med røde og hvite malingsstriper på stein og trestammer. De aller fleste går aldri hele. De går tre timer, eller en dag, eller en uke, og det er helt legitim bruk av løypa.
Det du bør vite før du snører skoene, er at dette ikke er en tursti i norsk forstand. Store deler av ruten er gammel geite- og muldyrsti over kalkstein, med løse steiner, brå stigninger og lite eller ingen skygge. Den er vakker, men den er ikke snill.
Hva ruten faktisk er
Løypa ble satt sammen på slutten av 1990-tallet av briten Kate Clow, som knyttet sammen eksisterende stier, gamle handelsveier og strekninger mellom landsbyer langs kysten i det som i antikken var Lykia. Den følger ikke kysten hele veien. Den kryper opp i fjellsiden, går innover i tørre daler, faller ned til en bukt og klatrer opp igjen.
Høydeforskjellene er poenget de fleste undervurderer. En etappe på tolv kilometer kan inneholde 700 høydemeter opp og like mye ned, i steinete terreng der du sjelden går fort. Regn med to til tre kilometer i timen på de kuperte partiene, ikke fire eller fem. Ruten går også over 1800 meter på det høyeste, i området rundt Tahtalı Dağı bak Kemer, der det ligger snø langt ut i mai.
Underveis passerer du klippegraver, sarkofager som står midt i en olivenlund, gamle sisterner og halvt gjengrodde ruinbyer nesten ingen andre besøker. Du passerer også nybygde veier, grustak og hyttefelt. Ruten er ikke villmark, og enkelte partier går langs asfalt fordi den gamle stien er borte.
Lykia var et eget forbund av bystater før romerne overtok, med egen skrift og en gravskikk som er lett å kjenne igjen: kister av stein med buet lokk, satt rett på bakken eller hugget inn i en fjellvegg. Du går forbi dem uten gjerder, uten billettluke og uten en eneste vakt. Det er noe av det som gjør ruten spesiell. Bakgrunnen for hele denne perioden står under Romerriket og Bysants.
Landskapet skifter mer enn du venter. Furuskog og terrasser med oliven i vest, tørre høysletter med geiter og steingjerder i midten, og bratte skoger av rødfuru mot Antalya. Den vestlige delen fra Fethiye til Kaş er den mest gåtte og den best merkede. Den midtre delen rundt Demre og Finike er tørrest. Den østlige delen mot Tahtalı er den høyeste og den mest krevende.
Merkingen, og hvor mye du kan stole på den
Merkingen følger den franske GR-standarden: en rød og en hvit strek betyr at du er på ruten. To streker med et vinkelbrudd betyr sving. Et rødt og hvitt kryss betyr at du går feil vei.
Merkene vedlikeholdes av frivillige, og kvaliteten varierer kraftig fra strekning til strekning. Noen partier er merket hver femtiende meter. Andre steder er merket malt over av en grunneier, forsvunnet i vegetasjonen eller stått under en ny vei. Regn med at du mister ruten minst én gang på en lang dag.
Gå derfor aldri bare etter merkene. Ha et digitalt spor på telefonen som fungerer uten dekning, last ned kartutsnittet på forhånd, og ta med et batteri i tillegg. Kate Clows guidebok til ruten finnes i oppdaterte utgaver og er fortsatt den beste beskrivelsen av etappene. Dekningen er stort sett grei i landsbyene og fraværende i dalene, og hvordan du løser mobilbruken står i artikkelen om eSIM og tyrkisk SIM-kort.
Når på året du bør gå
Sommeren er utelukket for lange etapper. Kalkstein reflekterer varme, det er lite skygge, og vann må bæres. Den beste tiden er vår og høst.
| Periode | Slik er det |
|---|---|
| Mars til begynnelsen av mai | Best. Grønt, blomstring, behagelige temperaturer. Kan være vått i mars, og snø på de høyeste partiene til langt ut i mai. |
| Slutten av mai og juni | Brukbart tidlig på dagen, for varmt midt på. Landskapet begynner å bli brunt. |
| Juli og august | Frarådes. Over 30 grader i skyggen, og det er ikke skygge. Korte kyststrekninger tidlig om morgenen er alt som gir mening. |
| September til november | Nesten like bra som våren. Sjøen er fortsatt varm nok til å bade etter etappen. Regnet kommer som regel fra slutten av oktober. |
| Desember til februar | Mildt på kysten, men mye regn, kort dag og stengte pensjonater. De høye partiene er ikke aktuelle. |
Detaljene om temperatur og nedbør måned for måned står i klima i Tyrkia måned for måned.
Fem etapper som fungerer som dagstur
- Ovacık til Faralya. Klassikeren, og den mest gåtte. Du starter over Ölüdeniz, går langs fjellsiden med lagunen under deg og ender i landsbyen Faralya over Butterfly Valley. En lang dag med jevn stigning.
- Faralya til Kabak. Kortere, men brattere ned mot bukta. Kabak har enkle hytteanlegg og en strand du må gå ned til.
- Rundt Kaş og Aperlai. Lave, tørre strekninger langs sjøen mellom Kaş og Üçağız, med ruiner som stikker opp av vannet. Lite skygge, men aldri langt fra en bukt.
- Çıralı til Yanartaş. Kort og enkel, og den eneste på listen som passer med barn. Flammene i fjellsiden er beskrevet under Olympos og Çıralı.
- Phaselis og Göynük-juvet. Østre ende av ruten, med antikkbyen Phaselis mellom tre havner og et smalt juv innover i landet.
Vil du bare ha én dag i fjellet uten bagasje, er en av disse svaret. De ligger alle i dolmuş-avstand fra et sted du kan bo, og hvordan du bruker minibussene står under dolmuş og lokalbuss.
Å gå hele ruten
Hele strekningen tar de fleste 25 til 30 dager i ett strekk. Det krever at du er vant til flere dager på rad i kupert terreng, at du takler varme og at du er villig til å bære sekken din opp lange stigninger. Mange deler ruten i to eller tre ferier i stedet.
Retningen er en smakssak. Går du vestfra, fra Fethiye mot Antalya, begynner du med de mest kjente utsiktene og møter de høyeste partiene mot slutten, når formen er bedre. Går du østfra, har du sola mer i ryggen om ettermiddagen.
Det finnes arrangører som frakter bagasjen din mellom pensjonatene og setter opp overnattingene. Det gjør ruten tilgjengelig for langt flere, og det er ingen skam i det. Alternativet er telt, og da må du regne med å bære vann for et helt døgn på flere av etappene.
Skal du gå hele ruten sammenhengende, må du også tenke på oppholdstillatelse og forsikring. Nordmenn kan være i landet inntil 90 dager, så tiden er ikke problemet, men en måned i fjellet stiller andre krav til polisen enn en uke på hotell. Reglene for opphold står under 90/180-regelen for nordmenn.
Vann, sekk og overnatting
Vann er den viktigste planleggingen du gjør. Enkelte strekninger går fem eller seks timer uten et eneste sted å fylle. Regn med to til tre liter per person på en normal dag i mars, mer senere på våren. Landsbyene har som regel en offentlig kran, en çeşme, og butikker i tettstedene selger flaskevann. Om springvannet står det mer under drikkevann i Tyrkia.
Overnattingen er stort sett pensjonater i landsbyer, drevet av familier. Enkel standard, halvpensjon som regel inkludert, og maten er ofte det beste med dagen. Ring eller send melding dagen før i høysesong, særlig i Faralya og Kabak. Utenfor sesongen kan stedene være stengt uten forvarsel, og da står du der.
Mellom landsbyene finnes det knapt kiosker. Ha alltid med nok mat for dagen, og litt til.
Sekken bør være lettere enn du tror. Det som skiller en god dag fra en dårlig, er stort sett fjellsko med stiv såle, solhatt, solkrem, nok vann og en enkel førstehjelpspakke med noe mot gnagsår. Legg til lue og et vindtett lag hvis du skal høyt: det kan være ti grader kaldere og full vind på en rygg enn nede i bukta du kom fra. Kontanter må du ha, for i landsbyene finnes verken minibank eller kortterminal. En pakkeliste for resten av reisen står under pakkeliste til Tyrkia.
Det som faktisk går galt
- Varme og væskemangel. Den vanligste grunnen til at folk må avbryte. Start tidlig, ta pause i de varmeste timene og les sol og varme i Tyrkia før du drar.
- Ankler og knær. Underlaget er løs kalkstein i nedoverbakke. Fjellsko med stiv såle og ankelstøtte, ikke joggesko, og staver hvis du er vant til det.
- Å gå seg bort. Skjer oftest der ruten krysser en ny grusvei. Gå tilbake til siste sikre merke i stedet for å improvisere videre.
- Gjeterhunder. Store vokterhunder følger saueflokker i fjellet. De vokter, de jakter ikke. Stopp, ikke løp, snakk rolig og gå i en bue utenom flokken. Gjeteren er som regel i nærheten.
- Slanger og skorpioner. Sjeldne, men til stede. Se hvor du setter hendene på steinete partier, og rist støvlene om morgenen. Mer under insekter, maneter og andre plager.
- Forsikring. Sjekk at polisen din dekker fjellvandring uten guide. Nødnummeret er 112, men i disse dalene kan det ta tid før noen kommer fram.
Slik kommer du deg til og fra løypa
Vestre ende betjenes av Dalaman lufthavn, omtrent en time fra Fethiye. Østre ende ligger nær Antalya. Skal du gå en del av ruten midtveis, er Kaş og Kalkan praktiske baser med dolmuş i begge retninger langs D400.
Ruten passerer også Patara, der du kan avslutte en etappe på atten kilometer sand. Det er en god måte å runde av en tur på: ned fra fjellet, gjennom klitene og rett ut i sjøen.
Transporten mellom etappene løses stort sett med dolmuş langs kystveien og med taxi de siste kilometerne opp til en landsby. Prisen på den siste biten avtaler du før du setter deg inn. Bil er praktisk hvis dere er to som bytter på å kjøre og hente, men den som går, må da alltid ende der bilen står, og det binder ruten din mer enn du liker. De fleste dropper bilen og bruker minibuss.
Skal du kombinere vandring med noen dager på stranden etterpå, ligger Kalkan, Çıralı og Kaş midt i løypa og fungerer utmerket som avslutning.