Çıralı-stranden er en drøyt tre kilometer lang bue med rullestein mellom to fjellsider, og det som gjør den spesiell er alt som ikke står der. Ingen høyblokker, ingen strandklubb med basshøyttalere, ingen rekke med solsenger så langt du ser. Hele området ligger i en nasjonalpark, og det er derfor stranden ser ut som kysten gjorde før hotellene kom. Landsbyen bak sanden, flammene i fjellet og ruinene i sør er dekket i artikkelen om Olympos og Çıralı. Her handler det om selve stranden.
Det er stein, ikke sand
Underlaget er glatte, lyse rullesteiner i størrelse fra ert til knyttneve. De er behagelige å ligge på med en tynn madrass og ubehagelige å ligge på uten. Barbeint går det så vidt de første meterne, og deretter begynner du å danse. Badesko er ikke et forslag her, det er utstyr.
Bunnen faller raskt de første meterne, og steinene ruller under føttene i bølgeslaget. Det er lett å miste balansen på vei ut. Til gjengjeld er vannet påfallende klart, nettopp fordi det ikke virvles opp sand.
Har du små barn som skal plaske trygt, er dette ikke stranden. Da er den lange, grunne sanden ved Patara eller sandbanken ved İztuzu bedre valg.
Hvorfor ingen har bygget her
Çıralı ligger innenfor Olympos Beydağları nasjonalpark, og byggehøyden er begrenset. Det er ikke en tilfeldighet at overnattingen består av pensjonater i én etasje, bungalower under appelsintrærne og noen få små hoteller et stykke bak strandkanten. Utbyggingstillatelser har vært vanskelige å få gjennom i tiår, og resultatet ser du når du står i vannkanten og ser mot land: trær, ikke betong.
Det gir stranden et rykte som «det uoppdagede Tyrkia». Det stemmer ikke lenger i juli og august, da parkeringen er full og hver eneste seng i landsbyen er booket. Men selv da er stranden lang nok til at du finner en stein for deg selv hvis du går ti minutter.
Skilpaddene og reglene om kvelden
Çıralı er hekkeplass for uekte karettskilpadde. Om sommeren finner du merkede reir i partiene med grovere sand oppe mot vegetasjonen, og de er gjerdet inn eller markert med pinner.
- Hold deg utenfor markeringene, og la være å grave i den tørre sanden.
- Solsenger og parasoller settes bare der de allerede står, ikke oppe i hekkeområdet.
- Sterkt lys mot stranden om natten forvirrer ungene som skal finne veien til havet. Derfor er det påfallende mørkt langs strandkanten etter solnedgang.
- Kjøretøy hører ikke hjemme på steinene, uansett hvor lett det ser ut å kjøre der.
Det mørket er verdt en kveld. Uten gatelys og hotellfasader ser du stjernehimmelen fra strandkanten, noe du ikke gjør i noen av de store badebyene.
Bekken, skyggen og hvor du legger deg
Midt på stranden renner en bekk fra fjellet ut i havet. Vannet i den er iskaldt året rundt, og barn har en tendens til å bli stående i den i timevis. Der bekken møter sjøen, blir vannet kjøligere enn ellers, og bunnen er løsere.
Skygge finnes bare helt bakerst, der furuene og eukalyptustrærne står. Ute på steinene er det ingenting. Det gjelder å velge tidlig, for de skyggefulle plassene bakerst i strandkanten er tatt før klokken elleve i høysesongen.
Fjellene på begge sider gjør at ettermiddagen kommer tidligere enn du er vant til. Sola går bak fjellryggen i vest et godt stykke før den egentlige solnedgangen, og da kjøles stranden raskt ned. Mange bruker det som signalet til å gå og spise.
Hva som koster penger
Selve stranden er gratis. Det finnes ingen bom, ingen inngangsbillett og ingen strandvakt som selger armbånd. De solsengene som står der, tilhører restaurantene og pensjonatene like bak, og som regel får du låne dem hvis du kjøper lunsj eller drikke der. Det er en grei ordning, men den er uformell, så spør før du legger deg ned.
I sørenden av stranden går du inn i det arkeologiske området Olympos, og der er det billett og åpningstider. Den enkleste feilen å gjøre er å tro at du kan spasere gjennom fritt hele veien til nabostranden.
Fasilitetene er få. Det finnes toalett og dusj i tilknytning til noen av spisestedene, men ingen offentlig strandbygning med garderobe slik du finner i badebyene. Ta med vann, og ta med kontanter. Kortterminaler finnes, men mobildekningen nede i dalen er ujevn, og da virker de ikke.
Blåser det fra sør, står bølgene rett inn og steinene ruller hørbart i vannkanten. Det er vakkert å høre på og upraktisk å bade i, for det er da du får skrubbsår på leggene. På slike dager er strandsonen nær bekken som regel roligst.
Slik kommer du deg dit
Avkjøringen fra kystveien D400 ligger ved Ulupınar, mellom Kemer og Kumluca. Derfra er det rundt sju kilometer bratt og svingete nedover til sjøen. Veien er asfaltert og grei, men den er smal, og møter du en buss i en hårnål, må noen rygge.
Kollektivt er dette tungvint. Bussene mellom Antalya og Kaş setter deg av i krysset oppe ved hovedveien, og derfra er du avhengig av at det går en minibuss ned, eller av å ta drosje. Skal du hit uten opplegg fra hotellet, er leiebil den enkleste løsningen. Parkeringen nede ved stranden er begrenset og koster en liten sum.
Sesong og hvem stranden passer for
Mai, juni og september er de beste månedene. Vannet er varmt, landsbyen er våken, og du får plass. I juli og august er stedet fullt, og varmen ligger tung i dalen. Fra november til mars er det meste stengt, og da er Çıralı en regnvåt strand med noen få pensjonater åpne for fjellvandrere på Lykiaveien.
Stranden passer for deg som vil ha natur, klart vann og tidlige kvelder, og som synes en dag uten musikk fra en høyttaler er en god dag. Den passer dårlig for deg som vil ha vannsklier, strandservice og et utvalg av barer. Er du i tvil om hvilken måned du bør velge, se oversikten over beste reisetid for badeferie i Tyrkia.