Start i museet, ikke på høyden. Det er det beste rådet du får om Troja. Selve utgravningsfeltet på Hisarlık, en snau halvtime sørvest for Çanakkale, er lave murrester i lag oppå hverandre, skåret gjennom av en diger grøft en tysk forretningsmann sprengte seg ned i på 1870-tallet. Uten å vite hva du ser på, ser du en steinhaug med utsikt mot Dardanellene. Har du vært innom Troja-museet ved veien først, ser du ni byer.
Trehesten ved parkeringsplassen er en moderne rekvisitt. Den er fin for barn og for bildet, men den er ikke arkeologi, og det står ikke noe sted i Iliaden at hesten var der. Homer nevner den så vidt, i forbifarten, i Odysseen. Historien slik vi kjenner den, med Sinon som lyver seg til at hesten trilles innenfor muren, er skrevet av romeren Vergil i Aeneiden, nesten et årtusen senere.
Hva Homer faktisk forteller
Iliaden dekker noen uker av det tiende krigsåret. Det handler mest om et raseri: Akilles nekter å slåss fordi Agamemnon har tatt fra ham en krigsfange, og først når vennen Patroklos blir drept, går han ut igjen og dreper Hektor. Diktet slutter med Hektors begravelse. Byen faller ikke i Iliaden. Paris, Helena og de tusen skipene er bakteppe, ikke handling.
Teksten ble trolig satt sammen på 700-tallet før vår tidsregning, om hendelser som skal ha skjedd flere hundre år tidligere. Det er omtrent som om noen i dag skulle dikte om vikingtiden på grunnlag av muntlig overlevering. Det gir en fortelling som er sann om verdier, våpen og skipsfart, og upålitelig om enkeltmennesker og datoer.
Spørsmålet folk stiller på stedet er alltid det samme: var det en krig her? Sannsynligvis flere. Høyden ligger der den ligger av en grunn. Herfra kontrollerer du innseilingen til det trange sundet som er eneste vei mellom Middelhavet og Svartehavet, og dermed korn, metaller og alt annet som skulle den veien. Nordavinden gjør at seilskip i lange perioder ikke kommer opp gjennom sundet i det hele tatt og må ligge og vente. En by som eier ventestedet, blir rik, og rike byer blir angrepet. Om noen av angrepene lignet på det Homer beskriver, vet ingen.
Schliemann, grøften og gullet
Heinrich Schliemann var kjøpmann og hadde tjent seg rik, blant annet på indigo og på Krimkrigen. Han var ikke den første som pekte på Hisarlık. Briten Frank Calvert eide en del av høyden, hadde gravd der selv og manglet penger til å fortsette. Han fortalte Schliemann hva han trodde, og fra 1870 gravde Schliemann for fullt.
Metoden var brutal. Han ville til bunns, og skar en nord-sørgående grøft tvers gjennom hele haugen. På veien ned fjernet han store deler av nettopp de lagene som senere skulle vise seg mest interessante. I 1873 fant han en samling gullsmykker, diademer, kar og våpen som han døpte «Priams skatt», og fotograferte kona Sophia iført smykkene. Skatten er ekte nok. Den er bare rundt tusen år for gammel til å ha noe med Homers Troja å gjøre.
Gullet ble smuglet ut av Det osmanske riket, endte i Berlin, forsvant i kaoset i 1945 og dukket opp igjen i Moskva på 1990-tallet. Det ligger fortsatt der. Tyrkia har bedt om å få det tilbake i mange år. I museet ved Hisarlık ser du kopier, og en ærlig fortelling om hvordan det gikk til.
De ni byene
Etter Schliemann kom Wilhelm Dörpfeld, deretter amerikaneren Carl Blegen på 1930-tallet, og fra slutten av 1980-tallet tyskeren Manfred Korfmann. Til sammen har de ryddet opp i lagene. Grovt sett ser rekkefølgen slik ut:
| Lag | Omtrent når | Hva det er |
|---|---|---|
| Troja I til V | Tidlig bronsealder | Små befestede bosetninger. Her fant Schliemann gullet. |
| Troja VI | Yngre bronsealder | Den mektige byen. De skrå, kalksteinsmurte forsvarsmurene du fotograferer, er herfra. |
| Troja VII | Slutten av bronsealderen | Trangt, med forråd nedgravd i gulvene. Ødelagt i brann. Den beste kandidaten til Homers by. |
| Troja VIII og IX | Gresk og romersk tid | Byen Ilion, med tempel, teater og rådhus. Aleksander den store og romerske keisere kom hit på pilegrimsferd til myten. |
Korfmann fant også noe som endret bildet: spor etter en langt større underby utenfor borgen, med en grøft hogd i fjellet som forsvarsverk. Det gjør Troja mindre til en høvdingborg og mer til en by med havnekontroll over innseilingen til Svartehavet. Diskusjonen om hvor stor den var, går fortsatt blant fagfolk.
Blegen mente at laget som kalles Troja VIIa passer best: en by som ble presset sammen, der folk gravde ned forrådskrukker i gulvene som om de ventet beleiring, og som brant. Andre peker på at Troja VI ble ødelagt av noe som ligner et jordskjelv, og at Anatolia har rikelig med dem. Ingen har funnet en innskrift der det står at akaierne kom. Det er verdt å ha med seg når guiden peker og sier «her sto Hektors hus».
Det finnes en annen kilde enn Homer. Hettittenes arkiver fra Anatolia nevner et rike som heter Wilusa, som språklig ligner Ilion, og en avtale med en konge der ved navn Alaksandu. Paris het også Aleksandros. Det beviser ingen krig, men det plasserer stedet i en virkelig politisk verden.
Slik besøker du stedet
Utgangspunktet er Çanakkale. Det går minibuss fra byen flere ganger daglig, og turen tar en drøy halvtime. Med leiebil er det like enkelt. Mange kombinerer Troja med Gallipoli-halvøya på andre siden av sundet, og da blir det en full dag.
Museet ligger et par hundre meter fra selve feltet: en rustfarget kube senket ned i jordet, åpnet i 2018. Du går nedover gjennom etasjene i kronologisk rekkefølge, tekstene finnes på engelsk, og funnene er godt belyst. Regn med en time. Selve utgravningsfeltet går du på en merket rundløype på rundt en kilometer, med plattformer og skilt ved hvert lag. Halvannen time holder.
Ta med solhatt og vann. Det er nesten ingen skygge oppe på høyden, og vinden fra Dardanellene kan være kald selv i mai. Billettprisene til de statlige kulturminnene i Tyrkia settes i euro for utenlandske besøkende og har steget flere år på rad, så sjekk gjeldende pris før du drar.
Inne i museet er det tre ting som er verdt å stoppe ekstra ved. Det ene er modellene og snittegningene som viser hvordan lagene ligger, for de gjør turen ute forståelig. Det andre er de små hverdagstingene: vevlodd, spinnehjul, drikkekar, beinredskaper. Det er dem du husker etterpå, ikke gullkopiene. Det tredje er sarkofagene og skulpturene fra Ilion i romersk tid, som minner om at stedet levde videre som turistmål i antikken også. Romerne kom hit for å se Troja, akkurat som du.
Nede ved havnepromenaden i Çanakkale står en annen trehest: den som ble brukt i Hollywood-filmen fra 2004, og som byen fikk i gave etterpå. Den er større og mer fotogen enn den ved utgravningen, og den står ti meter fra kaia der fergene til den europeiske siden går. De fleste tar bildet der.
Antikken ellers: hvor du finner den
Troja er berømt, men ikke det mest imponerende antikke stedet i Tyrkia. Det er ikke i nærheten. Vestkysten er full av byer der marmoren fortsatt står oppreist, og to av antikkens sju underverker sto på tyrkisk jord.
- Efesos er den best bevarte antikke byen i Middelhavet, med gater, biblioteksfasade og terrassehus.
- Bergama, antikkens Pergamon, har et akropolis på en fjelltopp og et teater som er det bratteste i den greske verden.
- Av underverkene er både Artemistempelet ved Efesos og Mausoleet i Halikarnassos redusert til grunnmurer. Bitene står i museer i London.
- Skal du se flere på rad, er ruinruten langs Egeerhavet den logiske måten å legge det opp på.
Alt dette er gresk og romersk. Men Anatolia var gammelt lenge før grekerne kom. Ved Şanlıurfa i sørøst ligger Göbekli Tepe, et kultanlegg med reiste T-formede steinstøtter som er årtusener eldre enn pyramidene og reist av folk som ennå ikke drev jordbruk. Ved Konya ligger Çatalhöyük, en av verdens eldste byliknende bosetninger, der husene ble bygget vegg i vegg uten gater og folk gikk inn gjennom taket. Hettittene hadde hovedstad ved Boğazkale nordøst for Ankara og var en stormakt på linje med Egypt.
Vil du ha hele denne historien samlet på ett sted, finnes den på Museet for anatoliske sivilisasjoner i Ankara. Det er den beste ene timen du kan bruke på tyrkisk oldtid, og det er en gammel basarbygning fra osmansk tid, så du får to epoker i samme besøk.
Er Troja verdt turen?
Kommer du langveisfra bare for Hisarlık, blir du sannsynligvis skuffet. Er du likevel i Çanakkale, på vei mellom Istanbul og Egeerhavet, eller på Gallipoli-tur, er svaret ja. Ikke fordi steinene er storslagne, men fordi stedet er en sjelden anledning til å se hvordan en fortelling og et jordlag henger sammen, og hvor mye av det vi kaller historie som er dikt vi ble glade i.
Skal du videre i kronologien, tar Romerriket og Bysants over der antikken slutter, og der begynner arven du ser overalt i Istanbul.