Dardanellene er trange. På det smaleste er stredet mellom Europa og Asia rundt halvannen kilometer bredt, og fra begge sider kan man se over på den andre uten kikkert. Det er hele forklaringen på hva som skjedde her i 1915. Den som holder begge bredder, holder veien mellom Middelhavet og Svartehavet, og i 1915 var det en vei to stormakter var villige til å bruke et halvt år og et par hundre tusen mann på å prøve å åpne.
Felttoget varte fra februar 1915 til januar 1916. De allierte kom ikke gjennom. Osmanerne vant sin siste store seier. Og en tyrkisk oberstløytnant ingen hadde hørt om, fikk et navn som skulle bære ham til å grunnlegge en republikk åtte år senere.
Hvorfor akkurat Dardanellene
Høsten 1914 hadde vestfronten låst seg. Britene og franskmennene lette etter et sted å slå der linjene ennå ikke var gravd ned, og Det osmanske riket hadde nettopp gått inn i krigen på tysk side. Regnestykket var enkelt på papiret: tvinge en flåte gjennom stredet, seile opp foran Istanbul, presse sultanens regjering ut av krigen, og dermed åpne sjøveien til Russland gjennom Svartehavet. Russerne hadde korn å eksportere og manglet ammunisjon. Britene manglet korn.
Marineminister Winston Churchill var planens fremste talsmann. Han skulle bære konsekvensene også, og gikk av høsten 1915.
At osmanerne i det hele tatt sto på tysk side, hadde en forhistorie som fortsatt nevnes i Tyrkia. To slagskip bygget ved britiske verft, betalt inn med folkelige innsamlinger over hele riket, ble beslaglagt av britene ved krigsutbruddet og aldri levert. Kort etter dukket to tyske krigsskip opp i Istanbul, ble formelt overført til osmansk flagg med tysk mannskap om bord, og seilte i oktober 1914 ut i Svartehavet og beskjøt russiske havner. Da var saken avgjort. Bakgrunnen for riket som gikk inn i denne krigen står under Det osmanske riket.
Slaget til sjøs: 18. mars 1915
Først prøvde de med skip alene. Etter uker med bombardement av fortene ved innløpet gikk en samlet britisk og fransk flåte inn i stredet om morgenen 18. mars 1915 for å skyte seg forbi de indre batteriene.
Det gikk galt i en bukt de trodde var ryddet. Noen dager tidligere hadde et lite osmansk minefartøy lagt en ny rekke miner på langs av bukten i stedet for på tvers, akkurat der de store skipene snudde for å skifte posisjon. Tre slagskip sank i løpet av ettermiddagen, ett fransk og to britiske, og flere ble satt ut av spill. Flåten trakk seg ut.
Datoen er nasjonal merkedag i Tyrkia. Den kalles Çanakkale-seieren og martyrenes dag, markeres hvert år 18. mars, og er den delen av felttoget tyrkere selv setter høyest, ikke landkampene. Den står oppført sammen med de andre nasjonale merkedagene, og offentlige kontorer og skoler merker den. Blant historiene som fortelles fra denne dagen, er den om korporal Seyit, som skal ha båret en granat på flere hundre kilo til kanonen sin på egen rygg da heisen var ødelagt. Den står som statue i dag. Hvor bokstavelig fortellingen skal tas, er en annen sak.
Landgangen 25. april
Da flåten ikke kom gjennom, måtte noen ta halvøya til fots. Landgangen skjedde 25. april 1915 på to hovedsteder.
- Cape Helles helt sør, der britiske avdelinger gikk i land på fem strender. På den ene ble et lasteskip kjørt med vilje på grunn og fylt med soldater som skulle løpe ut gjennom porter i skutesiden. De ble skutt ned i vannet, og bukten er beskrevet som rød den morgenen.
- Arıburnu lenger nord, der australske og newzealandske avdelinger, ANZAC, kom i land omtrent halvannen kilometer fra der de skulle. I stedet for åpent lende møtte de bratte, oppskårne skrenter av løs jord og kratt. Bukten heter i dag offisielt Anzac Cove, et navn tyrkiske myndigheter formelt vedtok i 1985.
Franske styrker gjorde samtidig en avledningsmanøver på asiatisk side. Det er verdt å rydde opp i en vanlig misforståelse her: dette var ikke Australia mot Tyrkia. På alliert side sto britiske, irske, franske, indiske, nepalske, senegalesiske og newfoundlandske avdelinger sammen med australiere og newzealendere, og britene mistet flere menn enn alle de andre til sammen.
Mannen på Conkbayırı
Den osmanske femtearmeen ble ledet av den tyske generalen Otto Liman von Sanders. Under ham hadde 19. divisjon en oberstløytnant som het Mustafa Kemal.
Om morgenen 25. april forsto han, uten ordre og med et ufullstendig bilde av situasjonen, at høydedraget Conkbayırı måtte holdes for enhver pris. Han flyttet avdelingen sin dit før australierne rakk opp. Ordren han skal ha gitt til 57. regiment, er en av de mest siterte setningene i tyrkisk historie: han beordret dem ikke til å angripe, han beordret dem til å dø, og i tiden det tok å dø, ville andre styrker rekke fram. Regimentet ble så godt som utslettet. Tyrkiske hæren har ifølge tradisjonen ikke gitt nummeret 57 til noen avdeling siden.
Kemal ble værende på halvøya i månedsvis og ble forfremmet underveis. Historien om granatsplinten som traff lommeuret hans over hjertet i august, fortelles fortsatt ved hvert eneste minnested. Hva slaget gjorde med resten av livet hans, står under Atatürk og republikken.
Åtte måneder som ikke førte noen vei
Etter de første ukene stivnet fronten fullstendig. Skyttergravene lå enkelte steder så nær hverandre at soldatene kunne kaste ting over til motparten, og de gjorde det: hermetikk den ene veien, tobakk den andre. Så skjøt de på hverandre igjen.
Sommeren var verre enn kampene for mange. Halvøya er tørr og skyggeløs, temperaturen går høyt i juli og august, og drikkevannet måtte fraktes inn med skip. Dysenteri og fluer tok flere ut av tjeneste enn kulene gjorde i perioder. Om høsten snudde det til det motsatte, med storm, flom i gravene og forfrysninger i november.
I august ble det gjort et siste alvorlig forsøk. Britene satte i land nye styrker i Suvla-bukten lenger nord, samtidig som ANZAC-styrkene angrep i høydene ved Lone Pine, Nek og Conkbayırı. Newzealandske avdelinger nådde faktisk toppen av Conkbayırı, og holdt den kort tid før osmanske motangrep tok den tilbake. Det var så nær de allierte kom.
Tilbaketrekningen
Det best gjennomførte i hele felttoget var å forlate det. Fra Anzac og Suvla i desember 1915, og fra Helles i januar 1916, ble titusenvis av mann tatt om bord i skip om natten uten at motparten oppdaget det før det var over. Skyttergravene ble bemannet med gevær som fyrte av seg selv når vann dryppet ned i en boks festet til avtrekkeren, og med klær hengt opp for å kaste riktige skygger. Tapene under evakueringen var nesten null.
Hva det kostet
Tallene spriker, og du bør være skeptisk til enhver kilde som oppgir dem presist. Størrelsesordenen er likevel klar: rundt en halv million mennesker ble drept, såret eller satt ut av spill på begge sider til sammen. Anslagene over døde ligger på flere titalls tusen på osmansk side og noe lavere på alliert. Australia mistet i underkant av ni tusen falne og New Zealand rundt to og et halvt tusen, tall som er små ved siden av de britiske, men som traff to unge nasjoner med små befolkninger hardt nok til å bli en del av selvforståelsen deres.
Ettermælet
Tre land bærer 1915 videre på hver sin måte.
| Land | Dato | Hva som markeres |
|---|---|---|
| Tyrkia | 18. mars | Sjøseieren i stredet. Statlig markering, flagg overalt, skoleklasser på tur til halvøya. Dagen er også nasjonal minnedag for falne. |
| Australia og New Zealand | 25. april | Anzac Day, med daggryseremoni i Anzac Cove og gudstjenester hjemme. Tusener reiser hit. |
| Storbritannia og Frankrike | Ingen egen dag | Markeres innenfor de generelle minnedagene for verdenskrigene. |
Det mest siterte fra halvøya i dag er noen linjer om at de falne fra begge sider nå hviler i samme jord, og at mødre i fjerne land kan tørke tårene sine. Ordene står hugget ved Anzac Cove og tilskrives Atatürk. Historikere er uenige om hvem som faktisk formulerte dem og når. De virker uansett på folk som står der.
Skal du besøke slagmarken, ligger den på Gelibolu-halvøya på europeisk side, og de fleste bruker byen på andre siden av stredet som base. Det praktiske, altså gravlundene, museet, fergene over og hvilke turer som rekker hva, står under Çanakkale og Troja. Skal du dit rundt en av de to merkedagene, må både rom og transport ordnes i god tid, og Tyrkia i april sier noe om hva slags vær du kan vente deg da.