Tyrkia er blant landene i verden med størst areal vinranker, og likevel er tyrkisk vin nesten ukjent utenfor landet. Forklaringen er enkel: det aller meste av avlingen blir spisedruer og rosiner. Bare en liten andel går til vin. Det som lages, lages i fire ganske ulike distrikter, av druesorter du ikke finner andre steder.
Skal du oppsøke dem, må du planlegge selv. Tyrkiske vinprodusenter har ikke lov til å reklamere, så det finnes ingen turistkontorbrosjyre som forteller deg hvor du skal kjøre. Du må finne fram på egen hånd, og du bør ringe eller sende melding før du dukker opp.
De fire distriktene
Trakya
Den europeiske delen av Tyrkia, vest for Istanbul, er landets tyngste vinregion. Området rundt Tekirdağ, Şarköy og Kırklareli ligger mellom Marmarahavet og Svartehavet, med kjølige netter og en kystnær vekstsesong. Her finnes en organisert vinrute med skiltede gårder som tar imot besøkende, og avstanden fra Istanbul gjør at mange rekker den på en lang dagstur eller en helg.
Fortsetter du sørover på halvøya, kommer du til Gallipoli og videre mot Çanakkale, så vinturen kombineres lett med historie.
Bozcaada
Øya i Egeerhavet har laget vin i to og et halvt tusen år, og det er fortsatt det den er kjent for. Vinmarkene dekker store deler av innlandet på øya, og i den lille byen ligger flere smakerom vegg i vegg, med utsalg i samme lokale. Her kommer du deg rundt til fots.
Rundt begynnelsen av september holdes innhøstingsfesten, bağbozumu, og da er øya full. Resten av øya står beskrevet under Bozcaada.
Egeerhavet
Vest for Izmir, på halvøya mot Çeşme, har det vokst fram en klynge små produsenter rundt Urla. De ligger tett nok til at du rekker to eller tre på en ettermiddag, og flere har restaurant. Dette er den enkleste vinturen i landet hvis du allerede er i Izmir.
Lenger inn i landet ligger Manisa og Denizli-området, der druene i hovedsak går til de større husene.
Kappadokia
Høyt, tørt og kaldt om vinteren. Rundt Ürgüp og Nevşehir dyrkes det vin i vulkansk jord, og kjellerne er hugget inn i tuffsteinen, akkurat som hotellene. Et smakerom i en hule er en opplevelse i seg selv, og det er lett å legge inn mellom to dager med ballonger og daler. Se Ürgüp.
Druene du bare finner her
Det er de lokale sortene som gjør tyrkisk vin verdt bryet. Internasjonale druer dyrkes også, men da kjøper du noe du kan få hjemme.
| Drue | Type | Hjemmehørende i | Kjennetegn |
|---|---|---|---|
| Öküzgözü | Rød | Elazığ i øst | Navnet betyr okseøye. Frisk, fruktig og myk, den mest omgjengelige av dem |
| Boğazkere | Rød | Diyarbakır-området | Navnet sier at den skraper i halsen. Kraftig og stram, brukes ofte i blanding med Öküzgözü |
| Kalecik Karası | Rød | Kalecik nordøst for Ankara | Lettere, med kirsebær og lite tanniner. Nesten reddet fra utryddelse på 1970-tallet |
| Narince | Hvit | Tokat | Frisk syre, tåler fat. Landets mest anerkjente hvite drue |
| Emir | Hvit | Kappadokia | Lett, tørr og nøytral. Klassisk følge til fisk |
| Çavuş og Vasilaki | Hvit | Bozcaada | Øysorter med lang historie, ofte lokal produksjon i små volum |
| Papazkarası | Rød | Trakya | Lys og syrlig, dyrkes i økende grad igjen |
Den vanligste flasken du møter på en restaurantmeny, er en blanding av Öküzgözü og Boğazkere. Den ene gir frukt, den andre struktur. Er du usikker, er den et trygt valg.
Slik besøker du en vingård
- Avtal på forhånd. Mange gårder tar bare imot etter avtale, og noen er stengt utenom sesongen. En melding dagen før løser det meste.
- Ikke regn med skilting. Reklameforbudet gjør at gårdene er sparsomme med både skilt og oppslag. Ha adressen i kartappen før du kjører.
- Ta med kontanter i reserve. De minste produsentene har ikke alltid kortterminal.
- Løs sjåførspørsmålet først. Promillegrensen i Tyrkia er lav, kontroller forekommer, og du kjører på ukjente veier. Har du bil, må én være edru. Se leiebil i Tyrkia.
- Spør etter det de ikke eksporterer. Små partier av lokale druer selges ofte bare i gårdsutsalget.
Smaking koster som regel et beløp per person som trekkes fra hvis du kjøper flasker. Beløpet varierer mye mellom en enkel gård i Trakya og et sted med restaurant i Urla, så spør når du avtaler.
Hvorfor flasken er så dyr
Dette er det som overrasker de fleste. Vin i Tyrkia er ikke billig. Særavgiften på alkohol justeres opp med jevne mellomrom, som regel ved årsskiftet, og den slår rett ut i hylleprisen. En anstendig flaske i butikk koster ofte mer enn tilsvarende kvalitet i Sør-Europa, og på restaurant kan vinen koste mer enn maten.
Kjøper du direkte på gården, betaler du fortsatt avgiften, men du slipper restaurantpåslaget. Det er den beste prisen du får.
Alkohol selges ikke i butikk mellom klokken 22 og 06, og utvalget varierer sterkt fra kjede til kjede og fra by til by. I konservative byer og i enkelte distrikter er det tynt. Reglene i sin helhet står under alkoholregler i Tyrkia.
En større gjennomgang av hva som finnes av tyrkisk øl og vin, og hva du bør bestille til maten, ligger under øl og vin i Tyrkia. Nasjonaldrikken er uansett noe helt annet, og den har sin egen artikkel: rakı.
Når på året du bør dra
Innhøstingen skjer fra slutten av august til ut i oktober, avhengig av distrikt og høyde. Det er den mest levende tiden å komme på, med aktivitet i kjellerne og fester i landsbyene. Det er også den travleste, så avtal tidlig.
Mai og juni er grønt og rolig, og gårdene har god tid til deg. Kappadokia er svalt om sommeren i høyden, mens Trakya og Egeerhavet er behagelige helt til november. Vinteren er død i Trakya og på Bozcaada, der mange smakerom rett og slett stenger.
Kan du ta noe med hjem?
Ja, men det er norske kvoter som avgjør hvor mye, ikke tyrkiske. Sjekk gjeldende regler hos Tolletaten før du fyller kofferten, og husk at flasker må i innsjekket bagasje. Kjøper du i avgangshallen etter sikkerhetskontrollen, gjelder egne regler for forseglede poser hvis du har mellomlanding. Innførsel den andre veien, altså inn til Tyrkia, står under toll og innførsel til Tyrkia.
Er du ute etter en flaske som faktisk smaker av stedet du var, kjøp en lokal drue fra et lite hus. Den finner du sjelden igjen i en norsk butikk.