Fra utsiktshøyden Hıdırlık ser du hele poenget med Safranbolu på ett blikk: hundrevis av hvitkalkede hus med brune bindingsverksbjelker og røde teglstakk, klemt sammen i en trang dal, uten en eneste betongblokk mellom seg. Rundt to tusen bygninger i byen er vernet, og UNESCO satte den på verdensarvlisten i 1994 fordi den viser hvordan en osmansk handelsby faktisk så ut.
Det er verdt å si med en gang at Safranbolu ikke ligger i Kappadokia. Byen ligger i Karabük-provinsen i Nord-Anatolia, rundt to hundre kilometer nord for Ankara, og passer inn i en reise enten som avstikker fra hovedstaden eller som stoppested på veien mot Svartehavet.
Hvorfor byen ser slik ut
Safranbolu lå på karavaneveien mellom Svartehavskysten og innlandet, og kjøpmennene som tjente penger på handelen, bygget hus som viste det. Et typisk konak har tre etasjer: stall og lager nederst, vinterrom i midten, og sommeretasjen øverst med utstikkende karnapper og vinduer på alle kanter. Innvendig er takene av utskåret tre, det finnes innebygde skap som skjuler et vaskerom, og et roterende serveringsskap i veggen slik at mat kunne sendes inn til kvinnenes del av huset uten at noen så hverandre.
Da handelsrutene forsvant og jernbanen tok over på 1900-tallet, ble byen fattig. Det var redningen. Ingen hadde råd til å rive og bygge nytt, og da vernet kom på 1970-tallet, sto husene fortsatt. Stålverket i nabobyen Karabük tok industrien, og Safranbolu ble stående. Hvordan handelsbyene fungerte i riket som bygget dem, står i gjennomgangen av det osmanske riket.
Byen har to gamle deler. Çarşı er handelsbyen nede i dalen, der du bor og går. Bağlar er sommerbyen oppe på høyden, der de rikeste familiene hadde større hus med hager, mer luft og færre besøkende i dag.
Det du går rundt og ser på
- Cinci Han, karavanseraiet fra 1600-tallet midt i basaren, er en massiv steinbygning rundt en gårdsplass, i dag hotell. Du kan gå inn i gården uten å bo der.
- Cinci Hamamı like ved er fra samme periode og fortsatt i drift, med atskilte avdelinger for menn og kvinner.
- Kaymakamlar Evi, guvernørhuset, er innredet som et konak var i sin tid og er den beste måten å forstå husene innenfra på.
- Saat Kulesi, klokketårnet fra 1797, står oppe ved den gamle borgen. Herfra og fra Hıdırlık er utsikten over takene.
- Yemeniciler Arastası, skomakerbasaren, og smedgaten Demirciler Çarşısı er de gamle håndverksgatene. Deler av dem selger fortsatt håndsydde lærtøfler og smijern, resten selger suvenirer.
Utenfor byen finnes Tokatlı-canyonen med en glassplattform som stikker ut over stupet, dryppsteinsgrotten Bulak Mencilis, akvedukten ved İncekaya, og landsbyen Yörük Köyü elleve kilometer øst, som er vernet på samme måte som Safranbolu, bare uten butikkene.
Safranen
Navnet kommer av krydderet, som har vært dyrket i landsbyene rundt byen i århundrer. Safran er arrene fra en krokusblomst, de plukkes for hånd i oktober og november, og det trengs et absurd antall blomster til et gram. Derfor er det verdens dyreste krydder, og derfor er det som selges billig i turistbutikker sjelden safran.
Ekte safran er mørkerøde tråder med gul spiss, den farger vann sterkt gult i løpet av minutter, og den lukter tydelig. Pulver bør du styre unna. Er prisen lav, er varen saflor eller gurkemeie.
Du finner safran i lokum, i te, i risretter og i søtsuppen zerde. Byens lokumproduksjon er stor, og butikkene lar deg smake før du kjøper. Ta imot tilbudet. Hva som tåler turen hjem i kofferten, og hva du bør la stå, er behandlet under souvenirer fra Tyrkia.
Å bo i et konak
Det meste av overnattingen i Çarşı er i restaurerte kjøpmannshus. Det er hele grunnen til å komme, og det er også der forventningene bør justeres:
- Trappene er bratte og av tre, dørkarmene lave, og det finnes ingen heis. Med tung koffert eller dårlige knær blir det tungt.
- Veggene er tynne. Et gammelt trehus bærer lyd fra rom til rom.
- Rommene mot gaten får med seg alt som skjer i basaren fra tidlig morgen.
- Vinteren er kald, og oppvarmingen i gamle hus varierer sterkt. Spør konkret.
Til gjengjeld sover du under et utskåret tretak i et rom som ser ut som det gjorde for to hundre år siden, og frokosten serveres som regel i gården eller i sommeretasjen. Prisene er lave sammenlignet med Kappadokia.
Vil du ha plass, hage og stillhet, ser du etter et hus i Bağlar i stedet. Der oppe er avstandene større og du trenger bil eller taxi ned til basaren, men husene er romsligere og kveldene helt tause.
Hvor lenge trenger du
Én natt er nok til å se byen, og to gjør oppholdet behagelig. Selve Çarşı går du gjennom på en times tid hvis du bare skal krysse den, men poenget er å bruke en ettermiddag på å gå inn i gårdsrom, sitte i et tehus og la deg lokke inn i en lokumbutikk. Legg gjerne en halv dag til canyonen og Yörük Köyü.
Har du bare noen få timer, er rekkefølgen enkel: Kaymakamlar Evi for å se et hus innenfra, Cinci Han og basaren, og så opp til Hıdırlık for utsikten før du reiser videre. Det holder i tre timer.
Regn ikke med at Safranbolu er en levende by på samme måte som Ürgüp eller Kayseri. Store deler av Çarşı lever av besøkende, butikkene selger stort sett det samme, og de fastboende har for lengst flyttet til den nyere bydelen Kıranköy. Det gjør ikke husene mindre vakre, men det er greit å vite hva slags sted du kommer til.
Unngå lørdagen om du kan
Safranbolu er et av de mest populære helgemålene for tyrkiske turister fra Istanbul og Ankara. Fra fredag ettermiddag til søndag kveld er basaren full, restaurantene har ventetid, hotellene er utsolgt, og prisene ligger vesentlig høyere. På hverdager, særlig utenfor sommeren, går du nesten alene i de samme gatene.
Årstidene gjør stor forskjell. Høsten er den vakreste tiden, med farger i skogene rundt og safranhøsting i landsbyene. Vinteren gir snø på teglstakene og en helt egen stemning, men det blir kaldt, og en del av tilbudet stenger. Sommeren er behagelig i temperatur, fordi byen ligger i innlandet og et stykke opp, men det er også da det er flest folk.
Å komme seg dit
Buss er den vanlige måten. Fra Ankara tar turen omkring tre timer, fra Istanbul seks til sju. Bussene går til Karabük eller helt inn til Safranbolu, og fra Karabük, ti kilometer unna, går det lokalbuss videre. Selskapene og hva du bør vite om nattbussene er beskrevet under langdistansebuss i Tyrkia.
Karabük har også jernbanestasjon på linjen fra Ankara mot Zonguldak, men togene er langsomme og få. Nærmeste flyplasser av betydning er i Ankara og Istanbul.
Har du leiebil, blir Safranbolu et naturlig ledd i en lengre rute. Fra Ankara nordover hit, videre en drøy time til kysten og Amasra, og deretter østover langs Svartehavskysten. Det er en av de fineste bilturene i landet, og den er beskrevet som del av ti dagers rundreise i Tyrkia. Merk at gatene i Çarşı er brosteinsbelagte, smale og delvis stengt for biltrafikk, så du parkerer i utkanten og går inn.
Maten
Den lokale spesialiteten er kuyu kebabı, lammekjøtt senket ned i en murt brønnovn og stekt i timevis over glør, servert i porsjoner etter vekt. Den er tung, fet og god, og selges på egne steder som gjerne er utsolgt tidlig på ettermiddagen. Ellers finner du bükme, en lagvis brøddeig fylt med ost eller poteter, og perohi fra Yörük Köyü, små kokte deigputer med yoghurt.
Til dessert er det safran i det meste: risgrøt, zerde og lokum. Til det drikker du te, som i resten av landet, og som er en større del av dagen enn du tror. Bakgrunnen for teens rolle i tyrkisk hverdag står i artikkelen om tyrkisk te.