De fleste nordmenn passerer Afyonkarahisar uten å vite det, på vei mellom Antalya og Ankara. Byen ligger midt i veikrysset på den anatoliske høysletten, i litt over tusen meters høyde, og det er to grunner til å stoppe: det varme vannet under bakken, og maten.
Dette er ingen sommerdestinasjon. Afyon fylles opp når kysten tømmes, fra sen høst til tidlig vår, og gjestene er stort sett tyrkiske familier og pensjonister som kommer for å bade i mineralvann i en uke. Kommer du hit, kommer du til et Tyrkia som ikke er organisert for utlendinger, og det er både poenget og problemet.
Slik kommer du deg dit
Det finnes en regional flyplass i området, men den har svært få avganger, og du kan ikke planlegge en reise rundt den. I praksis kommer du med bil eller buss. Afyon er et av landets største veiknutepunkt, og langdistansebussene går hyppig i alle retninger: regn med rundt tre timer fra Ankara, litt mer fra Antalya og fra Konya, og en drøy time fra Eskişehir.
Byen er også et gammelt jernbaneknutepunkt, men togene på de konvensjonelle sporene er langsomme, og strekningen er ingen snarvei. Kjører du selv, er Afyon et naturlig stopp på veien mellom kysten og Kappadokia, og de fleste termalhotellene ligger et stykke utenfor bykjernen, med god parkering og lite annet i gangavstand.
Det varme vannet
Undergrunnen rundt Afyon er full av varme, mineralrike kilder, og rundt dem er det bygget en hel bransje. Områdene Ömer og Gecek nordvest for byen, Gazlıgöl i nord og Sandıklı i sørvest har alle store hotellanlegg med innendørs og utendørs bassenger, dampbad og behandlingsavdelinger. Vannet kommer varmt opp av bakken, og bassengene holdes varme også når det er snø ute. Nettopp det, å ligge i varmt vann med snø på kanten, er bildet tyrkere har av Afyon.
Vær klar over hva slike hoteller er. De er halvpensjonsanlegg der gjestene blir på området, buffeten er tyrkisk, underholdningen er tyrkisk, og engelsk er ikke gitt i resepsjonen. Mange gjester kommer med en helseplage de vil lindre, og oppholdene er lange. Er du vant til kysthotellene i Antalya, er stemningen en annen: roligere, eldre, mindre alkohol.
Hva du kan vente deg av behandlinger og hva slike kurbyer faktisk tilbyr, står i oversikten over termalbad og kurbyer i Tyrkia. Har du en sykdom du håper vannet skal hjelpe på, er det legen din hjemme som skal svare på det, ikke resepsjonen.
Borgen, gamlebyen og moskeen
Over byen reiser det seg en mørk vulkansk klippe, og på toppen ligger festningen som har gitt stedet navn. Kara hisar betyr svart borg, og afyon betyr opium. Opp til borgen går en lang trapp rett i fjellsiden, flere hundre trinn, og den er bratt nok til at du skal ta den med ro og ha vann med deg. Utsikten over høysletten er belønningen. Selve ruinene er beskjedne.
Ved foten av klippen ligger den gamle bydelen med osmanske trehus i ulik forfatning, noen fint restaurert, andre ikke. Her ligger også Ulu Cami, en seljukkisk moské der taket bæres av rader med trestolper. Det er en helt annen type moskérom enn de store kuppelmoskeene i Istanbul, og det er verdt ti minutter.
Afyon var dessuten et viktig sentrum for mevlevi-ordenen, den samme tradisjonen som de dansende dervisjene i Konya tilhører, og det gamle ordenshuset står fortsatt i byen.
Byen der offensiven startet
I 1922 lå den tyrkiske hærens hovedkvarter her, og angrepet som avgjorde uavhengighetskrigen ble ledet fra høyden Kocatepe utenfor byen. I dag står et stort seiersmonument i Afyon sentrum, og bygningen som ble brukt som hovedkvarter er museum. For tyrkere er dette et av landets viktigste historiske steder, og markeringen sent i august er en merkedag. Bakgrunnen for det hele finner du i artikkelen om Atatürk og republikken.
Kaymak, sucuk og valmuemarkene
Spør en tyrker hva Afyon er kjent for, og svaret er som regel mat før alt annet.
- Kaymak. Tykk, nesten smøraktig fløte, tradisjonelt av bøffelmelk. Den spises til frokost med honning, eller som lokk på desserten ekmek kadayıfı. Byen selger den i egne butikker, og den er en helt annen vare enn den lette fløten du kjenner hjemmefra.
- Sucuk. Krydret, tørket pølse som resten av landet forbinder med nettopp denne byen. Du finner den stekt til frokost, i pide og som skiver i en boks du tar med hjem.
- Lokum. Afyon lager sin egen versjon, ofte med kaymak i.
Hvordan en tyrkisk frokost er satt sammen, står i artikkelen om tyrkisk frokost, og desserten hører hjemme blant de tyrkiske dessertene.
Navnet på byen er ikke tilfeldig. Traktene rundt dyrker opiumsvalmue under statlig lisens til legemiddelindustrien, og markene blomstrer hvitt og lilla i mai og juni. Det er lovlig, strengt regulert og ikke noe du skal spasere ut i eller plukke fra. Se fra veien, ta bildet derfra.
Dagsturer og videre reise
Afyon fungerer best som en base for én til tre netter på en større rundreise. Pamukkale ligger sørvestover og er den mest opplagte videre stoppen, og passer godt sammen med Afyon fordi begge handler om varmt kalkholdig vann. Konya i sørøst tar noen timer, og derfra er det videre til Kappadokia.
I selve provinsen er marmorbruddene og fabrikkene et syn i seg selv, hvitt stein i landskapet i lange strekk, og termalstedet Sandıklı er en egen liten by med samme type hoteller som ved byen.
Når bør du dra
Vintersesongen er hovedsesongen, fra november til mars, og da er også hotellene fullest i helgene og i skoleferiene. Høysletten er kald: minusgrader, snø og skarp luft. Våren er kort og fin, med valmuemarker i mai og juni. Sommeren er tørr og varm om dagen og kjølig om natten, men da er termalhotellene minst attraktive, og resten av landet trekker mot havet.
Er stedet noe for deg?
Ja, hvis du kjører rundt i Anatolia og vil ha en natt med varmt vann og god mat underveis. Ja, hvis du reiser i vinterhalvåret og leter etter noe annet enn stengte badebyer.
Nei, hvis du er ute etter en klassisk turistby. Afyon er en arbeidende provinsby med industri, tungtrafikk og få skilt på engelsk, severdighetene tar en formiddag, og hotellene ligger for seg selv utenfor byen. Kommer du for kaymaken og det varme vannet, får du det du kom for. Kommer du for atmosfæren i gatene, blir du sittende og lure på hvor den er.