Still deg på en av broene over Yeşilırmak i Amasya, så ser du tre epoker oppå hverandre i samme blikk. Nederst renner den grønne elven mellom murene. På nordbredden står en rekke osmanske trehus med utstikkende andre etasjer, speilet i vannet. Rett over dem, hugget inn i den loddrette klippeveggen, gaper de pontiske kongegravene som svarte firkanter i fjellet. Og øverst ligger borgruinen på kammen. Det tar noen sekunder å forstå hvorfor tyrkere regner denne byen blant de vakreste de har.
Nordmenn kommer nesten aldri hit. Amasya ligger i Nord-Anatolia, et par timer inn fra Svartehavskysten, langt fra alt som selges som charter. Byen er ikke vanskelig å nå, den er bare lite besøkt av andre enn tyrkiske helgeturister. Det er halve poenget.
Husene langs elven
Husrekken heter yalıboyu evleri, altså husene langs bredden, og de fleste er fra 1800-tallet. Byggemåten går igjen i hele det osmanske innlandet: mur og bindingsverk nederst, tre og kalk oppover, og en andre etasje som stikker ut over den første for å vinne plass i en trang gate. Vinduene har gitterverk, og karnappene er plassert slik at man kunne se ut uten å bli sett inn.
Hazeranlar Konağı er det huset du går inn i. Det er restaurert som et velstående bykonak var innredet, med sofaer langs veggene, utskårne tak og et galleri i etasjen over. Resten av rekken er i dag pensjonater, kafeer og private hjem, og du ser dem best fra sørbredden, der promenaden går rett langs vannet.
Kveldsbelysningen gjør jobben for byen. Når lysene tennes på husene og i gravene i klippeveggen samtidig, forstår du hvorfor bildene av Amasya ser retusjerte ut. De er det ikke.
Vær likevel forberedt: Safranbolu er en hel by av vernede trehus, mens Amasya er en fasaderekke med en helt vanlig anatolsk provinsby bak. Går du to kvartaler opp fra elven, står du i betong, bilverksteder og et kjøpesenter. Det er greit å vite før du kommer, og det gjør ikke rekken langs vannet mindre vakker.
Kongegravene i klippen
Amasya het Amaseia og var hovedstad i kongeriket Pontos før makten flyttet nordover til kysten. Kongene ble gravlagt i fjellet over byen, i kamre som er hugget rett ut av berget og deretter frigjort med dype grøfter rundt, slik at hver grav står som en kloss løsrevet fra veggen. Arbeidet er fra tiden før romerne, og det er svimlende å tenke på hvor mange årsverk som ligger i det.
Innvendig er de tomme. Poenget er størrelsen, håndverket og utsikten ned på byen. Du kommer opp via en trapp fra Hatuniye-bydelen på nordsiden, og du bør regne med en times tid opp, rundt og ned igjen. Inngangen koster lite, men det er trapper hele veien, ujevnt underlag og lite skygge. Bruk sko med grep, og gjør det tidlig eller sent på dagen om sommeren.
Geografen Strabon ble født her rundt hundre år før vår tidsregning og beskrev hjembyen sin i verket sitt. Beskrivelsen stemmer fortsatt overraskende godt: en by klemt inn i en kløft, med en befestet klippe over seg.
Borgen og tunnelen
Harşena-borgen ligger på fjellet over gravene. Du kan kjøre eller ta taxi et godt stykke opp en smal, svingete vei, men de siste partiene går til fots. Oppe finnes murrester, terrasser og en utsikt langs hele dalen.
Det mest oppsiktsvekkende der oppe er Cilanbolu, en trappesjakt hugget loddrett ned i fjellet for å sikre vann under beleiring. Det er trangt, mørkt og bratt, og adkomsten avhenger av sikringsarbeid, så sjekk på stedet om den er åpen.
Prinsenes by
Amasya kalles şehzadeler şehri, prinsenes by. Osmanske sultaner sendte sønnene sine ut i provinsen for å styre og lære, og Amasya var en av de viktigste postene. Flere av dem som senere ble sultan, hadde læretiden sin nettopp her. Hvordan systemet fungerte, og hvorfor det til slutt ble avviklet, står i oversikten over det osmanske riket.
Det største byggverket fra den tiden er moskékomplekset til Bayezid II fra slutten av 1400-tallet, med medrese, bibliotek og en gårdsplass full av gamle platantrær. Eldre enn det er Bimarhane, et sykehus fra begynnelsen av 1300-tallet, oppført i mongoltiden og kjent for at man behandlet sinnslidelser med musikk og rennende vann. Bygningen står restaurert, og steinportalen alene er verdt stoppet.
Bymuseet har en avdeling som overrasker de fleste: et rom med mumier fra seljukkisk tid, funnet under en moské i byen. Museet er lite og forklaringene på engelsk er sparsomme, men en halvtime er godt investert.
Der uavhengighetskampen fikk sin form
I juni 1919 kom Mustafa Kemal til Amasya og undertegnet sammen med de andre offiserene det som kalles Amasya-rundskrivet. Kjernen i det var at landets uavhengighet måtte reddes av folket selv, og at det måtte samles en nasjonalforsamling for å gjøre det. For tyrkere er dette et av de mest sentrale dokumentene i hele republikkens tilblivelse.
Ved elven står et monument over møtet, og i den gjenreiste kasernebygningen Saraydüzü finnes en utstilling om dagene i byen. Bakgrunnen for hele perioden er beskrevet under Atatürk og republikken.
Slik kommer du deg dit
Buss er den vanlige veien inn. Fra Ankara tar turen rundt fem timer, fra Samsun ved Svartehavet et par timer, og fra Istanbul er det en lang nattetur. Hvordan selskapene fungerer og hva du bør vite om nattbussene, står under langdistansebuss i Tyrkia.
Nærmeste flyplass ligger ved Merzifon, drøyt fire mil nordvest for byen, med et begrenset antall avganger og i hovedsak til Istanbul. Samsun har flere ruter, men ligger lenger unna. Amasya har også jernbanestasjon på linjen mellom Samsun og innlandet, men togene er få og langsomme, slik det meste av regiontrafikken er i Tyrkia. Se tog i Tyrkia for hva du kan og ikke kan bruke skinnene til.
Med leiebil blir Amasya et naturlig ledd på veien mellom det indre Anatolia og kysten. Mange kombinerer byen med Amasra vestover eller Trabzon østover, og strekningen passer inn i en lengre rute av typen som er skissert i ti dagers rundreise i Tyrkia. Inne i byen parkerer du på sørsiden og går over broene.
Hvor lenge, og når
Én natt holder til å se byen, to gjør oppholdet behagelig. Da rekker du gravene, borgen, museene og en kveld langs vannet uten å haste.
Vår og høst er best. Dalen er trang, og midt på sommeren blir det varmt og vindstille nede ved elven. Om vinteren kommer sola sent over klippekanten og forsvinner tidlig igjen, og det blir kaldt på en helt annen måte enn på kysten. Eplene fra Amasya, små og aromatiske, høstes om høsten og er byens mest kjente vare.
Helgene fyller pensjonatene i trehusene med tyrkiske besøkende fra Ankara og Samsun. Kommer du på en hverdag utenfor sommeren, har du promenaden nesten for deg selv.
Byen er rolig om kvelden, og utvalget av steder som serverer alkohol er begrenset sammenlignet med kysten. Hvordan dette varierer rundt i landet, står under alkoholregler i Tyrkia. Til gjengjeld har byen sitt eget kjøkken: çiçek bamyası er bittesmå okra tredd på snorer og tørket, som brukes i suppe, og keşkek er hvete og kjøtt banket sammen til en tykk grøt som serveres i selskaper.
Er Amasya noe for deg?
Du reiser ikke til Tyrkia for Amasyas skyld. Du legger byen inn i en rundreise, og så blir den ofte det folk husker best etterpå. Liker du å gå, se på hus, klatre opp til utsiktspunkter og sitte ved en elv om kvelden, passer stedet perfekt. Vil du ha strand, uteliv eller et bredt restaurantutvalg, skal du et helt annet sted.