Sett deg på en kafé i Tyrkia en hverdagskveld, og du finner ut hva en dizi er uten å spørre. Fjernsynet står på i hjørnet, samtalen ved nabobordet stopper når reklamen slutter, og serien som går, varer og varer. Den er ikke over etter tre kvarter. Den er over etter to og en halv time, og fortsetter neste uke.
Tyrkisk TV-drama er blitt en av landets største kultureksportartikler, større enn de fleste nordmenn aner. Det som gjør det interessant for deg som reiser, er ikke bransjetallene, men at innspillingsstedene er ekte steder du kan gå i, og at flere av dem har fått turisme de aldri hadde før.
Først: en dizi er ikke en TV-serie slik du kjenner den
Ordet dizi betyr rett og slett serie, men formatet er tyrkisk. En episode på tyrkisk fjernsyn ligger vanligvis på to timer eller mer, reklamepausene inkludert, og sendes én gang i uken på beste sendetid. Sesongen følger skoleåret, fra tidlig høst til utpå våren.
Konsekvensene av formatet er merkbare. Manus skrives underveis, ofte bare noen uker foran innspillingen, og produksjonen reagerer på seertallene i sanntid. Går det dårlig de første ukene, blir serien tatt av lufta før den er fortalt ferdig. Går det bra, blir handlingen strukket ut, og bipersoner du trodde var ferdige, kommer tilbake. Når de samme seriene selges til strømmetjenester, blir de klippet om til episoder på tre kvarter, og en tyrkisk sesong blir til to eller tre internasjonale.
Hvordan Tyrkia ble en eksportnasjon for drama
Gjennombruddet kom rundt 2008, da en tyrkisk familieserie ble dubbet til arabisk og sendt i Midtøsten. Publikumstallene ble så store at reisebyråer i Gulf-statene begynte å selge Istanbul-turer på ryggen av den. Siden har eksporten spredt seg til Balkan, Latin-Amerika, Spania, Sentral-Asia og Pakistan, og Tyrkia er i dag blant landene i verden som selger flest timer med fjernsynsdrama.
Grunnene er praktiske. Produksjonene er billige å lage målt mot amerikanske, de er lange nok til å fylle et helt sendeskjema, og innholdet ligger i et mellomsjikt som passer mange markeder: store følelser, familie, klasseforskjeller og ære, med lite eksplisitt sex og relativt lite vold. En serie som fungerer i Argentina, kan fungere i Marokko.
Det som overrasker mange, er hvor store skuespillerne blir utenfor Tyrkia. En hovedrolleinnehaver fra en kveldsserie kan bli møtt av folkemengder i Buenos Aires eller Beirut, og reklameavtaler følger med. Hjemme er lønnsnivået i bransjen et tilbakevendende diskusjonstema, siden honorarene til de mest ettertraktede navnene legger beslag på en stor del av det hver episode koster.
Titlene som går igjen
- Muhteşem Yüzyıl, på engelsk Magnificent Century. Kostymedrama om sultan Süleyman og Hürrem. Den ble diskutert høylytt i Tyrkia fordi mange mente den gjorde haremet til såpeopera, og den økte besøket til palassene i Istanbul betraktelig. Vil du ha den faktiske historien bak, står den under Det osmanske riket.
- Diriliş: Ertuğrul og oppfølgeren om sønnen Osman. Krigerdrama fra tiden da det osmanske riket ble til, med enorm gjennomslagskraft i Pakistan. Kulissebyen ble bygget i skogen nord for Istanbul.
- Kara Sevda, en romantisk tragedie som vant en internasjonal Emmy i 2017, den første tyrkiske serien som gjorde det.
- Sen Çal Kapımı og andre romantiske komedier fra samme periode, som ble store i Spania og Latin-Amerika.
- Bir Başkadır, en Netflix-produksjon fra 2020 om skillelinjene mellom sekulær og religiøs, rik og fattig i Istanbul. Den er noe helt annet enn resten av listen, og er det nærmeste du kommer et samtidsportrett av landet i seriens form.
- Kulüp, om det jødiske miljøet i Beyoğlu på 1950-tallet. Den tar opp hendelser fra tyrkisk historie som lenge var lite omtalt, og den bygde opp igjen en hel gate i studio.
Veien til Norden
Tyrkiske serier har aldri hatt en norsk fjernsynskanal å komme inn på. De kom med strømmingen. Netflix bygde opp en tyrkisk katalog fra slutten av 2010-tallet, både innkjøpte serier og egne produksjoner spilt inn i Istanbul, og anbefalingsalgoritmen gjorde resten.
Møtet med formatet krever litt tilvenning. Fortellingen går langsommere enn i nordisk drama, blikk får ligge lenger, og musikken forteller deg tydelig hva du skal føle. Til gjengjeld får du en historie som faktisk rekker å utvikle seg, og skuespillet er sjelden problemet. Vær forberedt på at en serie kan slutte brått fordi den ble tatt av lufta i Tyrkia, og at siste sesong av og til aldri ble laget.
Publikummet i Norge er fortsatt et nisjepublikum sammenlignet med Spania eller Chile, men det finnes, og det er lojalt. Mye av det norske ordskiftet rundt seriene skjer i grupper på sosiale medier, ofte med folk som har lært seg tyrkiske fraser underveis. Er du en av dem, er å lære tyrkisk et hakk mindre uoverkommelig enn det ser ut: uttalen er regelrett, og du kjenner allerede lyden av språket.
Hvor de er filmet
| Sted | Hva som er spilt inn der | Hva du finner i dag |
|---|---|---|
| Mardin | Flere store dramaserier lagt til Sørøst-Tyrkia | Byen i honningfarget stein over Mesopotamia-sletten. Serieturismen er en hovedgrunn til at det finnes hoteller her nå. |
| Balat og Fener i Istanbul | Gatescener i utallige serier | Bratte gater med fargede hus, gamle kirker og synagoger, og kaféer som lever av at folk fotograferer trappene |
| Bosporos-strandhusene | Rikmannsdramaene | De gamle trevillaene, yalı, ses best fra vannet. Se Bosporos-cruise. |
| Safranbolu | Periodedramaer som trenger osmanske gater uten biler | En hel by av trehus fra 1700- og 1800-tallet, flere av dem hoteller |
| Çukurova rundt Adana | Godsdramaer fra bomullslandet | Slette, elv, romersk bro og et kjøkken som er landets sterkeste |
Det tyngste produksjonsmiljøet ligger i Istanbul, blant annet i en nedlagt skofabrikk på asiatisk side som er bygget om til studio og kulturhus. Palassene brukes også, men sjeldnere enn folk tror: mye av det som ser ut som Topkapi på skjermen, er kulisser. Vil du se det ekte, må du uansett kjøpe billett som alle andre.
Mardin er eksempelet
Ingen enkeltby har hatt større utbytte av fjernsyn enn Mardin. Før seriene som ble lagt hit, var byen kjent blant arkeologer og lite annet. Etter dem kommer det busser med tyrkiske og arabiske turister som vil se trappene, terrassene og utsikten de har sett på skjermen, og gamlebyen har fått restauranter og små hoteller i gamle steinhus.
Det er verdt å vite hva du reiser til. Mardin ligger langt fra kysten, sommeren er brutalt varm, og du kommer deg dit med fly til nærmeste flyplass og videre på vei. Til gjengjeld får du en by som ikke ligner noe annet i Tyrkia.
Slik ser du dem hjemmefra
Utover strømmetjenestenes utvalg legger flere av de tyrkiske kanalene ut hele episoder gratis på egne kanaler på nett, som regel med engelsk teksting og i original lengde. Det er den beste måten å oppleve formatet slik tyrkerne selv gjør, med reklamepauser og alt.
Et siste poeng som faktisk gjør reisen bedre: seriene er en snarvei inn i hvordan familier omgås. Hvem som sier du og hvem som sier De, hvem som får kjeft av hvem, hvordan besøk foregår, hvor mye te som drikkes. Det stemmer overraskende godt med virkeligheten, og du kjenner det igjen første gang du blir invitert inn til noen. Mer om det står under familieliv i Tyrkia.