Nordmenn som kommer til Istanbul i april og oppdager at halve byen står i tulipaner, tror gjerne at dette er en fin idé noen har hentet fra Nederland. Det er nesten helt motsatt. Tulipanen kom til Nederland fra det osmanske hoffet, ikke omvendt, og festivalen i Istanbul handler like mye om å ta tilbake noe som om å pynte parker.
Blomstringen varer i praksis noen uker i april. Nøyaktig når toppen kommer bestemmes av været det året, og den kan sprike med to uker. Vil du treffe den, må du sjekke for det aktuelle året i stedet for å stole på en dato du fant på nettet.
Hvor blomstene står
Kommunen setter ned tulipanløker i millionklassen hver høst, spredt over parker, rundkjøringer, midtrabatter og bakker over hele Istanbul. Festivalen er ikke ett arrangement på ett sted. Den er en tilstand byen er i noen uker.
Hovedstedet er likevel Emirgan Korusu, en gammel lund i Sarıyer på europeisk side, oppe langs Bosporos. Der ligger tulipanene i bånd nedover skråningene mellom tre historiske paviljonger, den gule, den rosa og den hvite, og det er her de mest fotograferte bildene tas.
Bor du i gamlebyen og ikke vil bruke halve dagen på transport, er Gülhane-parken nedenfor Topkapi-palasset det åpenbare alternativet. Den er mindre, men den ligger der du allerede er. På den asiatiske siden er det store anlegg i Göztepe-parken, og enkelte år legges det ut et gigantisk tulipanteppe på plassen i Sultanahmet.
Slik kommer du deg til Emirgan
Det går ingen T-bane til Emirgan. Du tar buss nordover langs Bosporos fra Kabataş eller Beşiktaş, og turen tar rundt en halvtime når trafikken flyter og adskillig mer når den ikke gjør det. Du betaler med Istanbulkart, og bussene stopper rett ved parkinngangen.
To råd som betyr mye:
- Dra på en hverdag, og dra tidlig. Lørdag og søndag i april er Emirgan full av istanbulere med kamera og familie. Tirsdag klokken ni er den nesten tom.
- Regn med bakke. Parken ligger i skråning fra veien og oppover, og de fineste feltene er ikke nederst. Ta med sko du kan gå i.
Inngangen til parkene er gratis. Det koster ingenting å se hele festivalen, bortsett fra bussbilletten og teen i tehagen.
Blomsten kom vestover, ikke østover
Vill tulipan vokser i fjellene fra Sentral-Asia til Anatolia. Den var kjent og dyrket i den persiske og tyrkiske verdenen lenge før noen i Europa hadde sett en.
Veien til Nederland gikk gjennom en diplomat. Den habsburgske ambassadøren Ogier Ghiselin de Busbecq var utsendt til sultan Süleyman på 1500-tallet, ble slått av blomstene han så, og sendte løker og frø hjem til Wien. Derfra havnet materialet hos botanikeren Carolus Clusius, som plantet det i hagen i Leiden på 1590-tallet. Førti år senere hadde nederlenderne fått sin berømte tulipanmani, der enkeltløker ble omsatt for beløp som svarte til et hus.
Selv navnet vårt kommer fra en misforståelse. Det tyrkiske ordet for blomsten er lale. Ordet «tulipan» stammer fra det persiske og tyrkiske ordet for turban, og forklaringen som går igjen er at en tolk beskrev formen på blomsten, mens europeeren trodde han oppga navnet.
Lale Devri, tulipantiden
På 1700-tallet fikk blomsten gi navn til en hel periode i Det osmanske riket. Lale Devri, tulipantiden, regnes fra 1718 til 1730, under sultan Ahmed 3. og storvesiren Nevşehirli Damat İbrahim Paşa.
Det var et pusterom mellom kriger. Hoffet bygget lystslott langs Kağıthane-bekken, holdt hagefester ved fakkellys, og skal ha satt skilpadder med lys på ryggen til å gå mellom bedene. Samtidig ble den første trykkpressen med arabiske typer i riket satt i drift, og de første systematiske blikkene mot Europa ble kastet. Perioden endte brått i 1730 med et opprør som veltet både storvesiren og sultanen.
Et forbehold er på sin plass: selve uttrykket «tulipantiden» ble ikke brukt av dem som levde i den. Det er et navn ettertiden satte på perioden på 1900-tallet, og det bærer med seg både romantikken og kritikken av tolv år med overdådighet mens riket forfalt.
En blomst med mening
Tulipanen er ikke bare dekor i osmansk kunst. I arabisk skrift består lale av de samme bokstavene som gudsnavnet Allah, og skrevet baklengs blir det hilal, halvmånen. Den sammenhengen ga blomsten en religiøs klang som ingen annen plante hadde, og den forklarer hvorfor tulipanmotivet dukker opp overalt: på gravsteiner, i kalligrafi, på silke, i bokkunst og fremfor alt i flisene fra İznik. Vil du se det, står de beste eksemplene i moskeene og palassene i gamlebyen, og bakgrunnen finner du i artikkelen om tyrkisk keramikk og Iznik-flisene.
Den osmanske idealtulipanen så heller ikke ut som den moderne. Den skulle være smal som en dolk, med lange, spisse kronblad som bøyde seg utover i tuppen. Mange av de gamle sortene er tapt. Det som blomstrer i Emirgan i dag er stort sett runde, kommersielle sorter av samme type du får kjøpt hjemme. Det gjør ikke synet mindre vakkert, men det er verdt å vite når noen forteller deg at du ser på den osmanske tulipanen.
Passer april deg?
April er en av de beste månedene å være i Istanbul. Det er femten til tjue grader, byen er grønn, køene er kortere enn om sommeren, og du kan gå hele dagen uten å bli utslitt av varmen. Regn må du regne med, og en jakke likeså.
Men å legge hele reisen etter blomstringen er å be om skuffelse, siden toppen flyttes av været. Se det heller som en bonus: du drar til Istanbul i april fordi april er en god måned, og så står byen tilfeldigvis i rødt og gult mens du er der. Mer om hva som ellers kjennetegner måneden står i Tyrkia i april, og har du bare noen dager, følger du fire dager i Istanbul og legger inn Emirgan på den dagen du uansett skal nordover langs Bosporos.