Dagsturbussene fra kysten ruller inn ved sørporten rundt lunsjtid, og de er borte igjen midt på ettermiddagen. Det er de timene som har gitt Pamukkale ryktet om å være overfylt. Overnatter du i landsbyen, har du kalkterrassene nesten for deg selv før klokken ni om morgenen, og igjen den siste timen før stengetid, når sola står lavt og vannet i bassengene skifter farge.
Pamukkale er to steder som henger sammen. Det ene er en liten landsby ved foten av den hvite skråningen, med pensjonater, noen restauranter og lite ellers. Det andre er Denizli, provinshovedstaden en snau halvtime unna, med busstasjon, togstasjon og alt et vanlig tyrkisk bysentrum har. Her handler det om hvordan du bruker de to som base. Selve travertinene i Pamukkale og ruinbyen Hierapolis med det antikke bassenget har egne artikler.
Landsbyen ved foten av terrassene
Pamukkale landsby er noen få gater med lave hus og en påfallende tetthet av skilt som lover takterrasse. Nesten all overnatting er familiedrevne pensjonater med et titalls rom, frokost på taket og utsikt rett mot den hvite skråningen. Konkurransen er hard, standarden jevnt over grei, og prisene ligger godt under det du betaler i en kystby med tilsvarende antall besøkende.
Landsbyen lever av terrassene og skjuler det ikke. Suvenirbutikkene selger de samme blå øynene som overalt ellers, restaurantene har meny på fire språk, og noen av dem har oppdaget at en gjest som skal videre neste morgen sjelden klager. Se over regningen. Ellers er stedet stille etter mørkets frembrudd, for da har dagsturistene reist og de som er igjen skal opp tidlig.
Fra de fleste pensjonatene går du til den nedre inngangen på ti minutter. Det er hovedgrunnen til å bo her framfor i Denizli eller Karahayıt. Minibank finnes, men vareutvalget er tynt. Trenger du apotek, klær eller et skikkelig supermarked, tar du dolmuşen inn til byen.
Denizli: byen du faktisk ankommer
Denizli er en arbeidsby med noe over en halv million innbyggere, og den har ikke satt av en kvadratmeter til turister. Det er ikke ment som kritikk. Byen lever av tekstil, og har du noen gang kjøpt et tyrkisk håndkle eller en bademantel, er sjansen god for at den kom herfra. Symbolet på byen er en hane, Denizli horozu, en lokal rase kjent for uvanlig lang galing, og den dukker opp på alt fra fontener til kjøleskapsmagneter.
For deg som reisende er Denizli først og fremst et knutepunkt. Busstasjonen og jernbanestasjonen ligger side om side, og derfra går dolmuşene mot Pamukkale hele dagen. Hotellene er forretningshoteller: rene, anonyme og ofte rimeligere enn pensjonatene i landsbyen. Til gjengjeld må du regne inn en halvtime hver vei, og da mister du morgenen og kvelden på terrassene, som er hele poenget med å overnatte i området.
Vil du likevel bruke en ettermiddag i byen, er bazaren og lokantaene rundt den det som er verdt tiden. Du peker på det du vil ha bak glassdisken og spiser der folk som bor her spiser. Regningen gjør det tydelig hvor mye av prisen i landsbyen som er utsikt. Mer om hva ting koster står i artikkelen om prisnivået i Tyrkia.
Har du plass i kofferten, er tekstil den ene tingen det gir mening å handle her. Denizli produserer håndklær, bademantler og sengetøy i stor skala, og i utsalgene langs innfartsveiene og i sentrum får du fabrikkvarer til priser du ikke finner i suvenirbutikkene på kysten. Kvaliteten spriker, så kjenn på vekten av frotteen og se etter tett, jevn vev. Peştemal, det tynne flatvevde badehåndkleet fra hamam-tradisjonen, tar nesten ingen plass og tørker raskere enn frotté.
Slik kommer du deg hit
Pamukkale ligger i innlandet, og det er den viktigste opplysningen når du planlegger. Fra badebyene på kysten er det en lang dag hver vei.
| Fra | Reisemåte | Omtrentlig tid |
|---|---|---|
| Denizli busstasjon | Dolmuş direkte til landsbyen | 30–40 minutter |
| İzmir | Buss, eller tog fra Basmane | Rundt 4 timer med buss, lengre med tog |
| Selçuk og Kuşadası | Buss, ofte med bytte i Denizli | 3–4 timer |
| Bodrum og Marmaris | Buss | 4–5 timer |
| Antalya | Buss over fjellet | 4–5 timer |
| Istanbul | Innenriksfly til Denizli Çardak, deretter bil | Rundt en time i lufta, en time videre |
Denizli Çardak lufthavn ligger rundt seksti kilometer øst for byen og har bare innenriksruter. Det er den raskeste veien hvis du kommer fra Istanbul, men rutetilbudet er tynt, så sjekk avgangene før du legger opp reisen etter dem. Kommer du med buss, går selskapene til Denizli otogar, og derfra tar du dolmuş videre. Les mer om langdistansebuss i Tyrkia og om dolmuş og lokalbuss.
Har du leiebil, blir hele området enklere. Veiene inn i dalen er gode, det er parkering ved alle inngangene, og du kan legge inn Laodikeia og Kaklık på samme dag. Det gjør ingen buss for deg.
Terrassene: det du bør vite før du går opp
Anlegget har tre innganger. Sørporten og nordporten ligger oppe på platået og brukes av turbussene. Porten nede i landsbyen slipper deg inn nederst, slik at du går oppover langs vannet og har terrassene foran deg hele veien. Billetten dekker både kalkterrassene og ruinbyen Hierapolis, som begynner rett bak dem på toppen. Det antikke bassenget der du kan bade blant nedfalte søyler koster ekstra.
Uansett hvilken vei du går, skal skoene av på selve kalken. Underlaget veksler mellom glatt og ru, og de grove partiene gjør vondt under føttene. Regn med en halvtime i hver retning i rolig tempo. Vær også forberedt på at ikke alle bassengene har vann. Vannet styres i kanaler for å spare terrassene, og hvilke deler som er våte varierer gjennom året. Bildene du har sett er ofte tatt akkurat der vannet gikk den dagen.
Inngangsprisen har steget kraftig og ligger nå blant de høyeste i landet for et enkelt kulturminne. Satsene justeres ofte, så få dem bekreftet før du drar heller enn å stole på et tall du fant på nettet i fjor. Museumskortet for utenlandske besøkende dekker anlegget, men lønner seg først hvis du skal se flere store steder i samme runde.
Den hvite kalken kaster sollyset rett opp i ansiktet, og det finnes ingen skygge på terrassene. Solkrem, hodeplagg og vann er ikke valgfritt midt på dagen om sommeren. Mer om det i artikkelen om sol og varme i Tyrkia.
Karahayıt og termalhotellene
Fem kilometer nord for landsbyen ligger Karahayıt. Her er termalvannet jernholdig, og det farger kalken rustrød i stedet for hvit. Lokalt heter det Kırmızı Su, det røde vannet. Karahayıt er ikke pent, men det er her de store hotellene ligger, mange med termalbasseng, spa og all inclusive. Kommer du på pakketur med bad og behandlinger, er det sannsynligvis hit du skal.
Fordelen er anleggene og prisen per natt. Ulempen er at du bor tjue minutter fra terrassene og er avhengig av hotellets shuttle eller drosje hver gang du vil dit. Skal du se Pamukkale på to netter, bor du bedre i landsbyen. Skal du ligge i varmt vann en uke og ha lite program, kan Karahayıt forsvare seg.
Ruinene bussene kjører forbi
Laodikeia ligger knapt ti kilometer nord for Denizli sentrum og er et av de største utgravningsprosjektene i landet. Byen var rik nok til å bygge seg opp igjen for egne penger etter jordskjelvet på 60-tallet e.Kr., og den er kjent fra Åpenbaringen som menigheten som fikk høre at den var lunken. Flere forskere har koblet det bildet til vannet, som kom hit i akvedukt fra de varme kildene ved Hierapolis og ankom halvkaldt. I dag kan du gå på en gjenreist søylegate nesten alene.
Kaklık-hulen, en halvtime østover, blir kalt Pamukkale under jorden. Kalkformasjonene inne i hulen er dannet av samme slags vann, i miniatyr, og det tar tjue minutter å se dem. Et fint stopp hvis du har bil.
Lenger unna ligger Afrodisias, rundt hundre kilometer sørvest, med et av antikkens best bevarte stadioner og et museum fullt av marmor fra byens egne verksteder. I motsatt retning ligger Salda-sjøen, med hvit strand og turkist vann, blitt svært populær blant tyrkiske feriegjester. Begge krever bil eller organisert tur. Skal du sette Pamukkale inn i en større runde, er ruinruten langs Egeerhavet et naturlig utgangspunkt, og Selçuk den vanligste nabobasen.
Når på året, og når på dagen
Dette er innlandsklima, ikke kyst. Somrene er tørre og svært varme, med temperaturer godt over 35 grader i juli og august. Vintrene er kalde, og enkelte år snør det. Terrassene er åpne hele året, og et besøk i januar har sin egen kvalitet: vannet holder omtrent kroppstemperatur, dampen står, og du deler stedet med langt færre.
De beste månedene er mai, juni, september og oktober. Da er varmen til å leve med, dagene lange nok, og trykket av dagsturister mindre enn i høysesongen. Uansett måned gjelder samme regel for tidspunkt: gå opp rett etter åpning eller de siste par timene før stengetid, og legg midt på dagen til noe annet. Åpningstidene er lengre om sommeren enn om vinteren, og de endres, så få dem bekreftet på stedet dagen før.
Mat, netter og hvor lenge du bør bli
To netter holder for de aller fleste. Da rekker du terrassene i solnedgang, Hierapolis i morgenlys og en halv dag til Laodikeia eller Karahayıt. Kommer du på dagstur fra kysten, får du tre timer på stedet og sju til ni timer i buss. Det er en dårlig handel.
Maten i landsbyen er turistmat av grei kvalitet: grillet kylling, pide, meze og litt for mye pizza. De beste måltidene får du i Denizli, eller på pensjonatene som lager hjemmelaget middag til sine egne gjester om kvelden. Fra åsen bak terrassene går det paraglidere ut på formiddagen når vinden tillater det, og i morgengryet finnes det ballongturer over dalen. De er kortere og lavere enn dem i Kappadokia, og tilsvarende rimeligere.
Til slutt en advarsel mot en klassisk feilplanlegging: mange legger Pamukkale inn som mellomstopp på vei fra Kappadokia til kysten og gir seg selv fire timer. Det holder til terrassene, men ikke til Hierapolis, som er stor og krever et par timer alene. Skal du bare ha ett av dem, ta terrassene i lavt lys og kom tilbake en annen gang.