De fleste kommer til Demre på dagstur, og det er stort sett den riktige avgjørelsen. Selve byen er en flat jordbruksby der plastdrivhusene ligger som en frossen sjø fra fjellfoten og helt ned til stranden. Pent er det ikke. Men to steder her er verdt en lang kjøretur: kirken der biskop Nikolaus holdt til på 300-tallet, og klippegravene i Myra like nord for sentrum.
Nikolaus er mannen julenissen stammer fra. Gravene tilhører lykerne, folket som hogg byene sine inn i fjellsidene langs denne kysten. At de to tingene ligger fem minutter fra hverandre, er hele grunnen til at turbussene svinger innom.
Slik kommer du deg dit
Demre ligger på kystveien D400, mellom Kaş i vest og Finike i øst. Fra Kaş bruker du rundt en time selv om avstanden ser kort ut på kartet, for veien svinger seg langs fjellsiden hele veien. Fra Finike er du framme på en drøy halvtime. Kommer du fra Kemer eller Antalya, må du regne med mesteparten av en formiddag hver vei, og da er det som regel den organiserte bussturen som gir mest igjen for dagen.
Nærmeste flyplass er Antalya, og derfra er det kystvei hele veien. Praktisk informasjon om terminaler og transport inn til byen finner du hos Flyplassguiden. Har du egen bil, er kjøreturen fra Kaş en attraksjon i seg selv, med utsikt ned mot Kekova-sundet på flere strekninger. Regn med at gjennomsnittsfarten blir lav.
Lokalbussene langs D400 stopper i Demre, men de setter deg av i sentrum, og derfra må du videre til hvert enkelt ruinområde. Uten bil er du henvist til korte taxiturer mellom stedene, eller til å gå den snaue kilometeren opp til Myra.
Nikolaus-kirken
Kirken heter Noel Baba Kilisesi på tyrkisk, og du går ned til den. Bakken rundt har hevet seg gjennom hundrevis av år med flom fra elven Myros, så gulvnivået ligger flere meter under dagens gate. Bygningen du ser er fra bysantinsk tid, reist over et eldre anlegg, og den er restaurert i flere omganger. Et beskyttende tak er satt opp over hele kirken, noe som gjør besøket behagelig både i sol og regn.
Inne finner du mosaikkgulv i geometriske mønstre, blasse fresker i sidekapellene, og flere steinsarkofager. Guidene peker gjerne ut den ene som Nikolaus' grav. Selve levningene ble fraktet bort av kjøpmenn fra Bari i 1087, så det er en tom kiste du står foran. Nikolaus var biskop i Myra på 300-tallet og skal ha vokst opp i Patara lenger vest. Historiene om hemmelige gaver til fattige familier er kimen til alt det senere: Sankt Nikolaus, Sinterklaas, julenissen.
Kirken er museum, men den er samtidig et pilegrimsmål. Ortodokse besøkende tenner lys og ber ved sarkofagen, og rundt 6. desember, minnedagen for Nikolaus, kommer det tilreisende fra flere land. Ta hensyn til det, og hold stemmen nede. Det koster inngangsbillett, og prisen har steget mye de siste årene, så sjekk hva et samlekort for museene i regionen koster hvis du skal se flere ruiner på samme tur. Mer om den kristne arven langs denne kysten står i artikkelen om kirker og kristen arv i Tyrkia.
Klippegravene og teatret i Myra
Halvannen kilometer nord for kirken reiser fjellveggen seg rett opp fra jordene, og hele den nederste delen er full av graver hogd inn i berget. Lykerne ga gravene form som hus, med etterlignede takbjelker, dører og karmer i stein, fordi de døde skulle bo omtrent som de levende. Noen har relieffer med figurer over inngangen. Du ser dem nedenfra, og det er godt nok: detaljene kommer best fram i morgenlys eller sen ettermiddag, når skyggene ligger på tvers.
Rett ved siden av ligger det romerske teatret, et av de største lykerne fikk bygd. Her kan du gå inn, klatre i radene og følge de hvelvede gangene under tribunen. Blant steinblokkene i bakken ligger utskårne teatermasker, noen så tydelige at du ser ansiktsuttrykket. Lykerne og gravskikkene deres er et eget kapittel, og du kan lese mer om folket i artikkelen om Lykia og lykerne.
Sett av en time, halvannen hvis du tar teatret i ro. Området har nesten ingen skygge, underlaget er grus og løse steinblokker, og midt på dagen om sommeren er det ubehagelig varmt. Sko med såle, vann i sekken og en solhatt løser det meste. Rullestol og barnevogn er vanskelig her.
Andriake, den gamle havnen
Myra var en innlandsby med havn noen kilometer unna, ved Andriake sørvest for dagens Demre. Der står Hadrians kornmagasin fremdeles, en lang steinbygning som er restaurert og gjort om til museum for lykiske sivilisasjoner. Utstillingen er den beste forklaringen du får på hvorfor disse byene lå der de lå, og hvordan de styrte seg selv i forbund.
Rundt magasinet ligger resten av havnebyen spredt i myrlandskapet, med rester etter en synagoge, en agora og et gammelt vannreservoar. Trebrygger fører gjennom sivet, og fugletitting er faktisk en grunn til å komme hit alene. Det var her apostelen Paulus byttet skip på vei til Roma, ifølge Apostlenes gjerninger.
Stranden ved Çayağzı like ved er grå småstein, åpen og forblåst. Den er grei for et bad etter ruinene, men ingen grunn til å legge ferien hit.
Båtturene til Kekova
Fra havnen ved Andriake går det båter ut til Kekova, der ruinene etter en by som sank i havet under et jordskjelv ligger like under overflaten langs øyas nordside. Turene går også fra Üçağız, og de fleste stopper ved borgen i Kaleköy, der du klatrer opp gjennom landsbyen til et lite teater hogd i fjellet. Det er forbudt å svømme og dykke over selve den sunkne byen, så du ser den fra båten.
Kombinerer du Demre og Kekova, har du fylt en hel dag godt. Skal du gå deler av kysten til fots, krysser den lykiske vandreruten dette området, og Demre er et naturlig sted å fylle på med proviant.
Mat og overnatting
Utvalget er beskjedent. Rundt kirkeplassen ligger restauranter innrettet på turgrupper, med raske menyer og suvenirbutikker tett i tett. Går du noen kvartaler ut i byen, finner du vanlige lokantaer der lokalbefolkningen spiser til lunsj, og prisene faller kraftig. Tomater og sitrus fra drivhusene rundt havner rett på bordet.
Overnattingen består av små pensjonater og enkle hoteller, mest brukt av pilegrimer og av vandrere på den lykiske ruten. Skal du bruke flere dager i området, bor de fleste heller i Kaş eller i Çıralı og tar Demre som utflukt.
Når bør du dra
Vår og høst er best. April, mai, september og oktober gir behagelig temperatur på ruinene og lange dager. Juli og august er brutalt varmt ute på gravfeltet, og kommer du likevel da, gjør det tidlig om morgenen. Vinteren har sin egen sjarm her: jordene er grønne, drivhusene i full produksjon, og kirken er stille. Til gjengjeld går færre organiserte turer, og enkelte båtturer til Kekova ligger nede.
Er Demre noe for deg?
Ja, hvis du har sansen for historie, for tidlig kristendom eller for lykisk arkitektur, og hvis du tåler at rammen rundt er en arbeidsby uten sjarm. Kombinasjonen av en kirke som har formet en av verdens største fortellinger og en fjellvegg full av 2400 år gamle graver finnes ikke mange steder.
Nei, hvis du leter etter et sted å bo en uke. Til det er stranden for dårlig, sentrum for kjedelig og utvalget for tynt. Bruk en dag på Demre, og sov et annet sted.