Patara er stranden for deg som synes de andre er for små. Sandstripen strekker seg rundt 18 kilometer langs kysten, den er bred nok til at du mister folk av syne etter ti minutters gange, og det står ikke ett eneste hotell på den. Prisen du betaler er at det ikke finnes skygge, at sjøen ofte har bølger, og at stranden stenger om kvelden fordi skilpaddene skal ha den for seg selv.
Veien inn går gjennom en antikk by
Du kommer ikke til Patara uten å passere ruinene. Avkjøringen fra kystveien D400 ligger ved landsbyen Gelemiş, mellom Kalkan og Fethiye, og derfra går det en smal vei ned mot havet. Underveis kjører du rett forbi triumfbuen, teateret og resten av den gamle byen.
Billetten er felles for ruinene og stranden, og den kontrolleres i bommen på vei inn. Det betyr at en dag på Patara koster inngangspenger selv om du bare skal bade. Prisen har steget kraftig de siste årene, som på alle tyrkiske museumsanlegg, så sjekk før du drar. Har du kjøpt et flerdagers museumskort, pleier det å gjelde her.
Fra bommen er det noen kilometer ned til parkeringen ved stranden. Dolmuşene fra Kalkan og Fethiye stopper som regel i krysset oppe ved hovedveien, og da står du igjen med en lang og skyggeløs spasertur. Skal du bruke offentlig transport, spør sjåføren om han kjører helt inn til Gelemiş. Ellers er dette et sted som blir mye enklere med leiebil.
Sanden, klittene og skyggen som ikke finnes
Sanden på Patara er lys, fin og tørr, og den bygger seg opp i klitter flere meter høye bak stranden. Det er den samme sanden som har begravd store deler av den antikke havnebyen, og som er grunnen til at ruinene lå gjemt så lenge.
Fin sand blir varm. På ettermiddagen i august kan du ikke gå barbeint fra parkeringen til vannkanten uten å angre, så ha sandaler tilgjengelig helt fram til badet. Skyggen finnes bare ett sted: ved inngangen til stranden ligger en enkel trebygning med kiosk og et begrenset antall parasoller og solsenger til leie. Går du hundre meter videre, er du overlatt til deg selv. Har du ikke med eget solskjerm, blir dagen kort. Se rådene om sol og varme i Tyrkia før du planlegger en hel dag her.
Det finnes heller ingen strandbarer, ingen vannsklier og ingen høyttalere. Regner du det som et savn eller en gave, avgjør om Patara er stranden din.
Ta med mer vann enn du tror du trenger, og noe å spise hvis du planlegger en hel dag. Kiosken ved inngangen har det enkleste, men den ligger langt unna om du har lagt deg til rette to kilometer bortover. Toaletter og enkle dusjer finnes samme sted, og der slutter fasilitetene.
Klittene bak stranden er fredet natur og ikke en lekeplass. Sanden er løs og gir etter, plantene som holder den på plass er skjøre, og terrenget er fullt av små ravinerdannelser du ikke ser før du står i dem. Hold deg til de merkede overgangene.
Skilpaddene bestemmer åpningstiden
Patara er et av de viktigste hekkeområdene i Middelhavet for uekte karettskilpadde, caretta caretta. Derfor er stranden stengt om natten gjennom hele hekkesesongen, grovt sagt fra mai til oktober. I praksis må du forlate sanden i solnedgangen og kan komme tilbake tidlig neste morgen. Vaktene håndhever det.
Reglene ellers er enkle å følge:
- Ingen kjøretøy på sanden, og ingen overnatting eller telting.
- Parasollen settes ned der personalet anviser, ikke i tørrsanden oppe ved klittene der reirene ligger.
- Dype hull du graver, må fylles igjen. En skilpaddeunge kommer seg ikke opp av dem.
- Lys mot stranden om kvelden forvirrer ungene, som orienterer seg etter lyset over havet.
Ser du en avmerket sirkel eller et bur i sanden, er det et reir. Hold avstand. Vil du faktisk se dyrene, er sjansene større ved Iztuzu ved Dalyan, der det finnes et eget rehabiliteringssenter for skadde skilpadder.
Bølgene er ikke pynt
Patara ligger åpent mot havet uten odder eller rev som demper. Det gir surfelignende bølger på vindfulle dager og en bunn som kan endre seg gjennom sesongen. Underveis i strømmen langs stranden er det lett å drive et godt stykke sidelengs uten å merke det.
Det er badevakter i den bemannede sonen nær inngangen, men ikke langs de kilometerne du eventuelt går for å være alene. Bader du langt fra folk, bader du på eget ansvar. Er du usikker på hvordan du kjenner igjen en rivstrøm, står det forklart i artikkelen om bading, strømninger og sikkerhet i vannet. For småbarn er dette en dårligere strand enn navnet skulle tilsi. Da er lagunen i Ölüdeniz et tryggere valg.
Ruinbyen fortjener en time
Siden du uansett har betalt, bør du stoppe på veien tilbake. Patara var en av de viktigste byene i det lykiske forbundet, og bygningen der forbundets representanter møttes er gravd fram og gjenreist. Den blir ofte omtalt som et av verdens eldste parlamentsbygg, og du kan gå inn og sette deg i tribunen.
Byen har også et gjenoppbygd teater halvveis begravd i sand, en søylegate, kornmagasinet fra romertiden og restene av et gammelt fyrtårn ute mot den gamle havnen. Patara regnes dessuten som fødestedet til Nikolaus, mannen som ble til julenissen gjennom en lang omvei via Myra og Nord-Europa.
Fyrtårnet er verdt en egen setning. Det ble reist under keiser Nero for å vise skip inn til havnen, og det regnes blant de eldste som er kjent i Middelhavet. Et jordskjelv og en flodbølge veltet det, og steinene har ligget spredt i sanden i århundrer. De siste årene har arkeologer nummerert blokkene og satt dem sammen igjen, bit for bit.
Gå om morgenen eller sent på ettermiddagen. Midt på dagen er det ingen skygge mellom søylene heller. Store deler av anlegget er fortsatt under utgraving, så hvilke bygninger som er åpne endrer seg fra sesong til sesong.
Gelemiş: landsbyen bak stranden
Fordi hele området er fredet, er overnattingen samlet i Gelemiş noen kilometer opp fra sjøen. Det er små pensjonater, familiedrevne hoteller og noen få leilighetsbygg mellom drivhus og tomatåkre. Ingen kjede, ingen all inclusive, ingen heis opp til rommet. Kveldene er stille, og maten serveres i hagen.
Bor du her, går det som regel en gratis eller billig shuttle ned til stranden på faste tidspunkter. Kommer du fra Kaş eller Kalkan, er Patara en grei dagstur, og du kan ta med Kaputaş på samme kjøretur.
Gelemiş er også et naturlig stoppested for dem som går Lykiaveien, den lange merkede vandreruten langs kysten. Det preger stedet: du treffer folk med sekk og støvler i frokostsalen, og pensjonatene er vant til gjester som sjekker ut før soloppgang.
Når du bør reise
Mai, juni og september er de beste månedene. Da er sanden til å gå på, vannet varmt nok og folketallet lavt. I juli og august er stranden fortsatt romslig, men varmen midt på dagen er tung uten skygge, og parkeringen fylles opp.
Utenfor sesongen er Patara på sitt merkeligste og fineste. Ruinene står i grønt gress, klittene er tomme, og du deler stranden med noen få turgåere på Lykiaveien. Vannet er da for kaldt for de fleste. Sammenlign gjerne med resten av kysten i oversikten over beste reisetid for badeferie i Tyrkia.