Den vanligste feilen folk gjør i Bergama er å tro at Pergamon er ett sted. Det er det ikke. Akropolis ligger tre hundre meter opp på fjellet, helsesenteret Asklepion ligger nede i dalen på motsatt side av byen, den røde tempelruinen står midt i gamlebyen, og museet ligger i en tredje retning. Til sammen er det en hel dag, og de som kommer med buss fra kysten klokken elleve rekker akkurat toppen før de må videre.
Bergama er en helt vanlig tyrkisk småby med rundt seksti tusen innbyggere i sentrum, drøyt hundre kilometer nord for İzmir. Det er ikke en turistby. Det bor folk her, det er marked på gaten, og hotellene er få og små. Det er også nettopp derfor stedet er verdt en overnatting: du får ruinene om morgenen før varmen, og en kveld i en by som ikke driver med deg.
Byen under fjellet
Sentrum ligger i en dal med elven Bergama Çayı gjennom. Rundt den gamle bykjernen står osmanske hus i to etasjer, noen restaurert til pensjonater og kafeer, mange ikke. Her finner du bazaren, moskeene og små verksteder som fortsatt lager ting. Det tar tjue minutter å gå tvers gjennom det hele.
Bergama har en egen vevetradisjon, og teppene herfra er kjent for geometriske mønstre i kraftig rødt og mørkeblått. Butikkene i sentrum selger både gamle og nye, og prisene forhandles. Skal du kjøpe, les artikkelen om teppekjøp i Tyrkia først, for det er en handel der du taper penger på å være uforberedt.
Nord for byen ligger Kozak-platået, kjent for pinjeskogene og pinjekjernene som selges overalt i regionen. Kjøper du en pose i Bergama, kommer de sannsynligvis derfra.
Akropolis på toppen
Kongebyen lå på fjellryggen over dalen, og det var her Pergamon-riket hadde palassene, templene, biblioteket og teateret sitt. Teateret er det man husker: det er bygd inn i den bratte skråningen, tar rundt ti tusen tilskuere, og det er det bratteste som er bevart fra antikken. Du sitter nesten over scenen.
Du kommer opp med taubane fra bunnen av fjellet på noen få minutter, eller du kjører den svingete veien til parkeringen på toppen. Selve anlegget, med Trajan-tempelet, teateret, biblioteksruinene og fundamentet der Zeus-alteret sto, er beskrevet i egen artikkel om Pergamon akropolis. Kortversjonen for planleggingen din: sett av to til tre timer, ta med vann, og gå tidlig. Det finnes praktisk talt ingen skygge der oppe.
Boksamlingen og ordet pergament
Biblioteket i Pergamon var i antikken det nærmeste noen kom Alexandria. Overleveringen sier at det rommet et par hundre tusen bokruller, og at rivaliseringen mellom de to byene ble så skarp at Egypt stanset eksporten av papyrus for å bremse konkurrenten. Svaret fra Pergamon skal ha vært å foredle en eldre teknikk: tynt bearbeidet dyreskinn, sterkere og mer holdbart enn papyrus, og skrivbart på begge sider. Materialet fikk navn etter byen, og det er derfor vi fortsatt sier pergament.
Historien har antakelig blitt pusset på underveis, og skinn ble brukt til skrift lenge før Pergamon fantes. Men navnet er ekte nok, og det er en av de få gangene en tyrkisk by har lagt igjen et ord i norsk dagligtale. Hva som skjedde med selve samlingen vet ingen sikkert. Plutark forteller at Marcus Antonius ga den til Kleopatra i gave, men han er også den eneste kilden til det.
Av selve bygningen er det lite igjen: grunnmurer inntil Athena-helligdommen på akropolis, og noen nisjer der hyllene sto. Det er verdt å stå der likevel, med tanke på hva rommet inneholdt.
Asklepion: antikkens helseanlegg
To kilometer vest for sentrum, nede i flatlandet, ligger Asklepion. Dette var et kultsenter for legeguden Asklepios, og et av de mest kjente behandlingsstedene i Romerriket. Anlegget blomstret på hundretallet etter vår tidsregning, og legen Galenos, som vokste opp i Bergama og senere ble livlege i Roma, arbeidet her.
Behandlingen var ikke kirurgi. Pasientene ble tatt inn gjennom en søylegate, drakk og badet i vann fra de hellige kildene, fikk foreskrevet diett, bevegelse, musikk og teater, og sov i et eget bygg der drømmene deres ble tolket av prestene neste morgen. Det er en form for kurbad, og deler av det ville en moderne lege kjent igjen.
Det du faktisk går rundt i i dag er søylegaten, det lille teateret med rundt tre tusen plasser, kilden med drikkevann som fortsatt renner, og den underjordiske gangen på nesten hundre meter som førte pasientene fra kilden bort til søvnbygningen. Gangen er intakt og kjølig, og den er det beste ved besøket.
Praktisk detalj: deler av veien ut til anlegget går langs et militært område. Følg skiltingen, og ikke fotografer der det er merket forbudt.
Den røde basilikaen
Midt i gamlebyen står en enorm bygning i rød teglstein, kjent som Kızıl Avlu. Den ble reist under keiser Hadrian som tempel for egyptiske guder, og senere gjort om til kirke. Skalaen er slående når du står inntil den: veggene rager over hustakene rundt, og det meste av byen er bygd i en helt annen målestokk.
Det mest oppsiktsvekkende er ikke over bakken. Elven gjennom Bergama renner rett under bygningen, ledet gjennom to hvelvede tunneler som romerne bygde for å få plass til templet på tvers av dalen. De er fortsatt i bruk, i den forstand at vannet fortsatt går der.
Kızıl Avlu er også kjent fra Åpenbaringen som en av de sju menighetene i Lilleasia. Vil du ha bakgrunnen for hvordan denne delen av landet gikk fra gresk til romersk til kristen, står det mer i artikkelen om Romerriket og Bysants.
Der frisene tok veien
Det store alteret på akropolis, med en frise på over hundre meter som viser gudene i kamp mot gigantene, ble gravd ut av tyske arkeologer fra slutten av 1870-tallet og fraktet til Berlin. Der står det i dag, i et museum som har fått navn etter byen. På stedet i Bergama er det bare fundamentet igjen, og et furutre midt på det. Tyrkiske myndigheter har bedt om å få frisene tilbake. Det er greit å vite før du går opp, slik at du ikke står og leter etter noe som ikke er der.
Det som ble igjen av mindre funn finner du på det arkeologiske museet i sentrum, som er lite, gammeldags og bedre enn du forventer. Det er også et fint sted å avslutte dagen når det er for varmt ute.
Slik kommer du deg hit
Bergama ligger like ved motorveien mellom İzmir og Çanakkale, og de fleste kommer med buss eller bil. Fra İzmir tar bussen rundt to timer. Vær oppmerksom på at langdistansebussene stopper på busstasjonen utenfor byen, ikke i sentrum, så regn med en dolmuş eller drosje det siste stykket. Hvordan bussystemet fungerer står i artikkelen om langdistansebuss i Tyrkia.
Nærmeste flyplass er İzmir, rundt to timer sørover med bil. Praktisk informasjon om terminalen finner du hos Flyplassguiden om İzmir lufthavn. Nordover ligger Ayvalık en snau time unna, og Çanakkale og Troja rundt tre og en halv time videre. Legger du opp en lengre reise mellom de antikke byene, passer Bergama inn på ruinruten langs Egeerhavet, og flere av de andre stedene i regionen finner du i oversikten over attraksjoner i İzmir og Efesos.
Slik legger du opp dagen
Rekkefølgen som fungerer best er akropolis først, rett etter åpning mens det ennå er kjølig, deretter Asklepion utpå formiddagen, lunsj i sentrum, og Kızıl Avlu og museet på ettermiddagen. Det er en full dag, men den er gjennomførbar til fots og med én drosjetur.
Beste årstid er april til juni og september til oktober. Juli og august er tørre og svært varme, og et anlegg uten skygge på en fjelltopp er en dårlig kombinasjon med 38 grader. Om vinteren er det åpent, kaldt og nesten folketomt. Åpningstidene er kortere utenfor sommersesongen, og de endres, så få dem bekreftet dagen før.