Det første du bør gjøre i Istanbul, før du finner hotellet og lenge før du finner Hagia Sophia, er å skaffe deg et İstanbulkart. Uten det er kollektivtrafikken i praksis stengt for deg, og med det er hele byen åpen for småpenger.
Kortet er en enkel plastbrikke du fyller med penger på forhånd og holder mot en leser når du går om bord. Det finnes ingen billettluke og ingen konduktør. Har du ikke kortet, kommer du ikke gjennom sperren.
Hvor det gjelder
Nesten overalt. İstanbulkart dekker:
- alle metrolinjene, inkludert linjen fra Istanbul lufthavn
- trikkene, blant annet den som går gjennom Sultanahmet
- bybussene og metrobussen
- Marmaray, pendeltoget gjennom tunnelen under Bosporos
- de offentlige fergene mellom bydelene og til Prinsøyene
- de gamle taubanene og kabelbanene, som Tünel
- en del offentlige toaletter, som du kommer til å sette pris på
Det kortet ikke dekker, er de kommersielle Bosporos-cruisene som selges ved Eminönü, de private hurtigbåtene til enkelte destinasjoner og selvsagt taxi. Forskjellen mellom en offentlig ferge og en turistbåt er beskrevet i Bosporos-cruise og i ferger og båtruter.
Slik kjøper du det
Kortet selges i automater merket med İstanbulkart-logoen. De står ved metro- og trikkestasjoner, ved fergeterminalene, på flyplassene og ved knutepunkter. Automatene har engelsk meny.
Du betaler et engangsbeløp for selve kortet, og fyller deretter på det beløpet du vil bruke. Kortprisen får du ikke igjen, så ta vare på kortet til neste tur. Det utløper ikke, og saldoen står der når du kommer tilbake.
Kortet kan også kjøpes i kiosker og småbutikker med İstanbulkart-skilt. Der får du hjelp av et menneske, noe som er verdt en del hvis automaten ikke vil samarbeide. Kioskene ligger gjerne rett utenfor stasjonene, og de tar kontanter i småsedler. Ha en 50- eller 100-lapp klar, så går det raskt.
Kjøp kortet på flyplassen med en gang du har hentet bagasjen. Da kan du ta metroen inn til byen umiddelbart, i stedet for å stå i taxikø.
Ett kort, flere personer
Dette er den viktigste opplysningen for reisefølger, og den overrasker de fleste.
Et anonymt İstanbulkart er ikke knyttet til en person. Reiser dere fire sammen, holder det med ett kort: dere holder det mot leseren fire ganger etter hverandre, og det trekkes for fire reiser. Sperren slipper gjennom én av gangen.
Det betyr at dere kan nøye dere med å betale for ett kort i stedet for fire, og at én person i følget kan ha ansvaret for påfylling. Ulempen er åpenbar: mister dere kortet, står alle fast.
Det finnes også personlige kort med rabatt for studenter og eldre. De krever registrering med tyrkisk ID og er ikke aktuelle for tilreisende. Blir du tilbudt et rabattkort av en fremmed, si nei. Kontrollørene sjekker, og gebyret er ubehagelig.
Overgangsrabatten
Systemet gir deg rabatt når du bytter transportmiddel innenfor et tidsvindu på et par timer. Den andre reisen koster mindre enn den første, den tredje mindre igjen, og slik fortsetter det noen ganger.
I praksis betyr det at en reise som består av trikk, ferge og buss ikke koster tre fulle billetter. Det betyr også at det er lite å spare på å gå de siste tjue minuttene i stedet for å ta bussen den siste etappen.
Rabatten kommer automatisk. Du trenger ikke gjøre noe, bortsett fra å bruke samme kort hele veien, noe som er et argument for at hver person i følget har sitt eget kort på en dag med mye reising.
Påfylling og saldo
Automatene tar sedler, og de fleste tar også kort. De gir ikke alltid vekslepenger, så fyll på et rundt beløp.
Du kan sjekke saldoen i automaten, og på mange lesere vises restbeløpet i displayet når du har betalt. Det finnes en offisiell app, og på Android-telefoner med NFC kan du fylle på kortet ved å holde det mot telefonen.
Ha alltid litt mer på kortet enn du tror du trenger. Å stå ved en sperre med for lav saldo i rushtiden, med kø bak deg, er en unødvendig opplevelse. Fergeturene og de lange metroreisene koster mer enn en kort trikketur, så beløpet varierer med hvor langt du skal.
Slik bruker du det i praksis
På metro og Marmaray går du gjennom en sperre både inn og ut av stasjonsområdet, men det trekkes bare ved inngangen. På trikk og buss holder du kortet mot leseren når du går om bord, foran. På fergene er det sperrer i terminalen før du kommer ned til båten.
Metrobussen er et eget kapittel. Det er en buss i egen trasé tvers gjennom byen, den er alltid full, og den stopper på plattformer midt i motorveien. Effektiv, men ikke stedet å begynne med koffert.
Metro og trikk har sikkerhetskontroll med bagasjeskanner ved inngangen på flere stasjoner. Det tar sekunder, men det er greit å vite hvorfor køen står stille.
Skiltingen er på tyrkisk og engelsk, linjene har numre og farger, og kartene henger i alle vogner. Bruk endestasjonen for å finne riktig retning, akkurat som hjemme. Er du i tvil, spør: folk i Istanbul er vant til å bli spurt om vei, og de svarer gjerne.
To ting du bør vite
Ikke kjøp reiser av folk som står ved sperrene og tilbyr å skanne sitt eget kort for deg mot kontanter. De tar seg langt bedre betalt enn automaten fem meter unna, og trikset er utbredt ved de mest besøkte stasjonene.
Og ikke kast kortet på siste dag. Neste gang du er i Istanbul, går du rett gjennom sperren mens alle andre står i automatkø. Kortet ligger godt i en lommebok, og saldoen er der fortsatt om to år.
Hva det erstatter
Med et İstanbulkart i lommen trenger du sjelden taxi i Istanbul. Metroen og trikken går ofte, fergene er raske og vakre, og trafikken over broene er så tung at bil sjelden vinner. Sammenligningen er gjort i taxi og apper i Tyrkia.
Skal du planlegge dagene, tar fire dager i Istanbul for seg hvilke strekninger du faktisk kommer til å reise, og Istanbul forklarer hvordan bydelene henger sammen. Skal du til Prinsøyene, er fergen dit også dekket av kortet.
Kommer du rett fra flyplassen med bagasje og ikke orker metro, finnes alternativene i transfer fra flyplassen.