De fleste som vandrer i Tyrkia, går den lykiske vandreruten, og den har sin egen artikkel her. Men landet har et helt nett av lange, merkede ruter i tillegg, og flere av dem er tommere, høyere og villere enn den lykiske. Du kan gå en hel uke på Karia-ruten uten å møte en annen tursekk.
Felles for de lange rutene er at de er satt sammen av gamle stier mellom landsbyer, merket med røde og hvite malingsstriper etter fransk mønster, og at de vedlikeholdes av frivillige. Det siste bør du regne med: merkingen er ikke en offentlig tjeneste, og kvaliteten svinger fra strekning til strekning.
Rutene, kort fortalt
| Rute | Hvor | Omtrent | Sesong |
|---|---|---|---|
| Karia-ruten | Halvøyene ved Datça og Bozburun, innlandet i Muğla | Rundt 800 km i flere sløyfer | Mars til mai, oktober til november |
| St. Paul Trail | Fra Antalya-sletten nordover til innsjøene i Pisidia | Rundt 500 km | Mai og juni, september og oktober |
| Kaçkar-høylandet | Fjellene innenfor Rize og Artvin | Ingen enkelt merket hovedrute | Juli til september |
| Dalene i Kappadokia | Rundt Göreme, Uçhisar og Ihlara | Dagsturer på to til seks timer | April til juni, september til november |
| Frygerveien | Innlandet mellom Eskişehir, Kütahya og Afyon | Flere hundre km | Vår og høst |
Karia-ruten
Den nyeste av de store rutene, og den mange nå mener er den fineste. Den følger de to lange halvøyene sørvest i landet, der Egeerhavet møter Middelhavet, og går gjennom furuskog, olivenlunder og små bukter med stein og klart vann.
Ruten er lagt i flere sløyfer i stedet for én lang linje, så du kan plukke en del uten å måtte gå fra ende til ende. Bozburun-halvøya er den mest ensomme, med tynt befolkede daler og gamle steinbrudd. Delen ut mot Knidos på tuppen av Datça-halvøya ender i en antikk havneby der to hav møtes. Innlandet mot Gökova-bukta har mest skygge og mest vann.
Basen din blir Marmaris, Datça, Bozburun eller Akyaka, avhengig av hvilken del du velger. Kollektivtilbudet ut til startpunktene er dolmuş og lite annet, og hvordan de fungerer, står under dolmuş og lokalbuss.
Terrenget er snillere enn på den lykiske ruten. Færre av de brutale klatringene, mer jevn skogsti. Til gjengjeld er det lengre mellom stedene å sove, og noen etapper krever at du har avtalt overnatting i en landsby på forhånd.
St. Paul Trail
Denne går innover og oppover, ikke langs kysten. Starten ligger på sletten nord for Antalya, ved de antikke byene der, og ruten klatrer gjennom Taurusfjellene nordover mot innsjølandskapet i Pisidia og byen Yalvaç.
Dette er den mest krevende av de merkede langrutene. Den går over 2000 meter flere steder, den passerer strekninger med svært få hus, og merkingen er tynnere enn på kysten. Snøen ligger lenge på de høyeste partiene, og om sommeren er de lave delene glovarme. Vinduet er derfor smalt: sen vår og tidlig høst.
Underveis passerer du Köprülü-canyon, der elven skjærer seg ned gjennom kalkstein, og ruinbyen Adada med et gateløp av søyler midt i furuskogen. Ved Eğirdir-sjøen ender du i et helt annet Tyrkia enn det du startet i: eplehager, fiskebåter og fjell rett opp fra vannet.
Gå ikke denne ruten alene som din første lange tur i landet. Ta en uke på Karia-ruten eller den lykiske først.
Kaçkar-høylandet
Nordøst i landet, innenfor tebakkene ved Svartehavet, ligger et fjellparti som ikke ligner resten av Tyrkia i det hele tatt. Grønt, vått og tåkete, med breer på toppene og trehus i høylandslandsbyene. Den høyeste toppen er nesten 3940 meter.
Her finnes ingen enkelt merket hovedrute. Du går mellom yayla-landsbyene, Ayder, Pokut, Sal, Elevit og Çat, på stier som beitedyr og folk har brukt i generasjoner. Enkelte overganger er godt tråkket, andre forsvinner i tåka. Dette er den ene av rutene der en lokal guide gir mest igjen for pengene, både for å finne fram og for å få tak i overnatting.
Sesongen er kort. Juli til september er det som fungerer, og selv da må du regne med regn og at skyene ligger på fjellet i dagevis. Ta med ordentlig regntøy og noe å tørke i. Området er nærmere beskrevet under Kaçkarfjellene.
Dalene i Kappadokia
Her går du dagsturer, ikke etapper. Dalene mellom Göreme, Çavuşin og Uçhisar er korte, konsentrerte og fulle av det du kom for: hulekirker, dueslag hugget inn i bergveggen, søyler av tuffstein.
Rosendalen og Rødedalen henger sammen og gås ofte som en runde på tre til fire timer, best i timene før solnedgang når steinen skifter farge. Duedalen mellom Göreme og Uçhisar er kortere. Love Valley og dalene rundt Göreme er beskrevet for seg, og det samme er Ihlara-dalen, som er en kløft med elv og skygge og et helt annet klima enn platået over.
Merkingen her er uformell og til dels laget av lokale som vil ha deg innom sin egen tehandel. Stiene endrer seg fra år til år fordi de går gjennom folks jorder. Ha kart på telefonen, og godta at du må snu av og til.
Merking, kart og det å gå seg bort
To parallelle streker, én rød og én hvit, betyr at du er på ruten. En vinkel betyr sving. Et kryss betyr feil vei. Systemet er det samme på alle de store rutene.
Stol likevel aldri på merkingen alene. Last ned sporet til telefonen i en app som virker uten dekning, ta med et ekstra batteri, og ha en anelse om hvor du er i landskapet. Foreningen som står bak rutene, publiserer oppdaterte spor og etappebeskrivelser på cultureroutesinturkey.com, og det er den beste startsiden som finnes.
Mister du ruten, gå tilbake til siste merke du er sikker på. Improviserte snarveier ned en kløft er den vanligste måten å komme skikkelig i trøbbel på her.
Vann, varme og det som går galt
- Vann. Flere etapper går fem eller seks timer uten kilde. Landsbyene har som regel en offentlig kran. Regn med to til tre liter per person, mer sent på våren.
- Varme. Juli og august er uaktuelt på kystrutene og på de lave delene av St. Paul Trail. Kalkstein reflekterer varme, og skygge er mangelvare. Se sol og varme i Tyrkia.
- Vokterhunder. Store hunder følger saueflokkene. De vokter flokken, de jakter ikke på deg. Stopp, ikke løp, gå i bue utenom.
- Sko. Underlaget er løs stein i nedoverbakke på nesten alle rutene. Stiv såle, ikke joggesko.
- Forsikring. Sjekk at polisen dekker fjellvandring uten guide, og at den gjelder i høyden du faktisk skal opp i. Se reiseforsikring til Tyrkia.
- Nødnummer. 112 gjelder for alt, men i disse dalene kan det ta lang tid før noen kommer fram til deg.
Hvilken rute passer for deg?
Vil du ha bading og ruiner mellom etappene, og møte andre som går: den lykiske ruten eller Karia-ruten. Vil du gå alene i dagevis og ikke se noen: St. Paul Trail. Vil du ha grønt fjell, tåke og en helt annen kultur: Kaçkar. Vil du gå tre timer om dagen og sove godt: Kappadokia.
Og vil du bare ha én god dag i fjellet, uten sekk og planlegging, finnes det korte etapper på alle rutene som lar seg gjøre fra et hotell. Det er en fullt lovlig måte å bruke dem på.