Veien fra Marmaris til Datça er 75 kilometer og tar halvannen time. Den svinger langs fjellsider med furu på begge sider, den har lite rekkverk, og et sted underveis blir halvøya så smal at du ser vann på begge sider av bilen samtidig. Det stedet heter Bencik, og der er avstanden mellom de to bukter under en kilometer. Herodot forteller at innbyggerne i Knidos en gang begynte å grave en kanal tvers gjennom for å gjøre seg til øy og slippe unna perserne, men ga opp etter et råd fra orakelet i Delfi.
Det er den turen som avgjør om Datça er noe for deg. Halvøya er en blindvei. Du kjører ikke gjennom Datça på vei et annet sted, du kjører dit, og så kjører du tilbake samme vei. Det holder de fleste dagsturister unna, og det er hele grunnen til at stedet fortsatt er som det er.
Halvøya og de to havene
Datça-halvøya strekker seg vestover fra fastlandet som en lang, tynn arm mot de greske øyene. Nordsiden vender mot Gökova-bukten, sørsiden mot Hisarönü. Ute på spissen sier folk her at Egeerhavet møter Middelhavet. Geografene er ikke enige om noen presis grense akkurat der, men uttrykket har festet seg, og vannet ute ved nesset ser faktisk annerledes ut enn i buktene innenfor.
Halvøya er tørr, steinete og dekket av furu, timian og salvie. Det er få større tettsteder, mye myrtekratt og mange små bukter som bare er tilgjengelige fra sjøen. Luften lukter urter i sommervarmen, og honningen som selges langs veien kommer fra nettopp disse plantene.
Datça sentrum og Eski Datça
Datça by er en havneby med marina, en promenade langs vannet og to strender som ligger på hver sin side av landtungen i sentrum. Kumluk er den sandete, med kafeer i ryggen og grunt vann. Taşlık på den andre siden har småstein under føttene og klarere vann. Byen er stor nok til apotek, bank, marked og et skikkelig utvalg av restauranter, og liten nok til at du går overalt.
Tre kilometer opp i bakken ligger Eski Datça, den gamle landsbyen. Smale brolagte gater, hus av upusset stein, bougainvillea over portene og verksteder som selger keramikk, smykker og olivensåpe. Dette er den vakreste delen av kommunen, og det vet alle, så kveldene er travle. Dikteren Can Yücel tilbrakte sine siste år her, og graven hans ligger i landsbyen. For mange tyrkere er det ham stedet forbindes med, og det forklarer noe av kunstnerpreget.
Overnattingen på halvøya er små steder: butikkhoteller på ti til tretti rom, pensjonater i hager, leiligheter. Store all inclusive-anlegg finnes praktisk talt ikke, og det er ikke et forbigående trekk, men et resultat av at halvøya er vernet i store deler. Til gjengjeld har prisene steget mye de siste årene, i takt med at folk fra Istanbul har kjøpt sommerhus her. Datça er ikke lenger et billig sted.
Mandlene og februar
Datça-mandelen er en egen lokal sort, og den er stedets fremste produkt ved siden av honning og olivenolje. I februar blomstrer trærne over hele halvøya, hvitrosa mot brun jord og blått vann, og det arrangeres mandelblomstfestival. Det er den ene grunnen til å reise hit utenom badesesongen, og den er god: temperaturen ligger da rundt vårnivå, restaurantene i Eski Datça har åpent, og du deler stedet med tyrkiske helgeturister i stedet for utenlandske badegjester.
Resten av året får du mandlene i annen form. Badem ezmesi, en tett mandelmasse som ligner marsipan, selges i alle butikker. Det gjør også mandelolje, mandelkaker og saltede mandler. Kjøp fra et utsalg som selger fra åpne kasser og lar deg smake, ikke fra ferdigpakkede esker på veien ut.
Buktene og badingen
Strendene på halvøya er små bukter, ikke lange sandstrender. De aller fleste har rullestein eller grov grus i vannkanten, og badesko er en god idé. Til gjengjeld er vannet så klart at du ser bunnen på fem meter.
- Palamutbükü på sørsiden er den mest kjente, med hvite rullesteiner, fiskerestauranter på rekke langs vannet og en liten havn.
- Ovabükü og Hayıtbükü ligger like ved, roligere, med noen få pensjonater hver.
- Mesudiye er landsbyen over Ovabükü, med utsikt og en håndfull spisesteder.
- Kargı ligger nærmest byen og fylles først opp.
Flere av de fineste buktene har ingen vei ned. Dit kommer du bare med båt, og det er derfor dagsturene fra havnen i Datça er verdt pengene. De samme farvannene er blant de mest brukte for seilturer med tremastet trebåt, og mange ruter starter eller ender her. Mer om den reiseformen i artikkelen om Blue Cruise med gulet.
Om sommeren blåser meltemien fra nordvest, som regel sterkest på ettermiddagen. Det gjør nordsiden av halvøya kjøligere og bølgete, mens sørsiden ligger i le. Blir det for mye vind der du bader, kjør tvers over. Det tar tjue minutter.
Knidos, ute på spissen
Helt ytterst på halvøya, 35 kilometer fra Datça sentrum, ligger Knidos. Byen hadde to havner, én på hver side av nesset, slik at skip kunne ligge i le uansett hvilken vei vinden sto. Det gjorde den rik. Her sto Praxiteles' Afrodite, den første kvinnefiguren i gresk storskulptur som ble framstilt helt naken, i et rundtempel som fremdeles kan spores i grunnmuren. Selve statuen er borte, og har vært det siden antikken.
Det som gjør Knidos verdt turen er ikke bare ruinene, men beliggenheten. Du står på et nes med åpent hav i tre retninger og de greske øyene i horisonten. Veien ut er asfaltert, men smal og svingete, og du bør regne tre kvarter hver vei. Det er nesten ingen skygge på anlegget, så gå tidlig eller sent. Sen ettermiddag er best, både for lyset og for varmen.
Slik kommer du deg hit
Det er tre praktiske veier inn. Kjører du selv, tar du veien fra Marmaris, som er den eneste landveien og krever oppmerksomhet, ikke ferdigheter. Bilferge går fra Bodrum til Körmen, havnen på nordsiden av halvøya rundt ni kilometer fra Datça sentrum, med overfart på et par timer. Ruten er sesongbasert og har færre avganger utenom sommeren, så sjekk avgangstidene før du planlegger dagen rundt dem. Mer om hvordan fergene fungerer står i artikkelen om ferger og båtruter.
Med buss kommer du deg til Datça fra Marmaris og videre til Bodrum og resten av Egeerhavskysten, men avgangene er få og ute på halvøya er kollektivtilbudet tynt. Skal du se mer enn selve byen, trenger du bil eller scooter. Praktiske råd om det står i artikkelen om leiebil i Tyrkia. Nærmeste flyplass med utenlandsruter er Dalaman, rundt tre timer unna med bil via Marmaris. Praktisk informasjon om den finner du hos Flyplassguiden om Dalaman lufthavn.
Når på året
Badesesongen strekker seg omtrent fra midten av mai til midten av oktober, og sjøen er varmest i august og september. Juli og august er også de månedene halvøya er full: tyrkiske familier har ferie, sommerhusene er i bruk, og i Eski Datça må du vente på bord. Juni og september gir det samme vannet med halvparten av folkene.
Utenfor sesongen stenger mye av det som ligger ute i buktene, mens byen selv holder åpent hele året fordi det bor folk der. Vintrene er milde og våte, februar gir mandelblomstring, og i mars og april er halvøya grønn på en måte den ikke er igjen før neste vinter. Det er da turgåere kommer, blant annet på den merkede kyststien mellom landsbyene på sørsiden.
Mat, kvelder og hvem stedet ikke passer for
Fisk og meze er kjernen i kjøkkenet her. Restaurantene ved havnen i Datça og i buktene på sørsiden serverer dagens fangst etter vekt, og du velger fra disken. Prisen på fisk oppgis per kilo, så be om at den veies foran deg, og få prisen bekreftet før den går på grillen. Mer om småretter og hvordan et måltid settes sammen står i artikkelen om meze.
Kveldene er rolige. Det finnes barer langs vannet og et par steder med levende musikk, men ingen klubbgate. Er du ute etter uteliv, nattklubber eller store hotellanlegg med underholdning, skal du et annet sted. Vil du ha klart vann, kortreist mat, korte avstander og en halvøy som slutter i havet, er Datça blant de få stedene på kysten som fortsatt leverer akkurat det.