Priene, Miletos og Didyma

Dette er dagen folk som har kjørt hele ruinkysten husker best, og det er ikke fordi stedene er størst. Det er fordi de er tomme. Du kan stå alene i et teater som tok femten tusen mennesker, og du kan gå gjennom en gate i en gresk by uten å møte noen. Sør for Kuşadası ligger tre anlegg på rekke langs den samme dalen, og de tar én dag til sammen.

Turen forutsetter bil. Det finnes lokalbusser til Söke, som er knutepunktet i området, og videre derfra til landsbyene, men da bruker du hele dagen på to av de tre stedene og står og venter i veikanten. Har du ikke bil, kjøp en organisert tur i stedet. Vilkårene du bør sjekke før du leier, står i artikkelen om leiebil i Tyrkia.

Rekkefølgen avgjør dagen

Kjør nordfra og sørover: Priene først, så Miletos, så Didyma. Det er ikke tilfeldig.

Priene krever den bratteste gåturen på hele dagen, og den bør du ta mens det ennå er kjølig. Miletos er flatt og går fort. Didyma ligger sist fordi anlegget er lite, fordi det tåler ettermiddagslys godt, og fordi det ligger inne i badebyen Didim, der du kan avslutte med mat og et bad i stedet for å kjøre hjem sulten.

Avstandene er korte. Fra Selçuk er det rundt førti kilometer ned til Priene, drøyt tjue videre til Miletos og drøyt tjue til fra Miletos til Didyma. Hele sløyfen tur og retur ligger på i overkant av 180 kilometer. Bor du i Kuşadası, legg til noen kilometer i hver ende.

Legg på halvannen time kjøring til sammen og en times lunsj, så er du ute i åtte til ni timer. Start klokken åtte hvis du reiser om sommeren.

Priene: byen som ble tegnet før den ble bygget

Priene ligger ved landsbyen Güllübahçe, på en terrasse i fjellsiden med et stup over seg og Meanderdalen langt under. Byen ble flyttet hit på 300-tallet før vår tidsregning, og det er nettopp derfor stedet er interessant: den ble ikke vokst fram. Den ble tegnet ferdig først.

Gatene ligger i rett rutenett, seks hovedgater på tvers og et titalls smug oppover, presset inn på en skråning der et rutenett egentlig ikke hører hjemme. Flere av tverrgatene er trapper, fordi terrenget krevde det. Fra oppsiden ser du hele planen ligge under deg som et ark, og det er den følelsen ingen annen antikk by i Tyrkia gir deg like tydelig.

At byen overlevde i denne formen, skyldes en ulykke. Havnen slammet igjen, byen mistet grunnlaget sitt og ble forlatt, og ingen bygde en ny by oppå den. I Efesos og Miletos ble alt gjenbrukt i århundrer. I Priene ble det stående.

Det du går innom

• Athena-tempelet. Fem søyler er reist igjen, og de står helt på kanten av terrassen med dalen bak. Tempelet ble regnet som selve skoleeksempelet på ionisk byggekunst i antikken, og arkitekten skal ha skrevet en avhandling om det. Alexander den store finansierte deler av arbeidet, og innskriften som sier det, ligger i dag i British Museum i London.
• Rådhuset. Et firkantet rom med sitteplasser i tre rader langs veggene rundt et alter i midten, tak over, plass til noen hundre menn. Det er det best bevarte i sitt slag i Tyrkia, og det er også det stedet på hele dagsturen der du enklest ser for deg folk.
• Teateret. Lite, halvsirklet inn i skråningen, og med fem marmorstoler i front for dem som fikk sitte foran. Stolene står der. Du får ikke lov til å sitte i dem, men de er lette å finne.
• Boliggatene. Grunnmurer, dørterskler og gårdsrom i rader. Her er det gjort mye av det arkeologene vet om hvordan et vanlig gresk hjem så ut.

Oppstigningen fra parkeringen tar et kvarter til tjue minutter og går på en steinsatt sti med trinn. Den er bratt, og steinen er glatt. Tar du med noen som ikke går godt, er dette stedet på dagen der de bør bli sittende igjen i bilen. Til gjengjeld er dette det eneste av de tre anleggene med furutrær og skygge, og den skyggen er verdt mer enn du tror i august.

Miletos: teateret som ble stående igjen på en slette

Miletos, eller Milet som stedet heter på tyrkisk, ligger ved landsbyen Balat, tjue kilometer sørover. Byen var en av de mektigste i den greske verden, med kolonier rundt hele Svartehavet og en havn på hver side av neset. I dag ligger den fem kilometer fra sjøen, midt på en flat, grønn slette.

Det er den historien stedet forteller best. Elven Menderes, som grekerne kalte Maiandros og som har gitt navn til ordet meander, førte med seg så mye slam at hele bukten ble fylt igjen over noen århundrer. Havnene slammet til, skipene sluttet å komme, og byen døde av geografi. Både Priene, Miletos og innsjøen Bafa lenger inne lå ved åpent hav i antikken. Ingen av dem gjør det nå.

Teateret er det du ser først, og det er enormt. Det ble utvidet i romersk tid til rundt femten tusen tilskuere, fasaden mot sletten er flere etasjer høy, og du kan gå opp i trappegangene inne i konstruksjonen. Oppe på toppen ligger restene av en bysantinsk borg som ble bygget rett inn i tilskuerradene da byen ble et forsvarsverk i stedet for en by. Fra øverste rad ser du hele sletten, og du ser hvor havet en gang sto.

Resten av anlegget er spredt utover og krever at du går. Badeanlegget som en romersk keiserinne bekostet, står fortsatt med vegger. Helligdommen ved den gamle havnen er en rund innhegning. Sørover ligger en søylerekke og en agora. Og rett ved parkeringen står en tidlig moské fra begynnelsen av 1400-tallet, med en portal i marmor som er blant de vakreste fra den perioden i landet, bygget av stein hentet fra ruinene ved siden av.

Miletos var også en tankeby. Thales, som forutsa en solformørkelse og regnes som den første greske filosofen, kom herfra. Det samme gjorde mannen som fant opp rutenettbyen, og som ga navn til planen du gikk rundt i i Priene en time tidligere. De to stedene henger sammen på en måte skiltingen ikke forteller deg.

To advarsler. Sletten er lavtliggende, og etter regn står det vann mellom ruinene. Om våren er deler av området gjørmete, og i skumringen er myggen påtrengende. Museet ved anlegget er lite og har begrensede åpningstider.

Didyma: orakelet som aldri ble ferdig

Didyma var aldri en by. Det var en helligdom, og den lå under Miletos. Fra byen gikk det en hellig prosesjonsvei på rundt sytten kilometer hit, kantet med statuer av sittende figurer og løver, og deler av den er gravd fram. Orakelet var det viktigste i Lilleasia og ble i betydning regnet nest etter Delfi.

Tempelet du ser i dag, ble påbegynt rundt tre hundre år før vår tidsregning. Planen var 122 søyler i dobbel rekke rundt hele bygget, hver på over nitten meter. Det ble arbeidet på anlegget i flere hundre år, og det sto aldri ferdig. To søyler står fortsatt i full høyde. Resten ligger strødd på bakken i skiver, som veltede myntstabler, og nettopp det gir en bedre følelse av dimensjonene enn en ferdig bygning ville gjort.

Tre ting bør du lete etter når du er inne:

• Medusa-hodet som ligger på bakken nær inngangen. Det satt opprinnelig oppe i frisen, og det er i dag symbolet på hele kommunen. Du finner det igjen på skilt, søppelbøtter og t-skjorter i hele Didim.
• De to skrå tunnelene som førte fra forhallen ned til den innerste gårdsplassen. Hvelvet over hodet er intakt. Det var her de som skulle spørre orakelet ble ledet inn, og gangene er lave og trange nok til at effekten neppe var tilfeldig.
• Byggetegningene som er risset inn i veggene inne på gårdsplassen. Steinhoggerne tegnet søyleprofiler i full skala rett på muren for å ha noe å måle etter. De er svake, og du trenger skrått lys sent på dagen eller tidlig for å se dem i det hele tatt.

Gårdsplassen innerst hadde aldri tak. Der sto et lite tempel over kilden orakelpresten drakk av. At du står under åpen himmel inne i en bygning, er ikke forfall. Det var sånn det var ment.

Praktisk: vann, billetter og lunsj

Tre separate billetter, tre separate luker. Det landsdekkende museumskortet dekker som regel alle tre, og med tre anlegg på én dag begynner regnestykket å gå opp allerede før du har regnet inn Efesos. Hva kortene omfatter og hvor lenge de varer, står i artikkelen om museumskort og billetter. Prisene justeres jevnlig og oppgis i euro for utenlandske besøkende, så et tall du leste for to år siden er ikke til hjelp.

Ta med minst to liter vann per person. Det selges drikke ved inngangene i Priene og Didyma, men ikke inne på anleggene, og ved Miletos er utvalget tynt. Ta med kontanter i småsedler til parkering, og regn med at kortterminalen kan være ute av drift på det minste stedet.

Skoene avgjør dagen. Marmor slipt av to tusen år med fottrinn er glatt som såpe, og det er ikke bare i regnvær. Legg til hatt og solkrem, og ta hensyn til at skyggen er nesten fraværende på to av tre anlegg. Hva varmen gjør med kroppen og hvordan du merker det for sent, står i artikkelen om sol og varme i Tyrkia.

Det finnes ingen guider som venter ved portene på noen av de tre stedene, og skiltingen varierer fra sparsom til fraværende. Uten litt forberedelse blir dette stein. Har du bakgrunnen på plass, blir det tre helt forskjellige historier, og oversikten over Romerriket og Bysants dekker det siste laget av dem.

Lunsj tar du i landsbyen ved Miletos, der det finnes noen enkle steder som lager gözleme og gryteretter, eller du venter til Didim. Didim har fullt utvalg av restauranter, og du er uansett der på ettermiddagen.

Når du bør reise, og når du ikke bør

April, mai, september og oktober. I juli og august blir sletten ved Miletos en stekepanne, og de fleste gir opp etter to anlegg. Vinteren er kjølig og av og til våt, men helt brukbar hvis du tåler regn, og da har du stedene fullstendig for deg selv. Flere av anleggene har kortere åpningstid i vintersesongen, og siste innslipp er tidligere enn stengetid.

Kommer du fra en badeferie i Didim eller Kuşadası, ligger disse tre innenfor rekkevidde uten at du trenger å flytte hotell. Skal du derimot sette dem inn i en større rundtur, hører de hjemme på dagen etter Efesos, og hele opplegget er satt opp i artikkelen om ruinruten langs Egeerhavet.

Ett råd til slutt om forventninger. Har du sett Efesos dagen før, med marmorgater og et bibliotek som står nesten helt oppe, kommer disse tre til å se mindre ferdige ut. Det er de også. Poenget her er ikke fasader. Det er at du får gå rundt i dem alene.