Velg én. De to underjordiske byene i Kappadokia selges i samme sleng av samme reisebyråer, og de fleste som ser begge på samme dag, angrer på den andre. Ligner gjør de. Men de er ikke like å gå i, og valget bør handle om kroppen din, ikke om hvilken som står øverst på lista.
Kaymaklı er den brede. Der Derinkuyu går rett ned i en loddrett sjakt og gir deg dybdefølelsen, brer Kaymaklı seg utover i alle retninger rundt luftesjaktene sine. Anlegget har åtte kjente nivåer, og fire av dem er åpne for publikum. Rundturen er kortere. Takene er lavere.
Byen som ligger under en landsby folk bor i
Det første som overrasker, er at du ikke går inn i et landskap. Du går inn i en landsby. Kaymaklı er et helt vanlig anatolisk tettsted med butikker, traktorer og en moské, og inngangen ligger i en sidegate midt i det hele.
Sammenhengen mellom over og under er ikke historie. Husene i landsbyen er bygget mot den samme myke vulkanske steinen, og bakrommene i mange av dem er hulerom som fortsatt brukes til lager, til fôr og til å holde grønnsaker kjølige om sommeren. Anlegget under bakken er bare den eldste og dypeste delen av den samme vanen.
Om alderen gjelder det samme forbeholdet som for hele regionen: de eldste hulrommene knyttes til jernalderen i Anatolia, mens den store utbyggingen skjedde i bysantinsk tid, da kristne lokalsamfunn trengte et sted å forsvinne når hærer kom over høysletta. Tall på hvor mange som kunne bo her nede, spriker voldsomt fra kilde til kilde og fra guide til guide. Flere tusen er trygt. Alt utover det bør du høre på med en viss avstand.
Hva du faktisk ser på runden
Rommene er tomme. Det finnes ingen møbler, ingen dukker og ingen rekonstruksjoner, og skiltingen er sparsom. Det du ser, er formen på rommene, sotet i takene og sporene etter arbeid. Vet du ikke hva du ser på, blir det grå stein i en time.
- Stallene ligger nærmest overflaten, som de gjør i alle disse anleggene. Dyrene skulle kortest mulig vei ned og gi minst mulig lukt nedover i systemet.
- Kirken ligger et stykke ned og har den vanlige formen med apside og skip, men uten malerier å snakke om.
- Lagerrommene er de tydeligste. Enkelte har fortsatt store leirkrukker stående, og i vegger og gulv ser du huggede kar som ble brukt til å presse og oppbevare.
- Arbeidssteinen. I ett av rommene ligger en blokk av hard, mørk stein med rader av grunne fordypninger hugget inn. Den vanligste tolkningen er at den ble brukt til å knuse malm, og at det ble drevet kobberarbeid her nede. Fordypningene er lette å gå forbi hvis ingen peker på dem.
- Rullesteinsdørene står i spor ved flere av gangene, runde skiver som kunne rulles for åpningen og bare betjenes fra innsiden. Det sier alt om hvorfor anlegget finnes.
- Luftesjaktene er den egentlige ingeniørkunsten. Rommene ligger gruppert rundt dem, og det er derfor du kan puste helt nederst uten å merke at du er femti mennesker under bakken.
Gangene: dette er den lave, ikke den dype
Forbindelsesgangene mellom nivåene er det som skiller Kaymaklı fra naboen. De er korte, men de er lave, og flere av dem heller brattere enn du forventer. På de verste partiene går voksne dypt bøyd i tjue til tretti meter i strekk, med den ene hånden på veggen.
Er du over 180 centimeter, er det du som får kjenne på dette, ikke den som er redd for trange rom. Nakken og korsryggen er det som gjør vondt etterpå. Er du derimot lav og smidig, er Kaymaklı langt behageligere enn ryktet.
Ruten er enveiskjørt og merket med piler i to farger, én for vei ned og én for vei opp. Det fungerer helt til noen går feil. Da møtes to rekker i en gang der ingen kan passere hverandre, og alle står bøyd og venter til det løser seg bakfra. Det er den situasjonen folk husker fra Kappadokia, og den har lite med dybde å gjøre.
Hvis du vil snu
Det går an, men det må gjøres tidlig. Er du i tvil ved det første trange partiet, snu der. Da er du få meter fra inngangen og møter få mennesker på vei ut.
Har du kommet lenger ned og vil ut, si det høyt til dem rundt deg. Folk gir plass, og på hvert nivå finnes det større rom der du kan stå oppreist og slippe en gruppe forbi. Ikke prøv å presse deg motstrøms gjennom en full gang. Vent på et opphold, og gå ut samme vei som pilene, men i motsatt retning, rolig. Er du der med noen, avtal på forhånd hvem som snur med hvem.
Fire ting bør bli igjen i bilen: stor ryggsekk, barnevogn, stativ og handlepose. Bæresele fungerer dårlig fordi det er du som må bøye deg. Barn i skolealder synes derimot ofte dette er det aller beste i regionen, nettopp fordi de går oppreist der voksne kryper.
Praktisk: vei, tid og billett
Kaymaklı ligger langs veien sørover fra Nevşehir mot Niğde, rundt tjue kilometer fra Nevşehir sentrum, og noen kilometer nord for Derinkuyu. Fra Göreme tar kjøreturen en snau halvtime. Nettopp fordi den ligger nærmere alt, er Kaymaklı den av de to som havner på flest bussruter, og det merkes i køen midt på dagen.
Med bil er det enkelt, og det er parkering i gatene rundt inngangen. Uten bil går det lokalbusser mellom Nevşehir og Niğde som stopper i landsbyen. Sjekk returtidene før du går ned, for de siste avgangene tilbake går tidligere enn folk regner med. Hvordan slike ruter fungerer, står i artikkelen om dolmuş og lokalbuss.
Selve runden tar en halvtime til tre kvarter i rolig tempo, litt mindre enn i Derinkuyu. Med kø kan den doble seg. Temperaturen ligger på rundt tretten til femten grader året rundt, så ta med et lag ekstra selv i juli, og bruk sko med grep. Steinen er slipt glatt av mange millioner sålepar, og det er i de bratte rampene du sklir hvis du sklir.
Billetten kjøpes på stedet og oppgis i euro for utenlandske besøkende. Prisen har steget flere ganger de siste årene, så tall i eldre reisebøker og eldre blogginnlegg stemmer ikke. Det regionale museumskortet dekker som regel anlegget, og det lønner seg fra og med tre til fire betalte steder. Hva kortene faktisk gjelder for, står i artikkelen om museumskort og billetter.
Kom rett etter åpning eller den siste timen før stenging. Mellom elleve og to ruller dagsturbussene inn samlet, og i et anlegg der to personer ikke kan passere hverandre, er det ikke trengsel du får. Det er stillstand.
Når du bør velge Kaymaklı
Velg Kaymaklı hvis du vil ha en kortere runde, hvis du er usikker på om du tåler det og vil ha kort vei ut, eller hvis du allerede har brukt formiddagen på Ihlara-dalen og ikke orker en full time under bakken. Velg naboen hvis det er selve dybden du er ute etter.
Ser du begge, gjør du det på hver sin dag. Og har du sett en av dem og fått nok av mørke, ligger resten av attraksjonene i Kappadokia over bakken, i dagslys, med utsikt.