En lørdag i august står bilene i kø på den siste stigningen opp til Ayder. Kjennemerkene er fra Ankara, Istanbul, Adana og Gaziantep, og mellom dem står leiebiler med gjester fra Golfen som har kommet nordover for å se noe grønt. Dette er ikke et sted nordmenn har hørt om. For tyrkere er det en av landets mest ettertraktede sommerdestinasjoner, og prisene i juli og august sier akkurat det.
Høylandet bak Svartehavskysten er en helt annen ferie enn Middelhavet. Du bader ikke. Du sitter i tåke, drikker te, går på stier mellom trehus på 2000 meter og lærer at regntøy er viktigere enn solkrem. Er du forberedt på det, er dette noe av det vakreste i Tyrkia.
Hva en yayla er
Ordet yayla betyr sommerbeite. Det er ikke en landsby i vanlig forstand, men en grend som brukes noen måneder i året, når snøen har gått og dyrene skal på fjellet. Familiene flytter opp i juni med kyr og utstyr, bor der gjennom sommeren, og drar ned igjen når nettene blir for kalde utpå høsten.
Husene er bygget deretter: grunnmur av stein, overbygg av tre, små vinduer mot været og bratte tak. Mange står på pilarer slik at fjøset kunne ligge under boligen. I Kaçkar-området ligger vollene stort sett mellom 1500 og 2200 meter, over tregrensen eller like ved den, i et landskap av gress, rhododendron og bekker.
Det som har skjedd de siste tiårene, er at yaylaen har skiftet funksjon. Dyreholdet er kraftig redusert, mens husene er blitt sommerhus for etterkommere som bor i byene, og flere av grendene har fått pensjonater og enkle hoteller. Du besøker altså ikke et museum. Du besøker et sted som er i endring, og ikke alle som bor der er glade for retningen.
Ayder: varme kilder og et sted som ble for populært
Ayder ligger rundt 1300 meter over havet i Çamlıhemşin, og den er den mest besøkte yaylaen i Tyrkia. Det er ikke fordi den er den vakreste. Det er fordi den har varmt kildevann, vei helt fram og senger nok til at busselskaper kan selge turer hit.
Badeanlegget er hovedgrunnen til at stedet ble noe. Vannet kommer opp så varmt at det må temperes før det når bassengene, og anlegget har både fellesavdelinger og private rom. Reglene er de samme som i termalbad ellers i landet: dusj før du går uti, badetøy i fellesbasseng, et kvarters tid av gangen. Hva slags tradisjon dette hører til, står i artikkelen om termalbad og kurbyer.
Så det ubehagelige. Ayder er bygget ned. Gjennom flere tiår kom det betongblokker med hotellrom og restauranter i en grend som var tenkt for trehus, og myndighetene har de siste årene revet bygninger og forsøkt å rydde opp i det. Resultatet er at deler av stedet kan være anleggsområde når du kommer, at biler ofte må settes igjen nedenfor og at du tar skyttelbuss det siste stykket. Ovenfor bebyggelsen ligger fossen som lokalt kalles brudesløret, og den er verdt de ti minuttene opp.
Kommer du hit og forventer en urørt fjellandsby, blir du skuffet. Kommer du hit for varmt vann, en base med senger og utgangspunkt for turer videre opp, fungerer Ayder utmerket.
Vollene folk egentlig kommer for
De fine yaylaene ligger andre steder, og de krever mer av deg. Dette er navnene å se etter.
- Pokut og Sal ligger på en rygg høyt over Fırtına-dalen og har den utsikten du har sett på bilder, med skylaget liggende som en flate under husene. Veien opp fra Şenyuva er smal og bratt.
- Gito er kjent for det samme, en grønn kuppel som stikker opp over skyene når været er riktig.
- Elevit, Çat og Trovit ligger lenger inn i dalen, høyere og mer avsidesliggende, og brukes som startpunkt for turer inn i fjellet.
- Kavrun og Amlakit ligger ovenfor Ayder og er der asfalten tar slutt og stiene begynner.
Veiene opp til disse stedene er smale, delvis grus, uten rekkverk og med krappe hårnålssvinger. Flere av dem krever bil med klaring, og tåken kan gjøre kjøringen svært ubehagelig på få minutter. Kjører du selv, ta det med i regnestykket når du velger bil, og les først om leiebil i Tyrkia. Møter du en minibuss i en sving, er det som regel du som må rygge.
Uten bil er alternativet minibuss eller å leie transport lokalt. Det går dolmuş opp til Ayder gjennom dagen i sesongen, mens de mindre grendene har langt færre avganger, ofte bare morgen og ettermiddag. Flere pensjonater henter gjester hvis du avtaler på forhånd. Hvordan systemet fungerer, står i guiden til dolmuş og lokalbuss.
Været, som er en helt annen sak
Dette er den delen folk undervurderer. Fjellene stiger rett opp fra Svartehavet og presser fuktig luft oppover, og det regner hele året. Det finnes ingen tørr sesong. I høyden kommer tåken i tillegg, og den kommer fort.
| Forhold | Hva du kan vente deg |
|---|---|
| Nedbør | Regn i alle måneder, også midt i høysesongen. Regnjakke, ikke paraply, for det blåser. |
| Tåke | Ofte klart om morgenen, skyene kommer inn utover formiddagen. Kjør og gå tidlig. |
| Temperatur | Behagelig om dagen om sommeren, men nettene på 1500 til 2000 meter er kalde. Ull og en jakke, også i juli. |
| Snø | Ligger i høyden til langt ut på sommeren, og kommer tilbake tidlig på høsten. Veiene til de høyeste vollene er stengt store deler av året. |
Praktisk betyr det tre ting. Sko som tåler å bli våte, et sett tørt tøy som holdes tørt, og en plan B for dagene da utsikten du kjørte tre timer for, rett og slett ikke finnes. Hvordan resten av landet ser ut i de samme månedene, står i klimaoversikten måned for måned.
Juli og august, og hva det koster
Svartehavshøylandet har gått fra å være ukjent til å bli en av Tyrkias mest omtalte innenlandsdestinasjoner. Tyrkiske familier drar hit for å slippe unna varmen, og de siste årene har regionen også fått en stor strøm av besøkende fra Gulf-landene, som kommer nettopp for det grønne og det kjølige. Sommerferien i Tyrkia ligger i juli og august, og da treffer alt hverandre samtidig.
Konsekvensene er konkrete. Rompriser i Ayder og de tilgjengelige vollene stiger kraftig i disse ukene og faller igjen i juni og september. Overnatting bør bookes i god tid, særlig fra torsdag til søndag. Veien opp kan stå stille på ettermiddagen i helgene. Og de mest fotograferte utsiktspunktene har folk i bilder.
Vil du ha det samme landskapet uten trengselen, dra i juni eller i første halvdel av september. Juni gir høyest vannføring i elvene og blomstring på vollene. September gir klarest sikt, færrest folk og kalde netter. Begge deler er bedre enn august, med mindre du er ute etter stemningen og festene.
Grendene har egne sommerfester der folk fra hele dalen samles, med tulum-sekkepipe og horon, dansen der rekken av folk rister i takt. Den mest kjente i Ayder-området faller som regel i august. Datoene flytter seg, så spør lokalt hvis du vil treffe en.
Mat og seng i høyden
Maten
Kjøkkenet i høylandet er bygget på det setrene faktisk produserte: melk, smør, ost og mais. Muhlama, også kalt kuymak, er den trådtrekkende røren av maismel, smør og fersk ost som serveres til frokost i jerngryte. Minci er en fersk, syrlig ost du får med smør over. Karalahana, en slags grønnkål, går i supper og gryter. Laz böreği er den søte varianten av börek med krem mellom lagene.
Nedenfor, mellom kysten og fjellet, ligger teplantasjene som gjør hele provinsen grønn, og teen følger med opp. Ingen samtale i en yayla foregår uten et tulipanglass på bordet. Honning fra høyfjellet selges overalt og til priser som varierer voldsomt, og forfalskninger er et kjent problem. Kjøp der du bor eller i en butikk du har grunn til å stole på. Resten av regionens mat står i artikkelen om Svartehavskjøkkenet.
Overnattingen
Standarden spenner fra enkle rom med felles bad til trehytter med kjøkkenkrok og noen få pensjonater av god kvalitet. Halvpensjon er normalordningen utenfor Ayder, og det er en fordel, for det finnes sjelden alternativer i gangavstand.
Fire ting bør du regne med. Nettene er kalde, og oppvarming er ikke en selvfølge, så spør før du booker. Strømmen kan gå. Mobildekningen er ujevn, og den forsvinner helt i deler av dalene. Og minibank finnes i tettstedene nede ved kysten, ikke i grendene, så ta med kontanter.
Turer ut fra grendene
Du trenger ikke å være fjellklatrer for å få noe ut av dette landskapet. Fra Ayder går det stier oppover mot Huser og Kavrun som lar seg gå på en dag i gode sko, og fra de høyereliggende vollene går ruter videre inn mot fjellvann og snøfelt. Vil du gå over passene fra en dal til en annen, eller opp på selve massivet, er det en annen sak, og den er beskrevet under Kaçkarfjellene og i oversikten over vandreruter i Tyrkia.
To advarsler som gjelder alle nivåer. Stiene er dårlig merket etter norsk standard, og gjeterstier krysser hverandre i alle retninger. Og redningsapparatet finnes ikke slik du kjenner det hjemmefra. Nødnummeret 112 gjelder i hele Tyrkia, men dekningen er upålitelig, og en evakuering fra høyden tar tid. Gå tidlig, si fra hvor du skal, og snu når tåken kommer.
Slik kommer du deg dit
| Strekning | Måte | Omtrentlig tid |
|---|---|---|
| Trabzon lufthavn til Ayder | Leiebil | Rundt tre timer langs kysten og opp |
| Trabzon lufthavn til Ayder | Buss til Ardeşen, deretter dolmuş | Fire til fem timer med venting |
| Rize til Ayder | Dolmuş via Ardeşen | Halvannen til to timer |
| Ayder til Pokut og Sal | Bil via Çamlıhemşin og Şenyuva | Halvannen til to timer på smal vei |
Nærmeste flyplass er Trabzon, som har flest avganger og er det enkleste valget. Rize-Artvin lufthavn ligger nærmere, ute på oppfylt land ved Pazar, men har et tynnere rutetilbud. Kysten du kommer gjennom på veien, med teplantasjene og Fırtına-dalen, er beskrevet under Rize, og resten av regionen i oversikten over Svartehavskysten.
Hvor lenge, og for hvem
To netter gir deg Ayder og en yayla til. Fire netter gir deg Fırtına-dalen, to eller tre voller og nok slingringsmonn til å vente ut en tåkedag. Skal du gå i fjellet, regn en uke.
Dette passer for deg som liker natur mer enn severdigheter, som har vært på nok badeferier, og som synes en dag i regnet i et grønt landskap slår en dag i sol på en solseng. Det passer dårlig hvis du reiser med små barn som trenger noe å gjøre, hvis du blir bilsyk i svinger, eller hvis ferien din står og faller på at været er som lovet.