Blir du tilbudt «whirling dervishes» med middag og et glass vin til, er det ikke sema du får se. Det er en oppvisning bygget på et bønneritual, klippet ned til det som passer mellom to retter. Det trenger ikke være dårlig. Men du bør vite hva forskjellen består i før du bruker en kveld på det, for den ordentlige varianten finnes også, og den er som regel både lengre og billigere.
Mevlevi-ordenen er den mest kjente av flere sufi-ordener i Tyrkia. Snurringen er verken folkedans eller et påfunn for turister, men et ritual med fast oppbygning der hvert ledd betyr noe, og meningen lå der lenge før noen solgte billetter til den.
Sufisme, kort fortalt
Sufismen er den mystiske retningen innenfor islam. Der teologien sier hva en muslim skal tro, og loven hva han skal gjøre, spør sufismen hvordan et menneske kan komme nær Gud allerede i dette livet. Svaret handler om å slite ned sitt eget ego gjennom lydighet, enkelhet, musikk og gjentatt påkallelse av gudsnavnene, under veiledning av en lærer som selv har gått veien.
Ordet dervisj kommer fra persisk og betyr omtrent den fattige. En orden heter tarikat, og ordet betyr vei. Bildet er verdt å holde fast ved, for en orden er ikke en sekt ved siden av islam. Medlemmene ber i moskeen som alle andre; det som kommer i tillegg, er at de samles i sitt eget hus, hos sin egen sjeik, med sitt eget ritual. Hvordan islam ellers ser ut i Tyrkia står i artikkelen om islam i Tyrkia.
Rumi, og ordenen som kom etter ham
Mevlana Celaleddin Rumi ble født i 1207 i Balkh, i dagens Afghanistan. Familien flyktet vestover unna mongolene, og han endte som lærd i Konya, hovedstaden i det seljukkiske sultanatet Rum. Der levde han et helt vanlig lærd liv som jurist og predikant, og der døde han i 1273.
Det som gjorde ham til noe annet enn en av mange, var møtet med en omvandrende dervisj ved navn Şems fra Tebriz. De to trakk seg tilbake sammen i månedsvis. Rumi forsømte undervisningen, elevene hans ble rasende, og Şems forsvant til slutt, etter alt å dømme drept. Savnet etter ham er motoren i alt som ble skrevet etterpå: titusener av vers om atskillelse og lengsel, samlet i Divan-ı Kebir, og hovedverket Mesnevi i seks bind på persisk.
Rumi grunnla selv ingen orden. Det gjorde sønnen Sultan Veled, som gjorde kretsen rundt faren om til en institusjon med regler, embeter og bygninger. Navnet kommer av tittelen Mevlana, «vår mester». I århundrene etter ble mevleviene en av de mest innflytelsesrike kreftene i osmansk kulturliv og forsynte hoffet med komponister, kalligrafer og poeter. Hvorfor alt dette skjedde i Konya, står under seljukkene.
Tusen og én dag i kjøkkenet
Å bli dervisj var ingen beslutning du tok en ettermiddag. Den som meldte seg, gikk inn i en prøvetid på tusen og én dag, og det meste av den foregikk på klosterets kjøkken. Novisen vasket, bar ved og skrellet grønnsaker, og fikk rangnavn etter oppgaven sin. Det var hele poenget: å bli satt til noe uten status, lenge nok til at trangen til å være noe ga seg.
Klosteret het tekke eller dergâh, og lederen het sjeik, eller postnişin etter saueskinnet han satt på. Rundt gårdsplassen lå cellene, biblioteket, kjøkkenet og seremonisalen. Anlegget i Konya er det eneste som er bevart komplett nok til at du kan gå gjennom det og se hvordan det hang sammen, og det er beskrevet i artikkelen om Mevlana-museet.
Hva som faktisk skjer under en sema
Seremonien holdes i et semahane, et rundt eller åttekantet gulv med et galleri over. På galleriet sitter musikerne, kalt mutrip: ney-fløyter, kudüm-trommer, strykeinstrumenter og sangere. Sjeiken sitter på det røde skinnet ved den ene enden, og fra hans plass går det en tenkt akse tvers over gulvet. Den linjen krysser ingen. Å tråkke over den er som å gå gjennom en vegg.
Det første du hører er en solo på ney, uten fast takt. Rørfløyten er skåret bort fra sivskogen den vokste i, og det er bildet Rumi åpner Mesnevi med. Så kommer et trommeslag som står for skaperordet, og dervisjene reiser seg.
Selve snurringen er delt i fire runder som kalles selam, og de er ment som en reise. Den første handler om å erkjenne at du er skapt og eier ingenting. Den andre om undringen over at verden er som den er. Den tredje er den hvor kjærligheten tar over og jeget forsvinner. Den fjerde er hjemreisen: dervisjen vender tilbake til plassen sin og til pliktene sine, som tjener blant mennesker. Det er ikke ekstasen som er målet, men det du gjør dagen etter. Selve rekkefølgen på leddene i en fullstendig seremoni er listet opp i artikkelen om Şeb-i Arûs i Konya.
De snurrer mot klokken, om sin egen venstre side, altså om hjertet. Ordenen forklarer det med at alt annet gjør det samme: planetene, blodet, menneskene rundt Kaaba. En semazenbaşı går mellom dem hele veien og retter opp avstand og bane med små tegn. Han er både seremonimester og trafikkvakt, for gulvet er fullt og ingen ser hvor de går.
Drakten er en begravelse
Antrekket er ikke kostyme, men et bilde av å dø fra seg selv. Den høye filthatten står for gravsteinen, den hvite kjolen for likkledet, og den svarte kappen som legges av før snurringen begynner, for graven dervisjen trer ut av. Kappen tas på igjen til slutt, og han går ut som en som skal leve videre.
To detaljer til er verdt å se etter. Ved starten står de med armene i kryss over skuldrene, slik at kroppen former ett tall: én, som er hele poenget i en religion som handler om at Gud er én. Og når armene åpner seg, vender høyre håndflate opp mot himmelen og venstre ned mot gulvet. Det de tar imot ovenfra, gir de videre til menneskene uten å beholde noe selv. Er du på en oppvisning der hendene holdes tilfeldig, ser du på noen som har lært bevegelsen, ikke innholdet.
De andre ordenene
Mevleviene er de synlige, men de var aldri alene. Bektaşi-ordenen var knyttet til janitsjarkorpset og står nær den alevittiske tradisjonen; hovedsetet ligger i landsbyen Hacıbektaş, en times vei fra Nevşehir, og er i dag museum. Halveti, kadiri, rifai og nakşibendi har hver sine ritualer, og flere bruker zikr, høylytt gjentakelse av gudsnavn i takt, framfor snurring. Ingen av dem selger billetter.
Sufismen har også formet ting du møter uten å tenke over det. De gamle helgengravene folk fortsatt oppsøker med ønsker og små bønner hører til denne tradisjonen, og det samme gjør mye av den klassiske poesien, blant annet Yunus Emre, som er omtalt i artikkelen om tyrkisk litteratur og film.
1925: dørene ble låst
Sent i 1925 vedtok nasjonalforsamlingen en lov som stengte samtlige dervisjklostre i landet. Eiendommene gikk til staten, gravmælene ble låst, og titler som sjeik, dede og baba ble forbudt å bruke. Dette var ikke en enkeltsak, men en del av det store oppgjøret der kalifatet ble avskaffet og religiøse institusjoner ble skilt fra staten. Sammenhengen står i artikkelen om Atatürk og republikken.
Klosteret i Konya ble museum året etter, andre tekker ble moskeer eller lagerbygg. Praksisen forsvant ikke, den flyttet inn i private hjem, og loven er formelt i kraft den dag i dag. Først i 1954 fikk sema komme fram i lyset igjen, og da på en betingelse: den skulle regnes som folkekunst og kulturarv, ikke som gudstjeneste. I 2008 førte UNESCO mevlevi-seremonien opp på listen over immateriell kulturarv.
Hva kulturarv-stempelet gjør med det du ser
Juridisk finnes det ingen orden i Tyrkia i dag. Gruppene organiserer seg som stiftelser, foreninger eller kulturavdelinger i en kommune, og seremoniene settes opp som kultur. Det forklarer at det er myndighetene som står bak den store markeringen i Konya, at inngangen ofte er gratis, og at kvaliteten spriker voldsomt fra sted til sted.
Det forklarer også hvorfor sema er blitt et sceneprodukt. Da ritualet først var definert som forestilling, var veien kort til restaurantversjonen. Noen grupper har i tillegg tatt inn kvinnelige semazener, noe som er nytt og omdiskutert innad. Du får altså ikke noe entydig svar på hva som er riktig. Du får et spekter, og du velger selv.
Slik skiller du seremonien fra showet
- Serveres det mat? Da er det et show. Ingen seriøs sema kombineres med middag, og aller minst med alkohol.
- Hvor lenge varer det? En fullstendig seremoni tar godt over en time. Ti eller tjue minutter er et utdrag.
- Er musikerne til stede i rommet? Levende ney, kudüm og sanger hører med. Er musikken kommet fra en høyttaler, er resten det også.
- Bes publikum om å la være å klappe? Får du beskjed om det ved inngangen, er du på rett sted. Applaus etter siste selam er det tydeligste tegnet på at ingen har tenkt over hva dette er.
- Hvor holdes det? Semahane, museum eller kulturhus er ett svar. Scene i en karavanserai med bardisk er et annet.
- Hva koster det? De ordentlige er ofte gratis, fordi en kommune eller en stiftelse står bak. Det dyreste alternativet er sjelden det mest ekte her.
Hvor du kan se det
Konya er det åpenbare stedet. Byen setter opp sema gjennom hele året i kultursenteret oppkalt etter Mevlana, ofte gratis, og det er den varianten som ligger nærmest en gudstjeneste. Praktisk informasjon om byen står i guiden til Konya.
I Istanbul finnes et gammelt mevlevikloster nede ved Tünel, i enden av İstiklal, som i dag er museum og setter opp seremonier på faste kvelder. Rundt Sirkeci ligger et par kultursentre som gjør forkortede versjoner i restaurerte historiske rom, og de er ærlige på at det er et utdrag. I Kappadokia er tilbudet stort sett knyttet til karavanserailer med middag til. Afyon var i sin tid et av ordenens viktigste sentre og har et mevlevimuseum de færreste kjenner til.
Programmene endres fra sesong til sesong overalt, så spør på hotellet eller turistkontoret samme dag framfor å stole på en dato du fant på nettet.
Rumi slik du sannsynligvis møter ham
På suvenirbutikkene henger verset som begynner «kom, kom, hvem du enn er». Det er trykket på magneter, tallerkener og T-skjorter over hele landet. Forskerne strides om det i det hele tatt er skrevet av Rumi, og det finnes ingen sikker kilde som knytter det til ham. Det sier likevel noe om hvordan han leses i dag.
Vestlige gjendiktninger har gjort Rumi til en av verdens mest solgte poeter, og underveis har mye av det islamske innholdet falt bort. Mesnevi er ingen samling myke setninger om kjærlighet. Det er et vidløftig verk fullt av koranvers, hadith, grove vitser og teologisk argumentasjon. Tyrkere flest leser ham som en muslimsk lærd som skrev om Gud. Kjenner du begge lesningene, skjønner du bedre hvorfor folk gråter ved graven i Konya mens turisten ved siden av bare ser en fin kuppel. Vil du ha lydsiden av dette, altså instrumentene og hvor sufi-musikken slutter og folkemusikken begynner, står det under tyrkisk musikk og dans.