Du får ikke bade der. Det er det første som må sies om den sunkne byen ved Kekova, for det er den vanligste misforståelsen, og den kommer fra bilder folk har sett av snorklere over antikke murer et helt annet sted. Over ruinene på nordsiden av Kekova-øya er både bading og dykking forbudt. Båten stopper, motoren går i tomgang, du ser ned i vannet, og så går turen videre.
Når du har akseptert det, er dette en av de fineste dagene på hele den lykiske kysten. Fjellene faller rett i havet, vannet er glassklart, og mellom øya og fastlandet ligger et beskyttet sund der det knapt går bølger før vinden tar seg opp utpå dagen.
Byen som gled i sjøen
Bosetningen het Dolichiste og lå langs nordsiden av øya. På 200-tallet rystet en serie jordskjelv denne kysten, landet sank, og halve byen ble liggende under vann. Det er det du ser fra båten: trappetrinn som går ned i det blå og bare fortsetter, husmurer med tydelige hjørner, dørkarmer, og en lang rekke rette linjer i grunnen som ikke kan være annet enn menneskeverk.
Ingenting av dette er dramatisk fra overflaten. Det er ikke templer og søyler, det er en landsby, og den ligger på en halv til noen få meters dyp langs strandkanten. Kraften ligger i hvor tydelig det er. Du ser en trapp noen har gått opp og ned hver dag, og du ser hvor havet stoppet den.
Over vannlinjen fortsetter det samme anlegget oppover i skråningen, med sisterner og murrester i buskaset. Lykerne, folket som bygget disse byene og hogg gravene sine inn i fjellsidene, er beskrevet i artikkelen om Lykia og lykerne. At kysten fortsatt beveger seg, er ingen historisk kuriositet; hvorfor landet her rister, står i artikkelen om jordskjelv i Tyrkia.
Hvorfor det er forbudt å svømme og dykke
Hele området ble vernet som et særskilt beskyttet miljøområde rundt 1990, og forbudet mot å svømme, dykke og ankre over selve den sunkne byen er en del av det. Bakgrunnen er ikke sikkerhet, men plyndring. Løse gjenstander forsvant i tiårene før vernet, og under vann er det umulig å ha oppsyn med enkeltbesøkende.
Praksis er at båtene holder en fastsatt avstand fra land langs den strekningen, kjører sakte, og at ingen går i vannet der. Både mannskap og myndigheter tar dette på alvor, og bøtene er ikke symbolske. Det finnes soner i nærheten der dykking er tillatt gjennom godkjente sentre, men ikke over Dolichiste. Er dykking hovedgrunnen til at du reiser til denne kysten, er dykking i Tyrkia stedet å begynne, og basen er uansett Kaş.
Å bade får du gjøre, bare ikke der. Alle turene stopper i en eller to bukter underveis, og vannet i sundet er like klart som over ruinene. Den vanligste badeplassen heter Tersane, verftsbukta, litt lenger vest på øya. Der ligger apsis og murrester etter en bysantinsk kirke rett i strandkanten, halvt i vann og halvt på land, og båtene ankrer noen meter unna. Det er en av få steder du får lov til å svømme mot en ruin på denne strekningen.
Kekova-øya selv er ubebodd. Ingen bor der, det finnes ingen kafé, ingen brygge for vanlig ilandstigning og ingen skygge, bare kratt, geiter og et par kilometer med steinete kystlinje. Det er også hele grunnen til at stedet ser ut som det gjør. Hadde det ligget en landsby der, hadde den sunkne byen vært borte for lenge siden.
Simena, landsbyen under borgen
Det andre stoppet er det folk husker best. Kaleköy, som ligger på stedet der den antikke byen Simena lå, har ingen bilvei. Du kommer dit med båt, og du går opp gjennom landsbyen på en steinsatt sti mellom hus, pensjonater og hager, med geiter i veien og bougainvillea over hodet.
Øverst ligger en borg fra middelalderen, bygget av johannitterridderne på eldre lykiske murer. Inne i borggården er det hugget et lite teater rett ned i berget, med plass til noen hundre mennesker. Det er blant de minste antikke teatrene i landet, og fra toppen av murene ser du utover hele sundet, øya, båtene og sarkofagene.
For det er sarkofagene som gjør stedet. Lykiske steinkister med buet lokk står strødd i skråningen, langs stien, mellom husene, og én av dem står ute i vannet med lokket over overflaten. Den er antakelig det mest fotograferte motivet på denne kysten. Det koster en liten inngangsbillett opp til borgen, og opp går det trapper og ujevn stein hele veien.
Et råd som få følger: bli natten. Landsbyen har små pensjonater, og når dagsbåtene har dratt hjem ved femtiden, sitter det kanskje tjue mennesker igjen på hele stedet. Middag på et bryggedekk, ingen biler, ingen lyder. Bagasjen må du bære opp selv.
Üçağız, der de fleste båtene ligger
Fiskelandsbyen Üçağız ligger inne i en beskyttet vik på fastlandet, og herfra er det ti minutter ut til den sunkne byen. Landsbyen står på ruinene av Teimiussa, og du trenger ikke lete: lykiske graver står rett ved vannkanten, mellom fortøyde båter og bord med hvite duker.
Restaurantene ligger på plattinger ut i vannet og lever av sjømat og av at folk venter på båt. Det er også her de fleste kajakkturene starter. Å padle over de nedsunkne murene i havkajakk er tillatt, det er stille på en helt annen måte enn en motorbåt gir, og du kommer nærmere overflaten enn noe dekk.
Veien ned til Üçağız går fra kystveien D400 mellom Kaş og Demre, og det er en smal, svingete sidevei som tar rundt en halvtime fra avkjøringen. Har du leiebil, er dette den beste måten å gjøre Kekova på, for da slipper du to timer overfart og velger tidspunktet selv.
Uten bil er det verre. Det går minibuss fra Demre ned til Üçağız et par ganger om dagen i sesongen, men rutetidene er laget for folk som bor der og ikke for dagsturister, og siste retur går tidlig. Sjekk lokalt samme morgen, ellers ender du med en dyr drosje tilbake. De fleste uten bil velger derfor den organiserte turen fra Kaş og godtar at halve dagen går med til å komme seg fram og tilbake.
Hvor båtene går fra, og hva det koster
| Utgangspunkt | Overfart hver vei | Passer for |
|---|---|---|
| Üçağız | Ti minutter til ruinene | Deg med bil, kajakkturer, kort dag, best lys |
| Kaş | Rundt halvannen time | Hele dagsturer med bading og lunsj om bord |
| Andriake ved Demre | Under en time | Kombinasjon med Nikolaus-kirken og klippegravene |
| Kalkan | Lengst | Deg som bor der og ikke vil bytte base |
Prisen avhenger av hvor du starter og hva slags båt du er på. De siste sesongene har en vanlig delt dagstur fra Kaş eller Üçağız ligget et sted mellom 25 og 50 euro per person med lunsj inkludert, mens en privat båt for en familie koster flere ganger det. Drikke om bord kommer i tillegg og prises langt over det du betaler i land. Tyrkisk inflasjon flytter lirabeløpene fort, så regn med at tallene har steget, og be om totalprisen før du betaler.
Bestill dagen før i høysesong, og spør om tre ting: hvor mange personer det er om bord, hvor lenge båten faktisk ligger i land i Kaleköy, og om inngangen til borgen er inkludert. Halvannen time i land er nok. En time er for lite.
Glassbunn, seilbåt eller kajakk
Glassbunnsbåtene er det store salgsargumentet i havnene, og de innfrir sjelden. Ruta gjennom en glassrute i skroget viser deg mest sjøbunn og reflekser, og fordi båten må holde avstand fra land, er det ikke ruinene du ser gjennom den. Er sjøen blank og sola høy, ser du mer ved å stå ved rekka og se ned.
De store treskrogene, gulet, går roligere, har dekk å ligge på og fungerer best hvis dagen mer handler om bading enn om arkeologi. Vil du sove om bord i flere dager langs denne kysten, er blue cruise med gulet en annen sak enn en dagstur. Speedbåt og småbåt fra Üçağız gir kortest transport og mest tid på stedet. Kajakk gir den beste kontakten med det du er kommet for.
Lys, vind og tidspunkt
Morgenen er hele forskjellen. Fram til rundt middag ligger sundet stille, sola står øst for øya og lyser inn i vannet fra siden, og du ser bunnen skarpt. Utover ettermiddagen tar vinden seg opp, overflaten krøller seg, og de samme murene blir til uklare skygger. Båtene fra Kaş er som regel framme midt på dagen, altså på det svakeste tidspunktet. Det er den beste enkeltgrunnen til å kjøre til Üçağız selv og gå ut klokken ni.
Sesongen går fra april til slutten av oktober. I juli og august er sjøen varmest og trafikken størst; i mai, september og oktober er det færre båter og behageligere om bord. Om vinteren ligger de fleste turene nede, og de som går, avlyses på vind.
Ta med solkrem, hatt og en genser til hjemturen. Dekk uten skygge og fart mot vinden er kaldere enn du tror klokken fem. Er du usikker på hva slags båtturer som finnes ellers langs kysten, gir oversikten over båttur og dagscruise forskjellen på de vanlige variantene.
Og se etter geitene på Kaleköy. De ligger i skyggen inne mellom sarkofagene, på steiner som er hugget for to tusen år siden, og ingen av dem bryr seg om at det står folk med kamera en meter unna.