Legg turen tidlig. Fra midten av mai til godt ut i september finnes det ikke skygge på Harran-sletta mellom ti og fem, og det er ingen kafé å trekke inn i når du har fått nok. De som kommer klokken åtte om morgenen, går rundt i to timer og synes stedet er fantastisk. De som kommer klokken ett, ser det samme og husker bare varmen.
Harran ligger drøyt førti kilometer sør for Şanlıurfa, ute på en slette som er flat som et bord helt til grensen mot Syria. Det er en av de eldste stedene på jorden der folk har bodd sammenhengende, det er nevnt i Første Mosebok, og det er nesten helt uten den tilretteleggingen du er vant til fra tyrkiske severdigheter. Du kjører inn i en landsby, parkerer ved en grusplass og går.
Bikubehusene, og hva de faktisk er
Det er dem du har sett bilde av: runde leirhus med kjegleformet tak, satt sammen i klynger som en haug med kremmerhus. Byggemåten er en løsning på et problem. Ute på sletta finnes det ikke tømmer, og uten bjelker kan du ikke legge et flatt tak. I stedet mures soltørket leirstein i ringer som gradvis snevres inn, til kjeglen møtes i toppen. Hvert rom får sin egen kjegle, og et hus er derfor flere kupler ved siden av hverandre, ofte fire eller fem meter høye innvendig.
Effekten er kjøling. Den tykke leirveggen tar imot dagvarmen langsomt og gir den fra seg om natten, og den høye kjeglen trekker den varmeste luften opp og bort fra der folk sitter. Skrittet inn gjennom en av de lave dørene er merkbart, også når det er over førti grader ute.
Så kommer det ubehagelige. Nesten ingen bor i dem lenger. Familiene i Harran bor i betonghus med klimaanlegg og satellittskål, og kjeglehusene brukes som lager, stall eller ingenting. Leire må vedlikeholdes hvert eneste år, og et hus som ikke pusses på nytt etter regnet, smuldrer opp i løpet av få sesonger. Klyngen som er bevart og vist fram, drives som kulturhus: du får te, kan gå inn i rommene, se på gamle bruksting og kjøpe suvenirer. Det er ikke juks, men det er en utstilling, ikke en landsby i drift.
Avtal prisen først. Ordningen er at du betaler en liten sum for teen og omvisningen, og beløpet er lavt, men det blir sagt sent hvis du ikke spør tidlig. Det samme gjelder tilbudet om å bli kledd opp i skjerf og kappe for fotografering, og barna som følger etter deg med hendene fremme. Bestem deg for hva du vil gjøre, si det vennlig og tydelig, og hold deg til det. Å late som du ikke hører, fungerer dårligere enn et klart nei.
Moskeen, universitetet og muren
Midt i ruinfeltet står en firkantet minaret alene på sletta. Den hører til den store moskeen, reist på 700-tallet under den siste umajjadekalifen, som en periode styrte hele riket herfra. Firkantet minaret er sjeldent i Anatolia, og bygget regnes som den eldste moskeen i landet som ble oppført som moské fra grunnen av. Det står igjen en bønnevegg, noen buer og en gårdsplass, og resten ligger i steinrader i sanden.
Rett ved ligger ruinene som lokalt kalles verdens første islamske universitet. Harran var i flere hundre år et lærested for astronomi, matematikk og oversettelse mellom gresk, syrisk og arabisk, og flere av navnene som gikk videre inn i den arabiske vitenskapshistorien kom herfra. Hva de konkrete murene du ser på faktisk var, er arkeologene mindre enige om enn skiltene antyder. Ta det som ruinene etter et lærdomssenter, ikke som en forelesningssal du kan peke på.
Rundt det hele går bymuren, flere kilometer lang, med porter oppkalt etter retningene de peker mot. Aleppo-porten mot sør er den best bevarte. I hjørnet mot sørøst ligger borgen, tung og halvt sammenrast, bygget om flere ganger gjennom middelalderen. Og midt i det hele hever den gamle bosetningshaugen seg over sletta: lag på lag av byer som er bygget oppå hverandre siden bronsealderen.
Måneguden, Abraham og Crassus
Harran var i tusener av år hovedsetet for dyrkingen av måneguden Sin. Templet her var så viktig at den siste babylonske kongen satte i gang å gjenreise det, og hans egen mor tjente ved helligdommen. Det oppsiktsvekkende er hvor lenge det varte: en gruppe som kildene kaller sabeerne holdt fast ved den gamle stjernedyrkelsen i Harran i flere hundre år etter at islam kom til området, og de ble tolerert fordi de kunne vise til en hellig bok.
Det bibelske sporet er det som får flest til å komme. Etter Første Mosebok slo Abrahams familie seg ned i Harran på vei fra Ur, faren døde her, og senere kom Jakob tilbake til slekten på dette stedet. Byen ligger dermed i skjæringspunktet mellom tre religioners fortellinger, som er en del av grunnen til at hele området rundt Urfa er pilegrimsland.
Og så, i år 53 før vår tidsregning, tapte den romerske hærføreren Crassus et slag her mot partherne som er blant de verste nederlagene Roma opplevde. Stedet het Carrhae på latin. Det er samme sted. Harran lå i århundrer der karavanerutene møttes, og en av karavanseraiene i området er tatt med i oversikten over silkeveien gjennom Tyrkia. Mongolene ødela byen på 1200-tallet, og etter det lå den øde. Landsbyen du kjører inn i i dag vokste fram først på 1800-tallet.
Sletta som ble grønn
Fram til 1990-tallet var Harran-sletta halvørken. Så kom vanningskanalene fra demningene i Eufrat, og i dag ser du bomullsåkre, mais og traktorer der det før var stein og støv. Det er den største enkeltendringen i regionens historie på tusen år.
Baksiden er synlig hvis du ser etter: overvanning har hevet grunnvannet og trukket salt opp i jorda flere steder, og hvite skorper i åkerkantene er ikke tørke, det er salt. Bomull er en tørstig vekst i et av landets tørreste hjørner.
Varmen, grensen og klærne
Şanlıurfa-provinsen er blant de varmeste delene av Tyrkia, og Harran ligger lavere og mer åpent enn byen. Juli og august er hardt arbeid. De behagelige månedene er mars, april, oktober og november. Ta med vann, hodeplagg og noe å dekke armene med, og les gjennom rådene i artikkelen om sol og varme i Tyrkia.
Dette er en konservativ landsby. Kle deg dekkende, spør før du fotograferer folk, og særlig før du fotograferer kvinner. Hovedreglene står i kleskode i Tyrkia og i fotografering i Tyrkia.
Grensen mot Syria går rundt to mil sør for Harran, ved Akçakale. Du merker den i form av jandarma-poster langs veien, og du skal ha passet med deg. Norske reiseråd har i perioder vært strengere for de nærmeste grenseområdene enn for resten av landet, og grensene for hvilke områder som omfattes er justert flere ganger. Sjekk hva som gjelder på regjeringen.no før du legger opp ruten, og les UDs reiseråd for Tyrkia for hvordan formuleringene henger sammen med forsikringen din. Selve Harran har lenge ligget innenfor det området nordmenn besøker uten videre, men det er ikke noe du skal ta for gitt uten å se etter selv.
Slik gjør du turen
Kjøreturen fra Urfa tar tre kvarter hver vei. To timer på stedet holder for husene, moskeen, muren og haugen.
Det går minibusser fra byen, men avgangene er få og den siste tilbake går tidligere enn du tror. Skal du reise kollektivt, spør om returtidene før du drar ut, ikke etter at du er der. Mer om hvordan disse rutene fungerer, står under dolmuş og lokalbuss. De fleste løser det med drosje med avtalt ventetid, med leiebil, eller med en halvdagstur solgt fra hotellet. Turene tar gjerne med ruinbyene Şuayb Şehri og Soğmatar ute i Tektek-fjellene i samme runde, og de er verdt det hvis du har dagen.
Harran og Göbekli Tepe ligger på hver sin side av byen, og mange presser begge inn på én dag. Det går, hvis du starter i grålysningen og tar steinalderstedet først. Om sommeren blir det en dag der du kjører mye og går lite. Har du tre netter i regionen, del dem opp, og legg Mardin inn i samme reise hvis du skal videre østover.