Se etter øret. På en stor del av kattene i Istanbul mangler det et lite trekantet stykke av spissen på det ene øret, klippet rett av. Det er ikke etter en slåsskamp. Det er en journal: dyret er fanget inn, sterilisert, vaksinert og sluppet ut igjen der det ble tatt. Klippet er en internasjonal merking, og det finnes fordi noen har betalt for inngrepet.
Det er det som gjør kattene i denne byen til noe annet enn en koselig detalj i feriebildene. De er ikke eierløse. De er felleseide, og rundt dem finnes det en ordning med penger, regler og uenighet, akkurat som rundt alt annet som er felles.
Ingen eier dem, alle steller dem
Ordet er mahalle kedisi, nabolagskatten. Den hører til en gate eller et kvartal, ikke til en person. Utenfor jernvarehandelen står en plastskål med tørrfôr. Utenfor bakeriet står en avkuttet vannflaske. Om vinteren dukker det opp kasser av papp, isopor eller finér på fortauet, noen av dem hjemmesnekret med skråtak og navn på.
Regningen deles uformelt. Butikkeieren kjøper en sekk fôr, en nabo tar dyret til veterinæren når det halter, og en tredje passer på at det er vann i skålen i juli. Katten har som regel et navn hele gaten kjenner, og den har en fast plass i et vindu eller på en motorsykkelsete. Går den bort, spør folk etter den.
Det finnes ingen presise tall på hvor mange katter det er i Istanbul. Anslagene spriker fra noen hundre tusen til over en million, og ingen av dem er målt. At du ser dem overalt, i alle bydeler, på alle tider av døgnet, kan du derimot regne med.
Skikken er ikke ny. I osmansk tid fantes det stiftelser hvis eneste formål var å mate gatens dyr, og på fasadene til en del gamle moskeer og handelsgårder sitter det små steinhus murt inn i veggen, med tak og inngangshull, bygget for spurver. De ble kalt fuglepalasser. Ser du en, står du foran den samme tankegangen som skålen utenfor jernvarehandelen, bare fire hundre år eldre.
Kommunen, klippet og fôrautomatene
Bydelskommunene, belediye, driver veterinærtjenester som fanger inn, steriliserer, vaksinerer og setter ut igjen. Det er den formelle siden av øreklippet. Flere av dem setter også ut fôrstasjoner i parker og langs turveier, og noen har egne klinikker der publikum kan levere inn et sykt dyr gratis.
Et påfunn du kan komme til å se, er automatene som gir fôr mot pant. Du kaster en tom plastflaske i en luke, og maskinen slipper ut en porsjon tørrfôr og litt vann i en skål under. De ble satt opp flere steder i byen for en del år siden som en kombinasjon av pantordning og dyrevelferd. Noen står fortsatt og virker, andre er blitt stående tomme. Ser du en, virker den som regel.
Lovverket har strammet seg til. Dyrevernloven fra 2004 ble endret i 2021, slik at dyr regnes som levende vesener og ikke som løsøre, og bevisst mishandling ble en straffesak med fengsel som mulig utfall. Det høres selvsagt ut. Det var det ikke før.
Hvorfor katter og ikke hunder
Forskjellen i status har en religiøs kjerne, og den er verdt å forstå fordi den forklarer mye av det du ser.
I den dominerende islamske rettstradisjonen regnes katten som rituelt ren. Den kan gå inn i huset, den kan sove på bønneteppet, og vann den har drukket av regnes ikke som forurenset. Hunden behandles annerledes: spytt fra hund gjør det som berøres urent i de fleste lovskolene, og hunden holdes derfor ute. Dette handler om ritual, ikke om at hunden er ond, og hundehold som vokterdyr og gjeterdyr har alltid vært helt vanlig.
Tradisjonen har også sine fortellinger. Profeten Muhammed skal ha hatt en katt ved navn Muezza, og en av hans følgesvenner fikk tilnavnet Ebû Hüreyre, som betyr omtrent kattungens far, fordi han bar en kattunge i ermet. Samtidig går det historier den andre veien: den som lot en katt sulte i hjel ble straffet, og den som ga en tørst hund å drikke ble belønnet. Grusomhet mot dyr er fordømt uansett art. Hvordan religionen ellers gir seg utslag i det praktiske hverdagslivet, står i islam i hverdagen.
I praksis betyr det at en katt som spaserer inn i en moské, blir liggende. Imamer lar dem være, og i noen moskeer er de en del av inventaret. Reglene som gjelder for deg som besøkende, står i moskébesøk, og de gjelder ikke katten.
De berømte
Byen har hatt sine kjendiser. En katt som holdt til i Hagia Sophia i årevis, ble omtalt i internasjonal presse da hun døde i 2020. I Kadıköy sto det en katt som ble fotografert liggende henslengt mot en fortauskant med bena ut, og etter at hun døde i 2016 fikk hun en bronsestatue på samme sted. Statuen ble stjålet og kom til rette igjen etter et offentlig ramaskrik.
Det finnes også en dokumentarfilm fra 2016 som følger sju katter og menneskene rundt dem gjennom byen. Den er lett å få tak i, den varer under halvannen time, og den er den beste forberedelsen du kan gjøre før en Istanbul-tur hvis du liker denne siden av byen. Mer om tyrkisk film ellers står i tyrkisk litteratur og film.
Gatehundene er en helt annen sak
Her slutter idyllen. Hundene i Tyrkia er mange, de er store, og de opptrer ofte i flokk. Midt på dagen ligger de og sover og bryr seg ikke om deg. Om kvelden, og særlig hvis du løper, sykler eller kommer inn på et område de regner som sitt, er de en annen sak.
I 2024 vedtok nasjonalforsamlingen en lov som pålegger kommunene å samle inn løshunder til herberger, og som åpner for avliving av dyr som er dødssyke eller viser ukontrollerbar aggresjon. Loven splittet landet på tvers av vanlige politiske skillelinjer, og både innholdet og gjennomføringen har vært omstridt og prøvd rettslig. Hvor mye du merker til den, varierer sterkt fra kommune til kommune.
Det praktiske rådet er enkelt og gjelder uansett hva som står i loven: ikke gå inn i en flokk, ikke løp fra hunder, ikke klapp en hund du ikke kjenner, og gå en omvei hvis du er i tvil. Tyrkia har rabies i dyrebestanden, og et bitt eller en dyp klor fra et pattedyr skal vurderes av lege samme dag, ikke neste uke. Hele fremgangsmåten står i hundebitt, gatehunder og rabies.
Reglene for deg som gjest
- Klapp gjerne, men vask hendene etterpå. Lopper, midd og hudsopp er vanlig på dyr som lever ute, og hudsopp smitter til mennesker.
- Ikke slipp en katt inn på hotellrommet. Den kommer tilbake med venner, og du får ikke sove.
- Ikke mat dem ved restaurantbordet. De får mat overalt ellers, og ett måltid fra deg gjør at neste gjest må spise med tre katter i fanget. Vil du gi noe, gjør det på fortauet etterpå.
- Ikke ta med en hjem. Innførsel av dyr til Norge fra Tyrkia krever chip, rabiesvaksine, blodprøve og ventetid, og det tar måneder. Kravene står i reise til Tyrkia med kjæledyr og, for dem som flytter, i flytte til Tyrkia med kjæledyr.
- Er du gravid, gjelder de vanlige rådene om håndhygiene og om å holde seg unna kattesand og jord. Ta det med legen din før avreise heller enn å gjette.
Vil du se dem i størst tetthet, er Cihangir kattebydelen framfor noen, med Moda i Kadıköy på delt førsteplass. Fergene har sine faste katter på benkene, og i Balat eier de fortauet. Resten av byen står beskrevet i byguiden til Istanbul.
Det er en fin ordning, og den er ikke det samme som god dyrevelferd. Toleransen er reell, men den er også en grunn til at ingen tar det fulle ansvaret. Kattungene som fødes i mars overlever ikke alle sammen, sykdom går gjennom et kvartal på noen uker, og den uken temperaturen faller under null står det plutselig trekasser med teppe i hver eneste port. De er der fordi de trengs.