Står du i en osmansk moské og lurer på om Sinan har hatt fingrene i den, er det ett grep du skal se etter først: kikk opp og finn ut hvor mange halvkupler som støtter hovedkuppelen, og hvor de sitter. Sinan brukte hele karrieren på det ene spørsmålet, og hvert av hovedverkene hans er et nytt forsøk på å løse det.
Han var hoffarkitekt i nesten femti år, under tre sultaner, i den perioden Det osmanske riket var på sitt største. Kontoret hans satte navn på flere hundre bygg: moskeer, broer, akvedukter, bad, sykehus, skoler og suppekjøkken. Det er ikke en overdrivelse å si at han bestemte hvordan en tyrkisk by skulle se ut, og at ettertiden har kopiert ham helt fram til vår tid.
Fra rekrutt til sjefsarkitekt
Sinan ble født i en kristen familie i Kayseri-området, trolig rundt 1490, og ble hentet inn til hæren gjennom devşirme, ordningen der guttebarn fra rikets kristne provinser ble tatt ut, omvendt og utdannet til statens tjeneste. Bakgrunnen for hvordan det systemet fungerte, står i artikkelen om Det osmanske riket.
Han havnet i janitsjarkorpset og ble ingeniør. I felttogene bygde han broer over elver hæren måtte krysse, forsterket festninger og satte opp fartøyer på vann der det ikke fantes noen. Det er verdt å ha med seg når du senere står under en av kuplene hans: mannen var ikke skolert som kunstner, han var praktiker som lærte konstruksjon på jobb, under tidspress, med det materialet som fantes.
Rundt 1538, godt oppe i årene etter datidens målestokk, ble han utnevnt til sjefsarkitekt. Han beholdt stillingen til han døde i 1588, over nitti år gammel.
Læreverk, svennestykke, mesterverk
Vi vet hva Sinan mente om sitt eget arbeid fordi han fortalte det. Mot slutten av livet dikterte han en selvbiografi til en poet han var venn med, og der deler han hovedverkene sine i tre trinn. Det er den beste inngangen til å forstå ham. Merk deg rekkefølgen, for den blir ofte gjengitt feil:
| Bygg | Hvor | Sinans egen betegnelse |
|---|---|---|
| Şehzade-moskeen | Istanbul, 1540-tallet | Læreverket |
| Süleymaniye | Istanbul, ferdig 1557 | Svennestykket |
| Selimiye | Edirne, ferdig 1575 | Mesterverket |
Şehzade ble bygget til minne om sultan Süleymans sønn, som døde ung. Her prøvde Sinan ut den symmetriske løsningen: én kuppel båret av fire like halvkupler i alle fire retninger. Det er ryddig, det er logisk, og det er den formen alle senere kopier griper til, blant annet den store moskeen i Ankara som først sto ferdig på 1980-tallet. Sinan selv gikk videre. Han mente løsningen låste rommet i et kors og ga for lite frihet.
Süleymaniye løste det annerledes: to halvkupler foran og bak, sidene åpnet med arkader og et hav av vinduer. Resultatet er et rom som virker mye større enn det er, med lys som faller inn fra alle kanter. Moskeen ligger høyt over Det gylne horn, og selve besøket er beskrevet i artikkelen om Suleymaniye-moskeen.
Selimiye i Edirne er det han var over åtti da han tegnet, og det han selv kalte mesterverket. Der fjernet han halvkuplene helt. Kuppelen står på åtte pilarer som er skjøvet ut mot veggene, slik at gulvet under er ett eneste udelt rom. Ambisjonen var uttalt: å spenne en kuppel like vid som Hagia Sophias, som hadde stått i tusen år og vært umulig å overgå. De fleste mener han klarte det. Moskeen står på UNESCOs verdensarvliste, og du finner den i guiden til Edirne og i artikkelen om Selimiye-moskeen.
Fem ting du ser etter når du står inne
De fleste går inn i en moské, sier «oi», tar et bilde oppover og går ut igjen. Her er det som faktisk skiller Sinan fra dem som kom før og etter:
- Bæringen. Finn pilarene som holder kuppelen. Hos Sinan er de trukket så langt ut mot veggen som konstruksjonen tåler, og noen av dem er delvis skjult i murverket. Poenget var å tømme gulvet for hindringer, slik at hele forsamlingen ser bønnelederen.
- Overgangen fra firkant til sirkel. En kuppel er rund, en grunnmur er firkantet, og hele osmansk arkitektur handler om hvordan du kommer fra det ene til det andre. Se etter små hjørnehvelv, trekantede flater eller en kant med utstikkende tenner rundt kuppelfoten.
- Lyset. Tell vindusradene. Sinan la dem i flere høyder og gjerne tett i tett rundt kuppelfoten, slik at kuppelen ser ut til å sveve. Rommene hans er lyse, ikke dunkle.
- Lyden. Prøv å høre om en samtale i den andre enden bærer. I flere av byggene er det murt inn tomme leirkrukker med åpningen inn i rommet, som demper etterklangen. Uten dem ville en stemme under en stor kuppel bli grøt.
- Dekoren. Sinan brukte fliser presist, ikke overalt: en flate rundt bønnenisjen, et bånd med skrift, ellers hvitkalket mur. Det er en helt annen holdning enn i moskeene som kom hundre år senere. Hva flisene faktisk er, står under tyrkisk keramikk og Iznik-flisene.
Vil du se lysgrepet drevet så langt det går, finnes det en mindre moské oppe ved den gamle bymuren i Istanbul, bygget for Süleymans datter Mihrimah. Der er veggene nesten oppløst i vinduer, og på en klar formiddag står rommet fullt av lys på en måte ingen annen osmansk moské kommer i nærheten av. Den ligger langt fra turistrutene, og du er som regel alene der.
Bygg som fortsatt står
Istanbul ligger på et av verdens mest aktive skjelvbelter, og byen har vært rystet flere ganger siden 1500-tallet. Sinans store bygg har stått gjennom alt sammen. Det skyldes ikke flaks. Han la brede, dype fundamenter og lot dem sette seg i årevis før han bygde videre, han fordelte vekten fra kuppelen ned gjennom flere ledd i stedet for én rekke søyler, og han bandt steinene sammen med jern som ble støpt fast med bly. Vil du vite hva grunnen faktisk gjør under føttene dine i Tyrkia, står det under jordskjelv i Tyrkia.
Moskeen er bare midten
Det som gjør Sinan til byplanlegger og ikke bare arkitekt, er at han sjelden bygde en moské alene. Han bygde en külliye: et helt kvartal av funksjoner rundt bønnehuset, betalt av en stiftelse som skulle drive det i all framtid.
Rundt Süleymaniye lå fire koranskoler, en medisinsk skole, sykehus, suppekjøkken for fattige, karavanserai, bad, butikkrekker og gravplass. Leier fra butikkene finansierte suppen. Det var altså en velferdsordning i bygningsform, og den er grunnen til at gamlebyen i Istanbul fortsatt er delt inn i nabolag med hvert sitt sentrum. Går du bare inn i bønnerommet og ut igjen, har du sett en femtedel av anlegget. Hvordan du oppfører deg i de ulike delene, står under moskébesøk.
Halvparten av arbeidet er ikke moskeer
Listen over det kontoret hans sto for, er lang og mye mindre kjent enn kuplene. Han la om vannforsyningen til Istanbul med en rekke akvedukter nordvest for byen, og en av dem er en flere hundre meter lang kolossbygning i to etasjer i en dal. Han bygde en lang steinbro over den grunne innsjøen ved Büyükçekmece, vest for byen, i så myk grunn at ingen hadde fått til noe der før. Han tegnet bad, blant annet det store hamamet like ved Hagia Sophia, og han bygde broer i provinsene som fortsatt bærer trafikk.
To mindre moskeer i Istanbul er verdt en omvei nettopp fordi de ikke er monumentale. Rüstem Paşa ligger gjemt over butikkene ved krydderbasaren og er kledd innvendig i fliser fra gulv til kuppel, i øyehøyde. Sokollu Mehmet Paşa nede i skråningen mot Marmarahavet er et lite mesterverk i utnyttelse av en umulig tomt.
Skolen etter ham
Sinan lærte opp folk, og kontoret levde videre. Den store moskeen ved Hippodromen, den de fleste kaller Den Blå Moské, ble bygget en generasjon senere av en av elevene hans. Der ser du både arven og forskjellen: formen er Sinans, men flisene dekker alt, og lyset er svakere fordi vinduene er færre og glassene farget.
Sammenligningen som gjør mest inntrykk, er likevel den mot forbildet. Gå fra Hagia Sophia til Süleymaniye samme dag. Det bysantinske rommet er mørkt, uregelmessig og fullt av søyler som bryter sikten. Det osmanske er lyst, symmetrisk og tomt i midten. To ganske ulike tanker om hva et gudshus skal gjøre med den som står i det.
En dag i Sinans Istanbul
Vil du gjøre dette til en rute, fungerer denne godt til fots. Begynn ved Şehzade oppe ved akvedukten, gå ned til Süleymaniye og bruk tid på hagen bak, fortsett nedover bakkene til Rüstem Paşa ved Spice Bazaar, og avslutt ved Sokollu Mehmet Paşa på veien mot Sultanahmet. Det er tre til fire timer med pauser, og du har da sett tre trinn i den samme tankerekken.
Graven hans finner du i hjørnet av muren rundt Süleymaniye, ved gatekrysset nord for anlegget: en liten, åpen steinbygning med gitter, uten dekor. Mannen som bygde det største komplekset i byen, ligger i et bur på tre ganger tre meter rett utenfor sin egen mur. De fleste går forbi uten å se det.