Kjører du sørvestover fra Antalya langs D400, tar flatlandet slutt etter en snau halvtime. Veien klemmes inn mellom fjellsiden og sjøen, og på høyre hånd åpner det seg smale bukter der furuskogen går helt ned i vannkanten. Topçam er den mest kjente av dem.
Dette er ikke en badestrand for solsenger og cocktailmeny. Det er et piknikområde innenfor kystnasjonalparken, med bord og benker under trærne, rullestein ned mot vannet og et hav som blir dypt med en gang. Hit kjører familier fra Antalya i helgene med kjølebag, samovar og grill, og det er akkurat den stemningen som gjør stedet verdt turen. Vil du ha bred sand og strandbar, skal du et helt annet sted.
Bunn og vann
Underlaget er rullestein og grov grus, ikke sand. Steinene er runde og glatte, størrelsen varierer fra ert til næve, og de blir varme midt på dagen. Badesko trengs, og en matte med litt tykkelse er forskjellen på en behagelig dag og en dag der du snur deg hvert kvarter.
Bunnen faller bratt. Du er på svømmedybde etter få meter, og noen steder må du klatre over en steinkant før du når vannet. Det gjør stedet lite egnet for barn som skal vasse, og desto bedre for voksne som vil svømme og snorkle. Sikten er ofte usedvanlig god, nettopp fordi det ikke ligger sand på bunnen som bølgene kan virvle opp.
Vannet er også merkbart kjøligere enn på strendene øst for Antalya. Fjellene bak sender kaldt vann ut i sjøen, og dybden gjør resten. I mai og juni kan det føles friskt selv når luften er over tjue grader. Blåser det opp fra sørvest utover ettermiddagen, blir bølgene krappe mot steinkanten, og det er da folk skader seg. Følg rådene under bading og strømninger i sjøen.
Slik kommer du deg dit
Enklest er egen bil. Fra Antalya sentrum kjører du D400 sørvestover mot Kemer, og piknikområdene er skiltet fra veien etter tur. De ligger på sjøsiden, med bratt avkjørsel ned og parkering på grus mellom trærne. Regn med en halvtime til tre kvarter fra byen, mer hvis du starter i rushtiden. Hva du bør vite før du henter nøklene, står under leiebil i Tyrkia.
Uten bil tar du dolmuş eller lokalbuss i retning Kemer og ber sjåføren stoppe ved området du skal til. Si navnet høyt når du går på, og sett deg langt fremme så du kan minne om det. Hjemturen er den vanskelige delen: du må vinke inn en buss fra veikanten, og på ettermiddagen i høysesongen kjører flere av dem fulle forbi. Ha en plan B, og ikke vent til det mørkner. Slik fungerer dolmuş og lokalbuss ellers.
Taxi fra Antalya er dyrt én vei og dyrere hvis du må tilkalle en tilbake fra et sted uten holdeplass. Skal du med taxi, avtal at sjåføren venter, eller sjekk at du har dekning til å bestille på app før du blir satt av.
Solsenger og hva det koster
Her er modellen en annen enn på hotellkysten. Områdene ligger innenfor nasjonalparken, og det tas en inngangspenge per person og som regel en egen sats per bil. Beløpet er lavt, det settes i lira og justeres årlig, så regn med noen få euro for en familie i 2026 og ta med kontanter i tilfelle bommen ikke tar kort.
For det får du plass, ikke service. Bord og benker under furuene er førstemann til mølla, og på en søndag i juli er de opptatt lenge før lunsj. Solsenger og parasoller finnes i begrenset omfang på de mest tilrettelagte partiene og leies da for dagen, men ikke bygg dagen på at det er ledig. Ta med eget håndkle, egen matte og gjerne en enkel parasoll.
Servering og fasiliteter
Det finnes enkle toaletter og som regel en kiosk eller et lite serveringssted i sesongen, med kald drikke, te, is og noe å spise. Utvalget er beskjedent, og utenom høysesongen kan alt være stengt. Dusj og garderobe skal du ikke regne med.
Derfor tar folk med seg maten selv. Kjølebag, vann til hele dagen, søppelposer og noe å sitte på er standardpakken, og du blir ikke sett rart på om du slår opp et helt matbord. Grill er en del av kulturen her, men i tørre perioder innføres det forbud mot åpen ild i skogsområdene, og det håndheves. Sjekk skiltingen ved innkjørselen, og la det være hvis du er i tvil.
Skyggen er stedets store gode. Furuene står tett nok til at du kan sitte ute midt på dagen i juli uten å stekes, og luften kjennes flere grader kjøligere enn på en åpen strand. Ta med myggmiddel til ettermiddagen.
Fordeler og ulemper
- Ekte skygge. Furuskog helt ned i vannkanten, ikke parasoller på rekke.
- Klart vann. Blant de beste stedene for snorkling rett fra land på denne kysten.
- Billig. Lav inngang, egen mat, ingen strandbarregning.
- Lokalt. Du deler dagen med tyrkiske familier, ikke med charterbusser.
- Steinen. Ingen sand, bratt inngang i vannet, uegnet for småbarn.
- Kaldt vann. Merkbart friskere enn strendene øst for Antalya.
- Tungvint uten bil. Hjemturen med buss kan bli en prøvelse på en søndag.
- Fullt i helgene. Bord, parkering og strandkant fylles opp tidlig.
Når på dagen og året
Kom på en hverdag, og kom om morgenen. Da har du bord å velge mellom, parkering rett ved nedgangen og et hav som ligger stille. Fredag ettermiddag til søndag kveld er dette utfartsstedet for en storby, og forskjellen er dramatisk.
Sesongen er kortere enn på hotellstrendene fordi vannet er kaldere. Juni til september er det trygge vinduet, med juli og august som de varmeste og travleste. Mai og oktober er fine dager å sitte under trærne, men badet blir kort. Om vinteren er områdene fortsatt fine å gå tur i, og da er de nesten tomme.
Er stranden noe for deg?
Ja, hvis du har bil, liker tanken på en dag med matpakke under furutrær, og vil svømme i vann du ser bunnen gjennom. Ja også hvis du har fått nok av solsengerader og vil se hvordan tyrkere selv bruker kysten sin.
Nei, hvis du reiser med små barn, trenger sand under føttene eller vil ha servering i nærheten hele dagen. Da holder du deg til Konyaaltı inne i byen. Vil du ha det samme klare vannet med litt mer tilrettelegging, kjører du videre til stranden i Kemer eller til badebuktene ved Phaselis, der ruinene ligger rett bak stranden.