Bussen fra Istanbul bruker to og en halv til tre og en halv time hver vei, og du ser målet lenge før du er framme. Selimiye-moskeen står på den høyeste tomten i Edirne, og fra motorveien inn mot byen ligger de fire minaretene som blyanter over slettelandet. Inngangen koster ingenting. Det er trolig det viktigste enkeltbygget i Tyrkia som ikke ligger i Istanbul, og du kommer inn gratis.
Sinans eget regnskap
Mimar Sinan var sjefsarkitekt for sultanene i nesten femti år og satte navnet sitt på flere hundre bygg. Mot slutten av livet dikterte han en kort framstilling av sitt eget arbeid, og der delte han karrieren i tre. Şehzade-moskeen i Istanbul kalte han lærlingarbeidet. Süleymaniye var svennestykket. Selimiye i Edirne var mesterstykket.
Han var etter alt å dømme godt over åtti år da moskeen sto ferdig i 1575. Byggherren, sultan Selim II, rakk ikke å se den. Han døde året før den var klar, og ligger begravet i Istanbul, ikke her. UNESCO førte anlegget opp på verdensarvlisten i 2011, og begrunnelsen handlet ikke om at det er vakkert, men om at det er et teknisk gjennombrudd.
Hvorfor Edirne og ikke hovedstaden, finnes det ikke noe entydig svar på. Byen hadde vært osmansk hovedstad i nesten nitti år før Istanbul ble erobret, sultanene hadde fortsatt palass og jaktmarker der, og tomten på høyden ga bygget et fritt utsyn ingen tomt i den tettbygde hovedstaden kunne konkurrere med. Bakgrunnen for hele denne byggeperioden ligger i artikkelen om Det osmanske riket.
Kuppelen og de åtte pilarene
Problemet Sinan hadde jobbet med i femti år, var enkelt å formulere og nesten umulig å løse: hvordan spenner du et enormt kuppelrom uten å fylle gulvet med søyler?
I Hagia Sophia hviler hovedkuppelen på fire massive pilarer, med halvkupler foran og bak. Resultatet er storslått, men det er også et rom med retning, og fra sidegalleriene ser du ikke midten. I Selimiye satte Sinan åtte pilarer i en åttekant og trakk dem så langt ut mot ytterveggene som konstruksjonen tålte. Kuppelen står på dem, buene mellom dem tar spennet, og de fire hjørnene fylles av små halvkupler. Gulvet under er ett eneste sammenhengende rom.
Det merkes med en gang du kommer inn. Uansett hvor du står, ser du bønnenisjen, du ser hele kuppelen, og du ser alle de andre som er der. Det finnes ingen kroker.
Kuppelen måler drøyt tretti meter i diameter. Hagia Sophia ligger på omtrent det samme, og hvem som har den videste, avhenger av hvor målebåndet settes. Forskjellen er centimeter, ikke meter. Det Sinan derimot ikke klarte, var å få den like høyt opp: Hagia Sophias kuppel henger flere titalls meter over gulvet, Selimiyes ligger merkbart lavere. Rommet er derfor bredere og roligere, ikke mer svimlende.
Minaretene og de tre trappene
De fire minaretene er blant de slankeste osmanerne noen gang bygde, over sytti meter høye, og de står i hvert sitt hjørne av bønnehallen i stedet for ute ved gårdsplassen. Flere av dem har mer enn én balkong.
Det som gjør dem berømte blant folk som er opptatt av slikt, er trappene. I minst ett av skaftene ligger tre atskilte vindeltrapper flettet inn i hverandre, slik at tre bønneropere kunne gå opp samtidig, hver til sin balkong, uten å møtes eller se hverandre underveis. Du kommer ikke opp for å se det. Minaretene er stengt for besøkende, og har vært det lenge.
Fem ting å se etter inne
- Bønneropernes plattform i midten. Normalt står den langs en vegg. Her plasserte Sinan den midt under kuppelen, hevet på et titalls tynne søyler, med en liten fontene rennende under. Den står altså i veien for utsikten mot bønnenisjen, og det er gjort med vilje: den gir rommet et fast punkt å måle høyden mot.
- Tulipanen som står på hodet. På marmoren under plattformen er det hugget en opp-ned-tulipan. Guidene forteller at tomten tilhørte en bonde som nektet å selge før blomsten hans ble foreviget. Om det stemmer, vet ingen. Motivet er der.
- Flisene rundt bønnenisjen. İznik-keramikk fra den perioden da verkstedene hadde funnet fram til den dype tomatrøde fargen som ikke lot seg gjenskape etterpå. Hvordan den keramikken ble til, står i artikkelen om tyrkisk keramikk og İznik-flisene.
- Sultanlosjen i hjørnet. Et lite avlukke med egen inngang og egne flispaneler, blant de fineste som finnes noe sted. Du ser inn, men du kommer ikke inn.
- Lyset. Veggene er gjennomhullet av vinduer i flere rader. Der mange store moskeer er halvmørke, er Selimiye lys nesten hele dagen, og hvitkalket der den ikke er dekorert. Kom en formiddag med sol, så ser du hva det gjør med rommet.
Komplekset rundt moskeen
En osmansk sultanmoské ble aldri bygget alene. Rundt Selimiye ligger to gamle skolebygninger som i dag rommer hvert sitt museum, det ene for tyrkisk og islamsk kunst, det andre for arkeologi og folkekultur. Åpningstidene følger sommer- og vintersesong, og de er kortere enn du regner med, så sjekk før du legger opp dagen.
Nedenfor moskeen ligger den overbygde handlegaten som hørte til anlegget. Leieinntektene derfra var det som holdt moskeen ved like. Den fungerer fortsatt som basar, og prisene og pågåenheten ligger langt under Istanbul-nivå. Resten av det Edirne har å by på, fra oljebrytingen på elveøya til leverrettene i sentrum, står i byguiden til Edirne.
Klær, bønnetider og oppførsel
Dette er ikke et museum. Selimiye er en moské i daglig bruk, og folk kommer hit for å be, ikke for å bli fotografert.
Du kommer ikke inn under selve bønnen, og du bør vente noen minutter etter at bønneropet har lydt. Fredag midt på dagen er hovedbønnen, og da er hele bygget fullt. Skoene tas av ved døren og bæres med i en pose. Kvinner dekker håret, og både menn og kvinner dekker skuldre og knær. Det ligger som regel skjerf og skjørt til utlån ved inngangen, men de er ikke alltid der. Reglene i praksis står i artikkelen om moskébesøk, og hva som funker ellers i landet, i oversikten over kleskode i Tyrkia.
Å fotografere selve rommet er greit. Å fotografere folk som ber, er det ikke, og blits er upassende uansett. Mer om hvor grensene går, står i artikkelen om fotografering i Tyrkia. Inngangen er gratis. Det står en bøsse ved døren, og et lite bidrag er på sin plass.
Ett forbehold: anlegget har vært under restaurering i perioder de siste årene, og stillas kan dekke deler av fasaden eller stenge enkeltrom. Det er ingenting du kan planlegge deg bort fra, men det er greit å vite før du bestiller bussbillett.
Slik legger du opp dagsturen
Buss er standardveien fra Istanbul. Avgangene går hyppig fra hovedbussterminalen og fra terminalen i Alibeyköy, og selve turen tar to og en halv time når trafikken ut av byen oppfører seg. Legg gjerne på en halvtime hvis du reiser en hverdagsmorgen. Slik systemet fungerer i praksis, med servisbuss og setevalg, står i guiden til langdistansebuss i Tyrkia.
Bussterminalen i Edirne ligger noen kilometer utenfor sentrum, og selskapene setter som regel opp gratis tilbringerbuss inn til byen. Fra sentrum går du opp til moskeen på under et kvarter.
Regn med halvannen time på selve moskeen og museene, og ta gjerne runden to ganger: en gang for kuppelen, og en gang langs veggene for detaljene. Skal du bare ha én dag ut av Istanbul, konkurrerer Edirne med flere andre turer, og de er satt opp mot hverandre i oversikten over dagsturer fra Istanbul.
Har du sett Süleymaniye i Istanbul først, får du mest ut av besøket her. Da ser du hva Sinan gjorde annerledes da han fikk siste ord: han fjernet alt som brøt rommet opp, og satte igjen ett tak over alle sammen.