Strekningen er 1,4 kilometer. Den nostalgiske trikken bruker et kvarter på den, du bruker tolv minutter på å gå, og på en lørdagskveld bruker du tjue, fordi det står flere hundre tusen mennesker i veien. Det er den eneste gaten i Istanbul der du merker hvor mange som faktisk bor i byen.
İstiklal Caddesi er ikke laget for turister, og den er heller ikke ødelagt av dem. Den er byens egen hovedgate, med byens egne kjedebutikker, byens kinoer og byens demonstrasjoner. Turistene er der fordi alle er der. Det interessante ligger tretti meter til hver side.
Gaten som skiftet navn
Dette var Pera, den europeiske bydelen, og gaten het Grande Rue de Péra. Her lå ambassadene til stormaktene, og de bygde stort fordi de konkurrerte. Da hovedstaden ble flyttet til Ankara, ble ambassadene til konsulater, og de står der fortsatt bak jernporter og hageanlegg: den russiske, den svenske, den nederlandske, den franske, den britiske. De fleste går forbi uten å se dem, fordi butikkfasadene i første etasje stjeler hele blikket.
Navnet İstiklal betyr uavhengighet, og det kom med republikken. Husrekken er stort sett fra tiårene rundt år 1900, i en blanding av nyklassisisme og jugend, med høye vinduer, karnapper og smijern. Løft blikket over butikkskiltene, så ser du en helt annen gate enn den du går i.
Omtrent midtveis ligger Galatasaray-lyseet bak en høy port, en skole med fransk undervisningsspråk siden 1860-tallet, og navnet på strøket rundt kommer derfra. Litt lenger ned står Sankt Antonius, en katolsk basilika i rød teglstein trukket tilbake fra gaten bak en gårdsplass. Den er åpen, gratis og stille, og det siste er sjeldent i denne gaten. I øvre ende, nær Taksim, ligger den greskortodokse Aya Triada bak et gjerde. Sammenhengen mellom disse bygningene og resten av landet står i artikkelen om kirker og kristen arv i Tyrkia.
Trikken og tunnelen
Den røde vognen som durer nedover midt i folkemengden, er linje T2. Den ble satt i drift igjen i 1990 etter mange år uten trikk i gaten, og den går mellom Tünel-plassen og Taksim med noen få stopp. Du betaler med İstanbulkart som ellers i byen. Å ta den er et fotografi, ikke transport: den kjører saktere enn du går, og ungdommene som henger på stigtrinnet bak gjør noe de ikke skal.
Den virkelige rariteten ligger i nedre ende. Tünel er en kabelbane i tunnel fra 1875, blant de eldste undergrunnsbanene i verden, og den består av to stasjoner og ingenting imellom. Turen fra Karaköy nede ved vannet opp til Tünel-plassen tar under to minutter og sparer deg for en bakke som er brattere enn kartet antyder. Den går ofte, den koster en vanlig reise, og den er full av folk på vei på jobb.
Vil du unngå folkemengden helt, går metroen under gaten med stasjon i hver ende, Şişhane nede og Taksim oppe. Da kan du gå den halve gaten som interesserer deg og kjøre den andre.
Passasjene de fleste går rett forbi
Bygningene langs İstiklal er ikke solide blokker. De er gjennomskåret av overdekte passasjer, pasaj, som fører inn i gårdsrom med butikker, verksteder og bord. Det er der gaten fortsatt ligner seg selv. Regelen er enkel: ser du en portåpning, gå inn.
- Çiçek Pasajı er den kjente. Bygget som handelsgård på 1870-tallet, seinere blomstermarked drevet av russiske emigrantkvinner som kom etter revolusjonen, og i dag en rekke restauranter under et glasstak med jernsøyler og speil. Taket er verdt turen. Maten og prisene er ikke, og du blir vinket inn av kelnere før du rekker å bestemme deg.
- Hazzopulo Pasajı ligger noen hundre meter unna og er det motsatte. En smal gang fører inn til et gårdsrom med lave krakker, tebord og en håndfull småbutikker. Her sitter det studenter, ikke turgrupper, og et glass te koster det et glass te skal koste.
- Atlas Pasajı har en gårdsplass og en gammel kinosal med balkong, av den typen som nesten er borte fra byen. Rundt gårdsplassen ligger butikker for plater, kostymer og pussige samleobjekter.
- Balık Pazarı, fiskemarkedet, går inn fra gaten rett ved Çiçek Pasajı og fortsetter i sidegatene bak. Her er det muslinger, innmat, syltetøy og små barer på rekke. Om kvelden er dette den delen av strøket som lever, og bakgrunnen for hva som selges står i Istanbuls gatekjøkken.
Kinogaten som forsvant
Fram til for noen tiår siden var dette landets kinogate. Salene lå på rekke, med balkonger, tunge tepper og plakater malt for hånd, og filmfestivalen i byen hadde tyngdepunktet sitt her. De fleste av dem er borte. Den mest omtalte, Emek, ble revet som del av et større byggeprosjekt, og saken utløste demonstrasjoner i gaten i flere runder før den var avgjort. I dag ligger det et kjøpesenter der.
Noen få saler står igjen, blant annet i Atlas-passasjen, og en håndfull bokhandlere og platebutikker holder stand i sidegatene. Det er verdt å legge merke til, for det er den delen av gaten som forsvinner raskest, og den som ikke kommer tilbake.
Taksim betyr fordeling
Plassen har navn etter en vannfordeler. På 1700-tallet ble vann ført inn til byen fra skogene i nord og samlet i et lite steinhus med kamre som delte strømmen videre til ulike bydeler. Huset heter Taksim Maksemi og står fortsatt i øvre ende av İstiklal, lite og lett å overse mellom butikkene.
Selve plassen er stor, hard og ikke særlig vakker. Den er til gjengjeld byens viktigste møtested. I midten står Republikkmonumentet fra 1928, laget av en italiensk billedhugger, med Atatürk avbildet to ganger: en gang i uniform og en gang i sivilt antrekk. Det er der kranser legges på nasjonaldagene.
Rundt plassen ligger tre bygg som forteller hver sin del av nyere tyrkisk historie. Kultursenteret Atatürk Kültür Merkezi, byens opera- og konserthus, ble revet og bygget opp igjen, og står i dag med en rød glassfasade mot plassen. Taksim-moskeen på hjørnet er ny, åpnet tidlig på 2020-tallet, og var omstridt i tiår før den kom. Og i nordkanten ligger Gezi-parken, et lite grøntområde med noen benker og en tregruppe. I 2013 startet det en protest der mot en plan om å bygge på parken, og den vokste til den største protestbølgen i landet på flere tiår.
Det praktiske av dette er at plassen av og til sperres. På enkelte datoer, særlig 1. mai, er området avstengt med gjerder og politi, og både metroen og gaten kan stenge deler av dagen. Sjekker du nyhetene om morgenen den dagen du skal dit, slipper du å gå forgjeves.
Det ærlige om gaten
Første etasje langs İstiklal er i hovedsak kjeder du kan gå inn i hjemme. Mellom dem står butikker med pyramider av lokum og nøtter i vinduet, rettet mot forbipasserende, med priser som ligger godt over det du betaler på et vanlig marked. Smaksprøvene er ekte nok. Kiloprisen er ikke gunstig.
Lommetyveri skjer her, og det skjer om kvelden når det er tettest. Metoden er ikke en hånd i lommen din alene, men tre personer som skaper en klem du ikke kommer ut av. Skopusseren som mister børsten sin foran deg, hører også til her, og det samme gjør invitasjonen til en bar en fremmed har valgt. Alt dette er gjennomgått konkret i lommetyver og svindel, og det er verdt fem minutters lesning før du går ut om kvelden.
Tidspunktet avgjør mye. Klokken ni om morgenen er dette en varelevering: gitrene er nede, kassene står på fortauet, og du går der nesten alene. Trykket bygger seg opp utover ettermiddagen, og søndag kveld er den verste tiden å ta med barnevogn eller koffert. Har du bare én sjanse, gå gaten tidlig og kom tilbake til sidegatene etter mørkets frembrudd.
I sidegatene ved fiskemarkedet står det utropere som trekker deg inn på steder uten priser på menyen. Regelen er den samme overalt i byen: står ikke prisen, går du videre. Om hvordan meyhane-kveldene fungerer når du velger sted selv, står det i barkultur i Tyrkia.
Tretti meter til siden
Det ekte ligger ikke langt unna. Fra İstiklal er alt dette under ti minutters gange:
- Çukurcuma nedover i bakkene mot Tophane, med antikvitetsbutikker, brukthandlere og trange gater uten fortau.
- Cihangir, kafébydelen der folk sitter med bøker og hunder, med utsikt ned mot Bosporos fra gatehjørnene.
- Asmalımescit i nedre ende, tettere av restauranter enn noen annen gate i byen, med stor forskjell i kvalitet fra dør til dør.
- Galata videre nedover, med Galatatårnet og de bratte gatene rundt.
Vil du ha en handlegate der byen faktisk handler, tar du fergen over til Kadıköy eller går ned til markedskvartalet i Beşiktaş. Der er prisene lavere og andelen turister nær null. Oversikten over hvordan bydelene henger sammen finner du i byguiden til Istanbul, og hvilken av dem som passer å bo i står i hvor bør du bo i Istanbul.
En siste praktisk detalj for kvelden: taxiene som står ved Taksim er de vanskeligste i byen å få med på en kort tur, og de vet at du er sliten. Metroen går sent i helgene, og turen ned til Karaköy tar tjue minutter til fots i utforbakke. Det er som regel det raskeste alternativet, selv om det ikke føles slik når du står øverst i bakken.