Fergen fra Eminönü til Kadıköy koster det samme som en bussbillett og tar rundt tjue minutter. På den turen passerer du munningen av Gullhornet, ser hele silhuetten av gamlebyen fra sjøen med moskeene på rekke, glir under Jomfrutårnet på styrbord side og legger til på et annet kontinent. Det finnes betalte cruise på Bosporos som koster tredve ganger så mye og viser deg mindre.
Du drar over for å se hvordan Istanbul ser ut når byen ikke ser på deg. I Kadıköy er det ingen som roper etter deg på engelsk, ingen som spør hvor du er fra som en åpning på et teppesalg, og ingen restaurant med bilder av maten utenfor. Det er en handelsbydel med universitetsstudenter, kontorfolk og gamle delikatessebutikker, og den lever av seg selv.
Overfarten
Byfergene går fra Eminönü, Karaköy, Beşiktaş og Kabataş på den europeiske siden. Du betaler ved sperren inne på terminalen med Istanbulkart, samme takst som en buss. Gå ut på akterdekket i stedet for å sitte inne. Der får du utsikten, måkene som følger båten hele veien, og en gutt som selger te i tulipanglass mens du står.
Én ting bør du vite: fergene innstilles i dårlig vær. Blåser det kraftig sørvest, eller ligger tåken tett, kanselleres avganger med kort varsel, og det skjer oftest fra november til mars. Alternativet er Marmaray-toget, som går under Bosporos fra Sirkeci til Ayrılık Çeşmesi på noen få minutter, og derfra ett stopp med metroen til Kadıköy. Det er raskere, det er kjedeligere, og det går uansett vær. Hvordan båtsystemet henger sammen ellers, står i oversikten over ferger og båtruter.
Gå av, gå gjennom terminalbygget, og hold til høyre bort fra bussholdeplassene. Da er du inne i markedet på fem minutter.
Markedet: gatene der byen handler mat
Den historiske markedsdelen ligger i kvartalene rundt Güneşlibahçe Sokak, noen hundre meter fra fergeleiet, og den er tettpakket. Det er en fungerende matbydel, ikke en severdighet, og den lukter deretter: fisk på is, kaffebrenneri, sylteagurk og grillet innmat om hverandre.
- Fiskehandlerne ligger på rad med fangsten på isbenker ute i gaten. Flere steder kan du peke på en fisk og få den stekt i lokalet ved siden av, servert med rakettsalat og en sitron. Det er den enkleste gode lunsjen i Istanbul.
- Syltebutikkene selger ikke bare glass. Du får et beger med lake, turşu suyu, å drikke der og da. Det er surt, salt og forfriskende i varmen, og det er en av de rareste tingene du kan gjøre for småpenger.
- Ostebutikkene og delikatessene har vært drevet av de samme familiene i generasjoner, med tørket kjøtt hengende, hjulost skåret på bestilling og fat med oliven i tolv varianter.
- Kjøkkenene innerst i markedet serverer retter fra Sørøst-Tyrkia og Hatay, med en meny som byttes ut etter hva som er i sesong. Der finner du ting som ikke står på noe kart over tyrkisk mat.
Går du over til den andre siden av markedet, finner du den samme trengselen i søtsaker: baklavabutikker, sjokolade, tørket frukt, kaffebrennerier med kø ut døren. Mer om hva du bør spise hvor, og til hvilken tid på døgnet, står i artikkelen om Istanbuls gatekjøkken.
Markedet er åpent alle dager, men søndag er roligere og en del butikker har stengt. Den store åpne gatemarkedsdagen i bydelen er noe annet enn dette overbygde kvartalet, og den flytter seg etter ukedag. Slik det fungerer over hele landet, står i artikkelen om markedsdagene.
Oksen, Bahariye og trikken som går i ring
Går du oppover fra markedet, kommer du til krysset alle bruker som møtested. Der står en bronseokse i naturlig størrelse, gammel og ganske stygg, og hele bydelen sier «vi møtes ved oksen». Byen er full av avtaler som blir gjort akkurat der.
Fra krysset går en bilfri handlegate sørover mot Moda. Her er det bokhandlere, platebutikker, kinoer og en operabygning fra mellomkrigstiden med art deco-fasade, og det er en helt annen slags gate enn İstiklal på den europeiske siden: færre kjeder, mindre kaos, flere folk som faktisk bor i nabolaget.
Midt i gaten går det en enkeltvogns trikk. Den kjører en sløyfe på noen kilometer fra Moda gjennom handlegaten og tilbake, den er nostalgisk i den forstand at vognen er gammel, og den er tregere enn å gå. Ta den likevel én vei. Den koster ett trykk med reisekortet, og den forteller deg noe om tempoet i bydelen.
Kadife Sokak: barene
En sidegate opp fra handlegaten heter Kadife Sokak, og alle kaller den bargaten. Den er noen hundre meter lang, tettpakket med små steder over tre etasjer i gamle bygårder, med bord ute i gaten og livemusikk fra flere av dem samtidig.
Publikum er studenter og folk i tredveårene, ølen er merkbart billigere enn i Beyoğlu, og det er høyt til kvelden er over. Ikke dra hit for utsikt eller for interiør. Dra hit hvis du vil sitte ute i en gate der ingen prøver å selge deg en meny. Hvordan tyrkisk utelivskultur fungerer, hva det koster og hva som er skikk, står i artikkelen om barkultur i Tyrkia.
Rundt markedet ligger dessuten en tett samling meyhaner, de tradisjonelle stedene der du bestiller små retter og drikker rakı til dem gjennom en hel kveld. De fyller seg fra sju og utover, og fredag og lørdag bør du komme før åtte hvis du vil ha bord ute.
Moda: der bydelen blir stille
Ti minutters gange sørover, og lyden forsvinner. Moda er et boligstrøk på et nes, med brede gater, gamle leiegårder fra begynnelsen av 1900-tallet og trær som møtes over kjørebanen. Det var et velstående gresk og levantinsk nabolag før befolkningsutvekslingen, og arkitekturen forteller det fortsatt.
Det du kommer for, er kysten. Promenaden går langs vannet rundt hele neset, med gressbakker der folk sitter med tepper og medbrakt te hele ettermiddagen. Ute på odden ligger en gammel fergepir fra tidlig 1900-tall, en fin liten bygning i vann på tre kanter, som i dag brukes som kafé. Fra plenen ser du rett vestover mot silhuetten av gamlebyen, og lenger sør ser du Prinsøyene ligge som rygger i Marmarahavet.
Dette er stedet i Istanbul der solnedgangen er gratis og ingen har satt opp et gjerde foran den. Kom en time før solen går ned. Kjøp is i en av butikkene i Moda-gaten på veien, og finn en benk.
Nord for markedet ligger et tredje strøk som er verdt en avstikker: Yeldeğirmeni, med bratte gater, gamle bygårder, veggmalerier i full husvegg og kafeer i lokaler som var noe annet i fjor. Der ligger også byens gamle jernbaneterminal ut mot vannet, en tung bygning fra begynnelsen av forrige århundre der togene østover startet. Fjernstrafikken har vært borte derfra i mange år og bygget har stått i restaurering, så sjekk hva som gjelder før du går dit for å komme inn. Utenfra og fra moloen foran er den uansett verdt en titt, og der står lokale fiskere hele døgnet.
Hvorfor du drar hit selv om du bor i gamlebyen
Argumentet er ikke at Kadıköy har noe Sultanahmet mangler. Det er at Sultanahmet er en severdighet med en bydel rundt seg, mens Kadıköy er en bydel uten severdigheter. Etter tre dager med billettkøer, tepperselgere og restauranter som lever av gjester som aldri kommer tilbake, er det en lettelse å gå i en gate der ingen legger merke til deg.
Det merkes på regningen også. En lunsj i markedet, en kaffe og et par øl på kvelden koster en tydelig lavere sum her enn de samme tre tingene i kvartalene rundt Hagia Sophia, og forskjellen er stor nok til at den betaler for fergeturen mange ganger. Hva prisnivået ligger på ellers i landet, står i artikkelen om prisnivået i Tyrkia.
Og så er det avstanden. Fra Sultanahmet går du eller tar trikken ned til Eminönü på et kvarter, og så er du over på tjue minutter. Regn med tre kvarter dør til dør. Det er kortere enn mange bruker på å komme seg til flyplassen.
Hva du ikke får
Ingen monumenter. Kadıköy het Kalkedon i antikken, og et kirkemøte som avgjorde spørsmål kristenheten fortsatt lever med, ble holdt her. Det står ingenting igjen etter det. Ingen ruin, ingen plakett du kan fotografere. Skal du ha den delen av byens historie, ligger den på den andre siden, i oversikten over attraksjonene i Istanbul.
Du får heller ingen ro på dagtid. Markedskvartalene er trange, det er trengsel hele ettermiddagen, og gatene mellom fergeleiet og Moda er brattere enn de ser ut på kartet. Har du barnevogn eller går tungt, hold deg til promenaden i Moda og la markedet være.
Og du får ikke en tur som passer inn i en time. Regner du med en rask avstikker mellom to museer i Sultanahmet, kommer du til å bruke halve tiden på ferge. Sett av en ettermiddag og en kveld.
Slik legger du opp ettermiddagen
- Rundt klokken tolv: ferge fra Eminönü eller Karaköy. Lunsj i markedet, fisk eller et av kjøkkenene innerst.
- To til fire: handlegaten oppover, en kaffe, trikken én vei.
- Fire til solnedgang: gå til Moda langs Moda-gaten, sett deg på promenaden.
- Kvelden: tilbake til meyhanene rundt markedet eller til Kadife Sokak. Siste ferge tilbake går sent, men ikke hele natten. Marmaray og metroen går lenger. Sjekk før du bestiller den siste runden.
Skal du bo på denne siden i stedet for å besøke den, er det et helt annet regnestykke, med ferge inn og ut hver eneste dag. Det er satt opp mot de andre bydelene i artikkelen om hvor du bør bo i Istanbul.
Én advarsel til slutt, og den er praktisk. Spiller Fenerbahçe hjemmekamp, ligger stadion i gangavstand fra fergeleiet, og hele bydelen fylles fra ettermiddagen av. Da tar det tid å komme både inn og ut, og fergen etter kampslutt er ikke stedet å være med koffert. Kampdagene og hva de gjør med byen, står i artikkelen om fotball i Tyrkia.