En hvit moské står helt ute i vannkanten på en liten kai, med to slanke minareter og vinduer som går nesten fra gulv til tak. Bak den, høyt over, spenner en hengebro over sundet. Sammen utgjør de to det bildet flest tar med seg hjem fra Istanbul, og det er derfor det står tjue personer med telefonen oppe på den samme steinbryggen hele ettermiddagen.
Ortaköy er et lite torg med et stort motiv. Det tar en time å se, og du bør legge den timen sent på dagen.
Moskeen ved vannkanten
Bygget heter egentlig Büyük Mecidiye Camii og ble oppført for sultan Abdülmecid, ferdig i 1856. Arkitektene kom fra Balyan-familien, armenske hoffarkitekter som også sto bak Dolmabahçe-palasset noen kilometer lenger sør, og slektskapet mellom byggene er lett å se. Dette er ikke den strenge, kuppeltunge osmanske stilen fra 1500-tallet, men nybarokk med krøller, søyler og lys.
Innvendig er den liten. Ett rom, høyt under taket, med rosa marmor og store vinduer som slipper inn refleksene fra vannet, slik at veggene flimrer når det er sol og bølger. Det tar fem minutter å gå gjennom, og de fem minuttene er verdt det nettopp fordi bygget er så uvanlig mye lettere enn de store moskeene i gamlebyen.
Moskeen er i bruk. Sko av, skuldre og knær dekket, sjal på håret for kvinner, og hold deg unna når det bes. Den var stengt i flere år for en omfattende restaurering, og har vært åpen igjen en god stund. Reglene som gjelder overalt, står i moskébesøk.
Rett rundt hjørnet, innenfor et par hundre meter, ligger både en greskortodoks kirke og en synagoge, begge fortsatt i bruk av små menigheter. Ortaköy var i osmansk tid et blandet nabolag, og det er en av de få stedene i byen der du fortsatt kan se det på gatebildet i stedet for å lese om det.
Navnet betyr rett og slett midtlandsbyen. Det var en fiskerlandsby mellom to andre landsbyer langs stredet, lenge før byen vokste ut hit og slukte hele rekken. Går du to kvartaler opp fra vannet, forsvinner turistene med en gang, og du står i bratte gater med kolonialbutikker, en ungdomsskole og folk som bor der. Det er en billig og rask måte å bytte kulisse på.
Kumpir, vafler og helgemarkedet
Bak torget går en smal gate der det ligger boder på rekke som selger det samme: bakt potet, moset med smør og ost og deretter fylt med det du peker på fra tjue skåler. Retten heter kumpir, den regnes som Ortaköys egen, og porsjonen er stor nok til to. Ved siden av står vaffelbodene, der en tynn vaffel smøres med sjokolade og dekkes av frukt og godteri til den ikke lenger er en vaffel. Hva som ellers selges hvor i byen, står i Istanbuls gatekjøkken.
La oss være ærlige om nivået: dette er ikke byens beste mat. Det er turistmat, den er søt, og prisene ligger over det du betaler tre bydeler unna. Den er likevel hyggelig, og publikum er i hovedsak tyrkiske familier på søndagstur, ikke charterturister. Det gjør torget til et bedre sted enn ryktet skulle tilsi.
I helgene fylles gatene rundt av et marked med smykker, sølv, klær, tegninger og småting. Det er lite antikk og mye håndverk av vekslende kvalitet. Prut, men vent ikke store avslag; dette er et marked med høy gjennomstrømning og selgere som vet at du bare er der én gang.
Bildet: hvor du står, og når
De fleste fotograferer fra selve torget og får en moské uten bro, eller en bro uten moské. Motivet du er ute etter ligger fra steinbryggen og molen til venstre for bygget, sett fra vannsiden mot sørøst. Derfra kommer broen inn bak minaretene.
Tidspunktet betyr mer enn utstyret. Midt på dagen står solen bak moskeen sett fra torget, og du får en hvit fasade i motlys. Sen ettermiddag og den siste timen før solnedgang gir lys på fronten. Etter mørkets frembrudd er broen belyst, og fargene skifter, så et bilde tatt like etter solnedgang gir både lys himmel og lys bro. Regler for fotografering ellers i landet, blant annet av mennesker og av militære anlegg, står i fotografering i Tyrkia.
De tre broene, og hvilken som er hvilken
Folk sier «Bosporosbroen» om alle sammen. Det er tre, de ligger langt fra hverandre, og de brukes til forskjellige ting.
| Bro | Åpnet | Hvor den går | Slik kjenner du den igjen |
|---|---|---|---|
| Bosporosbroen, offisielt 15. juli-martyrenes bro | 1973 | Ortaköy til Beylerbeyi | Den du ser bak moskeen. Hengebro, belyst i farger om kvelden |
| Fatih Sultan Mehmet-broen | 1988 | Rumeli Hisarı til Anadolu Hisarı | Ligger midt i sundet, med to festninger under seg |
| Yavuz Sultan Selim-broen | 2016 | Helt nord, nær Svartehavet | Bredest av dem, med jernbanespor i midten. Del av den nordlige ringveien |
Den første fikk nytt offisielt navn etter kuppforsøket i 2016, men de fleste i byen kaller den fortsatt den gamle. Den andre er den du kjører over i taxi mellom flyplassene, og bompengene kommer i tillegg til taksameteret. Den tredje ser turister sjelden, med mindre de kommer i buss nordfra.
I tillegg finnes to kryssinger under vannet: jernbanetunnelen Marmaray, som pendlerne bruker, og en veitunnel for biler lenger sør. Til sammen er det altså fem måter å komme seg over sundet på uten båt.
Du kan ikke gå over noen av broene. De har ikke fortau, og adgangen er stengt. Ett unntak finnes: maratonløpet i Istanbul om høsten krysser den første broen, og da er den stengt for biler en formiddag i året.
Under broene går en av verdens travleste skipsleier. Tankskip og containerskip fra Svartehavet passerer i en jevn strøm gjennom et sund som er smalt, svingete og har kraftig strøm, og det er derfor du sjelden ser broene uten et stort skip i bildet. Setter du deg med en te på torget i en halvtime, teller du flere av dem enn du hadde gjettet.
To broer folk stadig blander inn hører ikke hjemme her. Den ved Çanakkale krysser Dardanellene lenger sørvest, og Osmangazi-broen går over Izmitbukta på veien mot Bursa. Ingen av dem er over Bosporos.
Stedene du får dem i bildet
- Den første broen: fra torget i Ortaköy, eller fra strandpromenaden på asiatisk side rundt Kuzguncuk og Beylerbeyi, der du får den med byen bak.
- Den andre broen: fra murene på Rumeli Hisarı, der den spenner seg over sundet rett ved siden av deg.
- Begge fra vannet: et Bosporos-cruise går under den første og som regel opp til eller forbi den andre. Den billigste varianten er en vanlig rutebåt, og hvordan de går, står i ferger og båtruter.
Innfarten, og gåturen som er verdt den
Det går ingen metro eller trikk til Ortaköy. Du tar buss langs strandveien fra Kabataş eller Beşiktaş, eller du går: fra fergeleiet i Beşiktaş er det en drøy halvtime langs vannet, forbi et palass og en rekke tehager. Du betaler med İstanbulkart på alt som ikke er taxi.
Den gåturen er egentlig det beste rådet i denne artikkelen. Tar du den i den siste timen før solnedgang, kommer du fram akkurat når lyset er riktig, du har sett halve Bosporos-kysten på veien, og du slipper å stå i helgekøen på veien inn. Går du samme strekning tilbake i mørket, har du broen lyst opp over hodet hele veien.