Sultanahmet er ikke en attraksjon. Det er et kvartal ytterst på halvøya der Marmarahavet, Bosporos og Det gylne horn møtes, og det uvanlige er tettheten. En romersk veddeløpsbane, en bysantinsk katedral, en osmansk sultanmoské, et palass og en underjordisk sisterne ligger innenfor et område du går tvers over på ti minutter. Du finner ikke maken noe annet sted i Europa.
Denne artikkelen handler om området, ikke om byggene. Hvert av dem har sin egen side, og de er lenket underveis. Her får du rekkefølgen, klokkeslettene, det på plassen som ingen tar betalt for, og hvor du spiser når du er ferdig.
Hippodromen: plassen ingen ser at de står på
Den avlange, flate plassen mellom Den Blå Moské og trikkelinjen er ingen park. Det er gulvet i en romersk veddeløpsbane. At Meydanı, hesteplassen, heter den på tyrkisk, og formen du går i følger fortsatt banen: en lang rettstrekning med en avrundet ende i sør.
Anlegget ble påbegynt på 200-tallet og bygget kraftig ut da Konstantin gjorde byen til hovedstad. Det tok titusener av tilskuere. Veddeløp var ikke sport alene, det var politikk, og de organiserte tilhengergruppene, de blå og de grønne, var maktfaktorer i byen. I år 532 gikk et opprør ut fra nettopp denne plassen. Nika-opprøret endte med at keiserens soldater sperret utgangene og drepte folkemengden der den sto, og deler av byen brant ned samtidig. Det var branntomtene som ga plass til den kirken vi i dag kaller Hagia Sophia.
Bakken har hevet seg flere meter siden den gang. Du går over banen, ikke i den. I gaten sør for plassen ser du underbygningen til den buede enden: en rekke svære murhvelv som holdt tribunen oppe. De færreste går dit ned. Det tar fem minutter, og det er den eneste måten å forstå hvor stort anlegget var.
De tre monumentene på midtaksen
Midt på banen sto en lav mur med statuer og trofeer. Tre av dem står fortsatt, på rekke, og de er blant de eldste tingene du kan ta på i Istanbul.
| Monument | Hvor det kom fra | Hva du ser i dag |
|---|---|---|
| Den egyptiske obelisken (Dikilitaş) | Karnak i Egypt, hugget for farao Thutmosis 3. | Rosa granitt med skarpe hieroglyfer, reist på plassen av Theodosius 1. på slutten av 300-tallet |
| Slangesøylen (Yılanlı Sütun) | Apollon-helligdommen i Delfi | En vridd bronsestamme nede i en grop, uten slangehoder |
| Den murte obelisken (Örme Dikilitaş) | Bygget på stedet, av stein | Naken, forvitret murkjerne i sørenden av plassen |
Den egyptiske obelisken er over tre tusen år gammel og var allerede antikk da den kom hit. Bare den øverste delen står; resten forsvant på veien eller ble kappet for å få den reist. Det egentlige poenget er sokkelen under. Marmorrelieffene der viser keiseren i losjen sin med hoffet rundt seg, publikum i radene, musikanter og dansere, og på én side selve arbeidet med å få steinen opp. Det er den beste avbildningen som finnes av hvordan denne plassen faktisk så ut i bruk, og den står i øyehøyde uten glass foran.
Slangesøylen er den mest oversette og den mest oppsiktsvekkende. Bronsen ble støpt om av våpen tatt fra perserne etter slaget ved Plataiai i 479 før vår tidsregning, og de greske bystatene satte den opp i Delfi som takkeoffer. Den sto der i åtte hundre år før Konstantin hentet den til sin nye hovedstad. Slangehodene er borte, men ett av dem ligger noen hundre meter unna, på Arkeologisk museum. Fordi bakken rundt har steget, står søylen i dag i en grop, og du ser ned på den over et gjerde.
Den murte obelisken i sørenden ser ut som en fattig fetter, og det er en historie i seg selv. Den var kledd i forgylte bronseplater. Platene ble revet av og smeltet om under det fjerde korstoget i 1204, da byen ble plyndret av dem som skulle ha reddet den. Det som står igjen er murkjernen.
Helt i nordenden, ved trikkeholdeplassen, står en åttekantet fontene med kuppel og gullmosaikk innvendig. Den tyske fontenen ble gitt av keiser Vilhelm 2. rundt år 1900 og er dermed nybygg med god margin. Den er også det eneste skyggefulle stedet å møtes på hele plassen.
Slik legger du dagen etter køene, ikke etter kartet
Alt i Sultanahmet ligger innenfor ti minutters gange, så avstand betyr ingenting her. Det som betyr noe, er når hvert sted er åpent og når bussene kommer.
Grovregelen: de to timene etter åpning og de siste to før stengetid er rolige. Mellom ti og to er det verst overalt samtidig, fordi gruppene og cruisepassasjerene følger samme rute. Ligger det tre eller fire cruiseskip ved Galataport, merkes det på hele halvøya.
- Den Blå Moské er et bønnehus i drift og stenger for besøkende rundt hver av de fem bønnene, og lenger midt på dagen fredag. Den er gratis, og du kan komme tilbake senere samme dag uten at det koster noe.
- Hagia Sophia er også moské igjen, med egen inngang og eget gebyr for utenlandske besøkende til galleriet. Ordningen og prisen er lagt om flere ganger de siste årene, så sjekk hva som gjelder dagen før.
- Basilica Cistern har tidsbestemt inngang. Kjøp tiden på nett samme morgen, ellers står du i den lengste køen i strøket til ingen nytte.
- Topkapi-palasset spiser to og en halv til tre timer, og er stengt én ukedag. Hvilken dag har vært endret, så kontroller det før du legger opp dagen.
Det smarte trekket er å bruke det gratis og alltid åpne som fyllstoff mellom de tidsbestemte billettene. Hippodromen, gårdsrommene, gravkapellet ved moskeen og gatene ned mot sjøen koster ingenting og krever ingen planlegging. Har du femti minutter til overs, går du dit i stedet for å stå i en kø du ikke trenger å stå i.
Om et museumskort lønner seg, avhenger av hvor mange betalte museer du faktisk rekker. Moskeene er gratis uansett, og de teller ikke med i regnestykket. Sett opp tallene i artikkelen om museumskort og billetter før du kjøper. Skal du ha flere dager i byen, ligger hele opplegget i fire dager i Istanbul.
Det andre laget: fire steder folk går rett forbi
Når du har krysset av på de store, ligger det igjen en håndfull steder som nesten aldri har kø. De er grunnen til at det lønner seg å bli i strøket en dag ekstra.
- Tyrkisk og islamsk kunstmuseum ligger i İbrahim Paşa-palasset langs vestsiden av Hippodromen, i en storvesirbolig fra 1500-tallet. Der henger landets fremste samling av gamle tepper, mange av dem hentet ut av moskeer der de lå på gulvet i århundrer. Kjølig, stille og halvtomt en formiddag i juli.
- Mosaikkmuseet nås gjennom Arasta-basaren bak Den Blå Moské. Det du ser er gulvet i et gårdsrom fra keiserpalasset: jaktscener, dyr, barn som leker, alt lagt i små steiner på 500-tallet. Det er en flik av et palass som en gang dekket hele skråningen ned mot havet, og det er nesten alt som er igjen av det.
- Küçük Ayasofya, den lille Hagia Sophia, er egentlig Sergius- og Bakkhos-kirken fra 500-tallet, i dag moské. Den ligger noen kvartaler ned mot Marmarahavet, i et nabolag med små verksteder og en tehage i gårdsrommet. Du er som regel alene der.
- Arasta-basaren er den lave butikkrekken bak moskeen. Butikkene ble bygget for at leien skulle finansiere driften av moskéanlegget, og det gjør de fortsatt. Prisene er ikke lave, men det er langt roligere enn de store basarene lenger vest.
Teppeselgerens åpningsreplikk
Det du møter mest av i Sultanahmet, er ikke lommetyver. Det er en svært godt innøvd salgsform, og den begynner alltid med en setning som ikke koster deg noe å svare på.
«Hvor er du fra?» «Norge? Fetteren min bor i Bergen.» «Er det hotellet ditt der borte?» «Moskeen er stengt akkurat nå, men jeg kan vise deg noe imens.» Svaret er ikke poenget. Poenget er at du stopper, og at det oppstår en samtale du føler du skylder noe. Så blir det en felles gåtur, så ligger det tilfeldigvis en butikk der, så kommer teen.
Tre ting er verdt å vite:
- Setningen om at moskeen er stengt er den mest brukte, og den er nesten alltid usann. Gå fram til døren og se etter selv. Det tar tjue sekunder.
- Mannen på gaten eier sjelden butikken. Han tar en andel av det du kjøper, og andelen er allerede lagt inn i prisen du får.
- Et nei trenger ingen begrunnelse. Begrunnelsen er nettopp åpningen de jobber videre på. «Yok, teşekkürler» og gå.
Ingenting av dette er farlig, og det er heller ikke svindel. Vil du faktisk ha et teppe, er handelen verdt å ta på alvor, og da forbereder du deg i teppekjøp i Tyrkia først. De triksene som virkelig koster penger, fra skopusseren til barregningen, er samlet i lommetyver og svindel.
Hvor du spiser uten å bli flådd
Prisene faller bratt med avstanden fra Hippodromen. Innenfor et par hundre meter av plassen betaler du for beliggenheten. To kvartaler ned mot Kadırga eller Küçük Ayasofya betaler du vanlige Istanbul-priser for bedre mat.
Se etter en lokanta med maten i fat bak glass. Du peker på det du vil ha, prisen står per porsjon, og det er slik folk som jobber i strøket spiser lunsj. Gå videre fra steder der menyen mangler priser, og fra kelnere som følger deg inn fra fortauet. Sjekk regningen for meze du ikke bestilte, og spør hva porsjonen veier hvis fisk prises per hundre gram.
Takterrassene selger utsikt. Det er en helt grei handel hvis du vet at det er det du kjøper: ta en te der, og spis et annet sted. To trikkestopp ned til Sirkeci og Eminönü gir deg et annet prisnivå og fiskebåtene ved Galatabroen. Kjøttkakerestauranten i Divanyolu som alle guidebøker nevner, har for øvrig fått et titalls navnetvillinger i samme gate, så se etter køen av lokale i lunsjen framfor etter skiltet.
Å komme seg hit, og bort
Trikk T1 stopper på Sultanahmet og Gülhane, og går videre til Karaköy og Kabataş. Du trenger İstanbulkart, som gjelder på trikk, metro, buss og ferge. Kommer du med taxi, blir du sluppet av lenger unna enn du tror, fordi flere av gatene rundt plassen er stengt for privatbiler store deler av døgnet.
Selve Sultanahmet er flatt. Alt rundt er det ikke. Turen ned til Eminönü er en ordentlig bakke, og den er verre oppover om ettermiddagen enn den ser ut på kartet om morgenen.
Og det er nettopp om morgenen strøket er verdt å ta med seg. Klokken sju står måkene på kuppelen, en mann spyler fortauet foran teverandaen sin, og bønneropene fra de to store moskeene overlapper hverandre over en plass der det ennå ikke står noen. Det koster ingenting, og det er den ene timen i døgnet Sultanahmet ser ut som seg selv.