Sitter du med tyrkere som ler av noe du ikke skjønner, og noen sier «akkurat som Hodja», er det verdt å be om historien. Du får den. Alle kan den, alle har hørt den siden barnehagen, og den tar tretti sekunder å fortelle. Nasreddin Hodja er den korteste veien inn i tyrkisk humor, og han koster deg ingenting å lære.
Han er en småbrukende landsbyprest og dommer fra 1200-tallet, avbildet med turban, hvitt skjegg og et esel han som regel sitter feil vei på. Historiene om ham er noen linjer lange og har alltid et poeng som snur seg rundt til slutt. Noen er skarpe, noen er tåpelige, og en del av dem gjør narr av ham selv.
Seks du bør kunne
Eselet baklengs. Hodja rir foran elevene sine med ansiktet mot halen. Folk ler. Han forklarer at hvis han satt riktig vei, ville han ha ryggen mot dem, og det ville vært uhøflig. Skulle de gå bak ham, ville de hatt ryggen hans i ansiktet. Dette er den løsningen som fornærmer minst.
Spis, pels, spis. Hodja kommer til et selskap i arbeidsklær og blir oversett i døren. Han går hjem, tar på seg den fine pelsen og slipper inn med en gang. Ved bordet dypper han pelsermet i suppen og sier: spis, pels, spis. Det var tydeligvis deg de inviterte. Uttrykket ye kürküm ye brukes i dag hver gang noen blir behandlet etter klærne sine.
Gryta som fikk barn. Hodja låner en gryte av naboen og leverer den tilbake med en liten gryte oppi. Den fødte i natt, sier han. Naboen tar imot begge. Neste gang låner Hodja en gryte og kommer ikke tilbake med noe. Den døde, sier han. Naboen protesterer: gryter kan da ikke dø. Du trodde den kunne føde, svarer Hodja.
Ringen i lyset. Hodja leter etter noe på gaten utenfor huset. Naboene hjelper til, og etter en stund spør noen hvor han mistet den. Inne, svarer han. Hvorfor leter vi da her? Fordi det er lysere her ute.
Suppen av suppen. En slektning kommer med en and i gave og blir bedt på middag. Uken etter kommer en mann som sier han er venn av mannen med anden, og får servert suppe. Så kommer en som er venn av vennen. Til slutt setter Hodja fram en skål varmt vann og sier: dette er suppen av suppen av anden.
Du har også rett. Som dommer hører Hodja på den ene parten og sier: du har rett. Så på den andre, og sier: du har rett. Kona hans, som har fulgt med, sier at begge kan da umulig ha rett. Hodja tenker seg om. Du har også rett.
Hva de brukes til
Poenget er ikke historiene i seg selv, men at de fungerer som ferdige setninger i en samtale. En tyrker som synes du har gjort noe bakvendt, sier ikke at du har gjort noe bakvendt. Han nevner eselet. Blir noen dårlig behandlet fordi de kom i shorts, kommer pelsen. Når noen leter etter en løsning et sted den umulig kan være, fordi det er lettere å lete der, er det ringen.
Det er også en åpning. Kan du én av dem, og forteller den dårlig på gebrokkent tyrkisk, får du en reaksjon du ikke får med noe annet. Historiene er felleseie, og å bruke dem er å låne litt av det. Noen ord til formålet finner du i den tyrkiske parløren, og hvor samtalen som regel foregår, står under kaffehus og tehus.
Merk deg samtidig hva slags humor dette er. Hodja vinner sjelden ved å være sterkest eller mest lærd. Han vinner ved å ta motpartens logikk på alvor og føre den ett skritt for langt. Den formen finner du igjen overalt i Tyrkia, også i hvordan folk snakker om myndigheter og priser, og den henger tett sammen med omgangstonen som er beskrevet under gjestfrihet og omgangsformer.
Fantes han?
Sannsynligvis. Kildene peker mot en mann som levde på 1200-tallet, født i landsbyen Hortu ved Sivrihisar i det som i dag er provinsen rundt Eskişehir, og som endte sine dager i Akşehir, nordvest for Konya. Tittelen hoca betyr lærer, og han skal ha vært både imam og dommer.
Alt annet er lagt til underveis. En hel gruppe historier setter ham ansikt til ansikt med Timur Lenk, som herjet i Anatolia over hundre år senere. De kan ikke ha møttes, men de fortelles likevel, fordi de trengs: en liten mann som svarer en verdenserobrer, er en historie folk vil ha. Samme figur dukker forresten opp fra Balkan til Sentral-Asia under andre navn, og tradisjonen med å fortelle historiene er ført opp på UNESCOs liste over immateriell kulturarv sammen med flere naboland.
Graven i Akşehir
Hodja ligger begravet i Akşehir, en småby du kommer til på et par timer med buss fra Konya. Mausoleet er en åpen liten bygning med kuppel på seks søyler, og foran den står en svær port med et digert hengelås på. Porten har ingen gjerder på sidene. Du går rundt.
Det er selvsagt et påfunn av ettertiden, og det er akkurat den vitsen han ville ha satt pris på. På gravsteinen står et årstall som ser feil ut, og forklaringen som gis, er at det skal leses baklengs. Byen holder en internasjonal Nasreddin-uke om sommeren, med opptog, eselritt og folk fra nabolandene som kommer og forteller sine egne versjoner. Hvor mye du får ut av en tur dit uten tyrkisk, skal du være ærlig med deg selv om. Poenget med Hodja er språket rundt ham, ikke bygningen.
Vil du ha ham i bokform, finnes samlingene i billige utgaver i enhver bokhandel og på de fleste suvenirutsalg, og flere av dem er oversatt til engelsk. Hvor han hører hjemme i den skriftlige tradisjonen ved siden av dikterne, står under tyrkisk litteratur og film.