Han står i oransje vest midt i gaten og vinker deg inn i en luke du ikke hadde sett. Når du går, kommer han bort og sier et beløp. Nordmenn blir usikre her, og det er unødvendig: dette er en helt vanlig ordning i Tyrkia, summen er som regel mindre enn en kaffe, og mannen skriver ut en lapp hvis du ber om det. Betal, ta lappen, gå videre.
Parkering i Tyrkia er billig og for det meste udramatisk. Problemene ligger tre andre steder: i gamlebyene, der bilen ikke kommer inn i det hele tatt, i tauebilen, som opererer raskere enn du rekker å spise ferdig, og i regningen som dukker opp på kortet ditt måneder etter at ferien er over. Denne artikkelen handler om å kjøre og sette fra deg bilen. Selve leieforholdet står i leiebil i Tyrkia, og reglene i trafikken i trafikkregler og kjøring.
Otopark: ordet du skal se etter
Otopark betyr parkeringsplass, og skiltet er den samme hvite P-en på blå bunn som hjemme. Du vil møte tre varianter av ordet: açık otopark er en åpen plass, kapalı otopark er innendørs, og katlı otopark er et parkeringshus i flere etasjer. På prisskiltet står saatlik for time, günlük for døgn og aylık for måned.
Prisene er lave etter norske forhold. Et par timer i en vanlig by koster småpenger, et døgn i en kystby ligger på noen få euro, og de dyreste sonene i Istanbul kan nærme seg ti euro i døgnet. Satsene justeres ofte, så bruk dette som størrelsesorden og ikke som prisliste. Regn uansett med at parkering er en av de minste postene på et bilbudsjett i Tyrkia. Drivstoffet og bompengene koster deg langt mer, som beskrevet under bompenger og HGS.
I et innendørs anlegg blir du ofte bedt om å la nøkkelen ligge. Det er fordi bilene står tett og må flyttes, og det er helt normalt. Ta med papirer og verdisaker ut av bilen, og la telefonen din ligge synlig et annet sted enn i frontruten.
İSPARK og de kommunale plassene
I Istanbul drives det meste av kommunen gjennom selskapet İSPARK, som du kjenner igjen på blå og hvite skilt. De har tre slags plasser: gateparkering der en vakt tar imot betaling og skriver ut lapp, parkeringshus, og innfartsparkering ved metrostasjonene i utkanten.
Den siste er den viktigste for deg. Å kjøre inn i gamlebyen i Istanbul med bil er en dårlig idé fra begynnelse til slutt. Sett bilen ved en metrostasjon i utkanten, kjøp et bykort og ta banen inn. Hvordan kortet fungerer, står i artikkelen om Istanbulkart.
De andre storbyene har tilsvarende kommunale ordninger under sine egne navn. Prinsippet er det samme overalt: en vakt, en lapp, en lav sum, og betaling når du henter bilen og ikke når du setter den fra deg.
Gateparkering og vaktene
Utenfor Istanbul er gateparkering som regel bemannet framfor automatisert. Parkometre finnes, men den vanligste løsningen er fortsatt et menneske med en kvitteringsblokk. Noen av dem har kommunal avtale, noen har det ikke, og for deg er forskjellen sjelden verdt en diskusjon. Beløpene er små, kontanter er tryggest, og du bør ha småpenger tilgjengelig, slik det står i gjennomgangen av hvor mye kontanter du bør ha med.
Det finnes en grense. Ingen har rett til å kreve betaling før du drar, ingen har rett til å holde igjen bilen din, og et beløp som plutselig er ti ganger større enn det de andre betalte, er ikke en parkeringsavgift. Da tar du bilde av situasjonen og går. Beslektede varianter er beskrevet under lommetyver og svindel.
Skiltene og kantsteinene forteller resten. Park yasak betyr parkering forbudt, araç çekilir betyr at kjøretøyet blir tauet bort, og garaj girişi er en garasjeinnkjørsel du aldri skal stenge. Kantstein malt i gult og svart betyr det samme som en heltrukken linje hjemme. Flere ord du møter overalt, står samlet i skilt og ord.
Du vil også se biler parkert i andre rekke, midt i gaten. Sjåføren har satt bilen i fri uten håndbrekk, slik at andre kan skyve den til side, og lagt et telefonnummer i frontruten. Det er en fungerende lokal skikk. Gjør det ikke selv med en leiebil: du står ansvarlig for hver eneste ripe, og du har ingen norsk forklaring som holder hvis noe skjer.
Blir du selv sperret inne, se etter et nummer under vindusviskeren eller i frontruten på bilen foran. Finnes det ikke, spør i nærmeste butikk. Det tar som regel få minutter, og det løses uten dramatikk.
Borttauing: hva som faktisk skjer
Tauebilen heter çekici, og den kommer. Særlig i bysentrene, særlig der du står i veien for en holdeplass, en brannpost eller en innkjørsel. Bilen din er ikke stjålet, den er flyttet til en oppstillingsplass, og det står ingenting igjen på gaten som forteller deg det.
Slik henter du den:
- Finn ut hvilken plass bilen står på. Trafikkpolitiet eller kommunens trafikkenhet i bydelen kan opplyse om det, og de gjør det uten problemer.
- Ring utleieren først, ikke sist, hvis det er en leiebil. Vognkortet ligger som regel i bilen, og for å få den utlevert kan det kreves papirer fra den som eier den. Utleieren har vært borti dette før, ordner det raskt og tar et gebyr for bryet.
- Ta med pass og førerkort. Betalingen består av selve boten, en taueavgift og en oppstillingsavgift som løper per påbegynte døgn.
- Regn med en halv dag. Dette er ikke et sted du løser noe med en app.
Enkelte kommuner bruker hjullås i stedet for tauing. Da sitter det en oblat i sideruten med et telefonnummer, bilen står der den står, og du betaler for å få låsen fjernet. Det er den billige varianten av det samme problemet.
Hotell, gamleby og strand
På kysten har nesten alle hotellene egen parkering, og den er som regel gratis og inkludert. Den er også ofte en grusplass uten oppmerking. Sjekk likevel når du bestiller: står det otopark var i beskrivelsen, er du trygg.
De gamle bydelene er en annen sak. Kaleiçi i Antalya, sentrum i Kaş, smugene i Alanya og de bratte steingatene i Mardin og Urfa er ikke laget for bil, og enkelte av dem er stengt for gjennomkjøring. Bor du på et lite hotell der inne, gjør du dette: kjør fram, slipp av bagasjen, og sett så bilen i en betalt plass i utkanten. Spør hotellet på forhånd hvilken de bruker, for de har en de bruker. Mer om hvordan strekningene og stoppene henger sammen, står i bilferie i Tyrkia.
Ved de populære strendene er det opparbeidede plasser med avgift per dag, og ved strandklubbene inngår parkeringen som regel når du leier solseng, som beskrevet under solsenger, strandklubber og hva det koster. Parker i skygge hvis det finnes skygge. En bil som har stått i sola på en tyrkisk sommerdag, er ikke behagelig å sette seg inn i, og alt som ligger igjen i den tar skade.
Et siste bytriks: kjøpesentrene, som heter AVM, har store parkeringsanlegg der de første timene ofte er gratis mot en stemplet lapp fra en butikk eller et serveringssted. I varmen midt på dagen er det et helt greit sted å sette bilen mens du gjør noe annet.
Flyplassene
På tyrkiske flyplasser er avsettingssonen foran terminalen gratis i et lite antall minutter og betalt deretter, med en sats per påbegynte time. Skal du hente noen som er forsinket, står du billigere i korttidsparkeringen enn i sløyfen foran døren.
Skal du levere en leiebil, skal du ikke inn i den vanlige parkeringen i det hele tatt. Utleierne har egne innleveringsfelt, skiltet med rent a car eller iade, og de ligger et stykke unna avgangshallen på de store flyplassene. Legg inn tjue minutter ekstra til å finne dem.
Skal du derimot sette igjen bilen din hjemme i Norge før avreise, er det et helt annet regnestykke, og det er godt beskrevet hos Parkeringsguiden om flyplassparkering.
Bor du der
I en tyrkisk boligblokk følger parkeringen som regel med leiligheten, enten som en oppmerket plass i garasjen eller som en uskreven fordeling ute på tomten. Driften betales over fellesutgiftene, som er gjennomgått i artikkelen om aidat og fellesutgifter. Har blokken din ikke plass nok, er månedsabonnement i en otopark i nabogaten den vanlige løsningen, og det koster mindre i måneden enn ett døgn i et norsk parkeringshus.
Og uansett om du bor der eller er på ferie: ta bilde av bilen der du satte den, og av gateskiltet. Etter fire timer i en tyrkisk gamleby ser alle smug like ut.