Kütahya – keramikkbyen

Snu tallerkenen før du spør om prisen. Under bunnen på et håndmalt stykke fra Kütahya står det som regel et verkstedsstempel med byens navn, ofte et nummer og en signatur. Er undersiden blank, eller bærer den bare et klistremerke med strekkode, holder du industrivare i hånden. Det er ikke nødvendigvis et dårlig kjøp. Men da skal prisen være deretter.

Kütahya er en provinshovedstad i det indre av Vest-Anatolia med i underkant av et kvart million innbyggere, og den er sentrum for tyrkisk keramikk. Ikke slik at byen er pen overalt: sentrum er nyere betong, trafikken tett, og noen turistgate av typen du finner i Safranbolu finnes ikke. Det du kommer for, ligger i noen kvartaler rundt den gamle moskeen, og i verkstedene ute i utkanten.

Byen som arvet ovnene

Fram til rundt år 1600 var İznik hoffets leverandør, og Kütahya lå i skyggen som en nummer to som laget mye av det samme, litt enklere. Så sluttet palasset å bestille. Ovnene i İznik ble kalde i løpet av det følgende hundreåret, og kunnskapen forsvant derfra. I Kütahya gjorde den ikke det. Verkstedene her hadde et bredere marked å falle tilbake på: kirker, apotek, vanlige husholdninger og pilegrimer. Da hoffet forsvant, mistet byen en kunde, ikke levebrødet.

Det ga også en annen stil. Kütahya-godset er lettere i uttrykket enn de tunge palassflisene: mer gult og lys turkis, tynnere konturstrek, mindre formater og flere fugler og figurer. Armenske pottemakere sto i århundrer for en betydelig del av produksjonen, og en gren av håndverket herfra endte i Jerusalem etter første verdenskrig, der mestere fra Kütahya la grunnlaget for det armenske keramikkverkstedet i gamlebyen. Det er et av de merkeligere sporene en tyrkisk provinsby har lagt igjen i verden.

Museet i medresen

Byens arkeologiske museum holder til i Vacidiye-medresen, et kuppeldekket undervisningsbygg fra begynnelsen av 1300-tallet, reist under Germiyan-emirene som styrte området før osmanene. Bygget er verdt inngangspengene i seg selv: tykke murer, lys som faller ned gjennom kuppelen og et lite basseng midt i salen. Det ble brukt til undervisning i blant annet astronomi.

Hovedstykket er en romersk marmorsarkofag med amasoner i kamp, hentet fra Aizanoi noen mil unna, og den står fritt slik at du kan gå rundt den. Vegg i vegg ligger flismuseet, i et imaret fra tidlig 1400-tall, med grunnleggerens grav under en kuppel i det ene rommet. Der ser du utviklingen fra tidlig osmansk flisarbeid og fram til det som lages i dag, og den runden bør du ta før du går i butikkene, ikke etter. Åpningstidene er kortere om vinteren, og museer i Tyrkia holder gjerne stengt én dag i uken.

Ulu Camii og gatene rundt

Ulu Camii, den store moskeen, ligger midt i den gamle bykjernen og ble påbegynt i tidlig osmansk tid. Den er reparert og bygget om flere ganger siden, så det du ser er lag på lag heller enn ett byggetrinn. Rommet er stort og lyst, og uten den flisprakten du kanskje venter deg her. Fliser var eksportvare. Byen brukte dem ikke på seg selv.

Rett ved ligger den overbygde basaren og en gammel bedesten. Litt lenger opp begynner Germiyan Sokak, en restaurert gate med osmanske trehus i to etasjer, noen blitt kafeer og gallerier, andre tomme. Det er den ene gaten i byen som ser ut som postkortet, og den tar ti minutter å gå.

Oppe i skråningen ligger huset der den ungarske frihetslederen Lajos Kossuth bodde i landflyktighet rundt 1850, i dag et lite museum. Over det hele ligger borgen, med utsikt over byen.

Verkstedene, og hva du faktisk ser

Det finnes to helt forskjellige typer produksjon i byen, og de havner gjerne i samme butikkhylle.

Den ene er industrien. Kütahya er en av Tyrkias store porselensbyer, med fabrikker som leverer servise til hele landet og med fabrikkutsalg langs innfartsveiene. Der kjøper du godt bruksservise billig. Det er ikke håndverk, og det gir seg heller ikke ut for å være det.

Den andre er atelierene. I et ekte verksted sitter det folk og maler, som regel kvinner, med et forelegg ved siden av seg og penselen holdt nesten loddrett. Prosessen går i faste trinn: formen dreies eller støpes, brennes, får et hvitt dekklag, konturen tegnes opp i svart med et verktøy som kalles tahrir, fargene fylles inn, og til slutt kommer glasuren og en ny brenning. Mange verksteder lar deg se på, og de fleste selger direkte.

Spør før du begynner å kikke: el boyama betyr håndmalt, baskı betyr trykk. I et verksted der du ser folk arbeide, er svaret som regel ærlig. I en souvenirbutikk på kysten er det ikke like sikkert.

Slik ser du forskjellen

Det finnes tre nivåer, ikke to, og mellomnivået er det som forvirrer folk.

• Helt håndmalt. Konturen er tegnet for hånd, fargene lagt inn for hånd. Streken skjelver litt, fargen samler seg der penselen stoppet, og to eksemplarer av samme mønster er aldri like.
• Håndfylt over trykt kontur. Omrisset er overført med sjablong eller trykk, men fargene er malt inn for hånd. Dette er ekte arbeid, det koster mindre, og det er helt greit så lenge det ikke selges som noe annet.
• Dekaltrykk. Hele mønsteret er et overføringsbilde. Perfekt, identisk fra kopp til kopp, og billig å lage.

Kjenn med fingertuppen over den svarte konturen på et godt stykke: den ligger som en tynn, hevet linje. Se etter gullkanten, som males på for hånd og brennes svakere til slutt. Den tåler ikke oppvaskmaskin, uansett hva selgeren sier. Og snu stykket. Stempel, verkstedsnavn og signatur under bunnen er regelen for håndmalt gods, ikke unntaket. De øvrige prøvene, som gjelder over hele landet, står i gjennomgangen av tyrkisk keramikk og İznik-flisene, og de fungerer like godt her.

Prisene

Å kjøpe ved kilden er billigere enn i en turistgate på kysten, men ikke dramatisk. Det du virkelig vinner på å komme hit, er utvalget: du kan sammenligne tjue verksteder på en formiddag, og du får se hvordan et godt stykke ser ut ved siden av et middelmådig.

Grovt sagt ligger en trykt souvenirtallerken på noen få euro. En håndmalt tallerken i samme størrelse ligger et godt stykke over, og et stort fat fra et anerkjent verksted, signert av den som malte det, er i en helt annen klasse igjen. Sammenlign i euro og ikke i lira, for lirabeløpene flytter seg fra sesong til sesong.

Prutting hører hjemme på basaren, ikke i et atelier der prisen er satt av den som holdt penselen. Du kan spørre om det finnes noe rimeligere, og du kan spørre om samlerabatt når du kjøper flere ting, men å presse ned prisen på et signert arbeid faller dårlig ut. Hvordan det fungerer der det faktisk forventes, står i artikkelen om prutting på basaren.

Fliser og store fat bør sendes. Butikkene pakker godt, men avtal skriftlig hvem som betaler toll og merverdiavgift ved ankomst til Norge, og be om sporingsnummer. Hva annet som er verdt plassen i kofferten, står under souvenirer fra Tyrkia.

Én grense er absolutt: gamle fliser kan ikke tas ut av landet. Blir du tilbudt en flis som selgeren sier er tatt ned fra en moské, sier du nei og går videre. Reglene står i artikkelen om antikviteter og utførselsforbud, og de håndheves.

Aizanoi og resten av provinsen

Seks mil sørvest for byen, ved Çavdarhisar, ligger Aizanoi. Zeus-tempelet der er det best bevarte i Anatolia, med søylerekker som fortsatt står og et hvelvet rom under gulvet i tempelsalen. Her ligger også et stadion og et teater bygget sammen til ett anlegg, og et rundt markedsbygg der en romersk prisforordning er hugget inn i steinen. Stedet er lite besøkt, du går fritt rundt, og en formiddag holder.

Ellers er dette termalland. Flere kursteder med varme kilder ligger i provinsen, og de brukes nesten bare av tyrkiske gjester, slik det er beskrevet under termalbad og kurbyer. Frygerveien, som går gjennom tuffsteinlandskapet mellom Eskişehir, Kütahya og Afyon, er tatt med i oversikten over vandreruter i Tyrkia.

Slik kommer du deg dit

Zafer-flyplassen i provinsen deles med Afyon og Uşak og har et tynt rutetilbud, så ikke bygg reisen på at det går fly. Toget følger den gamle linjen mellom Eskişehir og Balıkesir: langsomt, men billig.

En halv dag holder til museene, moskeen og noen verksteder. Skal du ha med Aizanoi, trenger du en hel dag og bil. Byen fungerer godt som stopp mellom Eskişehir og kysten, eller som avstikker fra Bursa. Vil du se leirgods av en helt annen type, dreid i rød elveleire, ligger Avanos i Kappadokia.

Kom om våren eller høsten. Byen ligger nesten tusen meter over havet, vintrene er kalde med snø, og somrene tørre og varme uten fuktigheten fra kysten. De små atelierene stenger tidligere på ettermiddagen enn butikkene i sentrum.