Rosene plukkes i tre til fire uker. Lavendelen står omtrent like lenge. Og den hvite strandbredden ved Salda, den som ser ut som Maldivene på bilder, kan du ikke lenger gå ut på der bildene ble tatt. Tre severdigheter, tre smale vinduer, og en god del feilinformasjon i omløp. Det er derfor denne kroken av Tyrkia skuffer så mange og begeistrer resten.
Geografien er enkel når du først ser den. Salda-sjøen ligger i Burdur-provinsen, ved tettstedet Yeşilova, halvannen times kjøring øst for Pamukkale. Isparta ligger et par timer videre nordøstover, med rosemarkene rundt seg. Lavendelen står i Kuyucak, en landsby i Keçiborlu-distriktet mellom de to. Alt sammen ligger i innlandet mellom Egeerhavet og Antalya, i et høydedrag der luften er tørrere og nettene kjøligere enn ved kysten.
Salda: hvorfor vannet ser slik ut
Salda er en dyp kratersjø, en av de dypeste innsjøene i Tyrkia, med bunn langt nede i mørket. Den hvite bredden er ikke sand. Det er hydromagnesitt, et magnesiumrikt mineral som felles ut i vannet gjennom en prosess der mikroorganismer spiller hovedrollen, og som legger seg som puter og knauser langs kanten. Fargen på vannet kommer fra det samme: lys bunn, mye kalk og magnesium, og et dyp som skifter brått. Derfor går det fra melkeblått til mørk turkis på få meter.
Nettopp den kombinasjonen har gjort sjøen berømt langt utenfor Tyrkia. Da NASA landet en rover i Jezero-krateret på Mars i 2021, ble Salda trukket fram som det nærmeste vi har på jorden til avleiringene der. Det er ikke turistmarkedsføring. Det er grunnen til at forskere har vært her med prøverør i mange år.
To advarsler hører med, og de nevnes sjelden på bildene. Vannet er kaldt, også i august, fordi sjøen er dyp og matet av kilder. Og bunnen faller bratt bort noen få meter fra land. Dette er ingen barnestrand med hundre meter grunt vann, og det har skjedd drukningsulykker her. Bad der det er merket for bading, ikke der du finner en fin sti ned. De generelle rådene står i artikkelen om bading, strømninger og sikkerhet i vannet.
Det som er stengt, og hvorfor
Salda ble vernet som et særskilt miljøverneområde i 2019, etter at besøkstallene eksploderte i løpet av få sesonger. Det som trekker folk, er også det som ødelegges av dem: hydromagnesitten er et tynt lag som males i stykker under føtter og bildekk, og den bygges opp igjen ekstremt langsomt.
Konsekvensen for deg er konkret. Området med de hvite formasjonene, det som lokalt kalles de hvite øyene, har vært avstengt eller sterkt begrenset for besøkende de siste årene. Du kjører ikke ned til bredden lenger. Du henter ikke hvit leire i en pose, og den utbredte skikken med å smøre seg inn i den er forbudt. Badingen er samlet på et opparbeidet folkestrandområde med inngangspenger, parkering, toaletter og et enkelt serveringssted.
Rundt dette har det stått en offentlig strid. Et statlig anleggsprosjekt ved bredden førte til kraftige reaksjoner i 2021, arbeidet ble endret, og reglene for hvor folk får ferdes har vært justert flere ganger siden. Regn derfor med at det du leser på nettet er utdatert, også dette. Følg skiltingen på stedet og beskjeden fra vaktene, og ikke bygg dagen på et bilde du har sett i sosiale medier. Mange av dem er tatt før restriksjonene kom.
Praktisk ved sjøen
Det er inngangspenger, og det betales som regel per person og per bil ved bommen. Beløpet er lavt. Køen inn en lørdag i juli er det ikke.
Salda er blitt et av tyrkiske familiers store innenlandsmål, og helgene i høysesongen er fulle. Kom på en hverdag, og kom om morgenen. På nordsiden ligger det furuskog med teltplasser som fylles opp i juli og august. Yeşilova, tettstedet noen kilometer unna, har det aller nødvendigste og lite mer, så ta med vann og mat hvis du planlegger en hel dag. De fleste kommer på dagstur og drar videre.
Fra Pamukkale er det halvannen time. Fra Antalya to og en halv til tre timer over fjellet. Fra Isparta rundt to timer. Kollektivt er det tungvint: det går busser til Yeşilova, men de siste kilometrene ned til sjøen må du løse selv, og det gjør leiebil til den praktiske løsningen for hele denne runden.
Rosene rundt Isparta
Isparta er Tyrkias rosehovedstad, og det er ikke et markedsføringspåfunn. Rundt byen dyrkes damaskusrosen for oljens skyld, i felt som ser umerkelige ut ni måneder i året og eksploderer i noen uker om våren.
Høstingen begynner som regel i midten av mai og er over rundt midten av juni. Nøyaktig når avhenger av været det året, og vinduet flytter seg noen dager fram og tilbake. Plukkingen skjer i grålysningen og er ferdig utpå formiddagen, av en enkel grunn: oljen fordamper når sola varmer kronbladene. Kommer du til en rosemark klokken elleve, ser du folk som er i ferd med å laste sekkene på traktoren, ikke folk som plukker.
Regnestykket bak prisen er verdt å kjenne. Det går flere tusen kilo kronblader med på én eneste kilo roseolje. Derfor er ekte gül yağı en av verdens dyreste landbruksvarer, og derfor er det som selges billig i en suvenirbutikk noe annet enn det som står på etiketten. Ren olje selges i små glass med dråpetellere og koster deretter. Rosevann, kolonya, såpe, syltetøy og lokum med rosesmak er derimot rimelig, ekte nok og tar liten plass i kofferten. Hva du ellers bør se etter når du handler, står under souvenirer fra Tyrkia.
I høstesesongen holdes det rosefestival i Isparta, som regel i slutten av mai eller begynnelsen av juni, og flere kooperativer og destilleringsanlegg tar imot besøkende mens produksjonen går. Vil du ut i markene med plukkerne, må du være ute tidlig på morgenen og gjerne ha avtalt det gjennom overnattingsstedet kvelden før. Måneden ellers er behandlet i artikkelen om Tyrkia i mai.
Lavendelen i Kuyucak
Kuyucak er en liten landsby drøyt fire mil fra Isparta, og den har på få år gått fra å være ukjent til å være et av de mest fotograferte stedene i innlandet. Markene ligger i en skålformet dal, radene går oppover skråningene, og fargen er absurd når den står på sitt sterkeste.
Blomstringen begynner som regel i slutten av juni og varer gjennom juli. I begynnelsen av august er det meste skåret ned. Kommer du i midten av august fordi det passet med ferien, ser du brune stubber. Dette er den vanligste feilen folk gjør med dette stedet.
Landsbyen tar inngangspenger, har parkering, boder med lavendelprodukter og oppsatte fotopunkter. Det er blitt en operasjon, og det er en av grunnene til at de som kommer klokken to på ettermiddagen i juli synes det er masete. Kom tidlig på morgenen eller den siste timen før solnedgang. Da er lyset lavt, temperaturen tålelig og de fleste bussene borte.
To ting det er verdt å ta på alvor. Markene er dyrket mark og noens levebrød. Å gå inn mellom radene der det ikke er merket, eller legge seg ned i en busk for et bilde, ødelegger avlingen. Og det summer overalt: en lavendelmark i full blomst er full av bier, og de er ikke aggressive, men de er der i tusentall. Er du allergisk mot bistikk, ha med det du trenger. Hvordan juli oppfører seg ellers i landet, står i Tyrkia i juli.
Isparta og Eğirdir som base
Isparta by er en universitets- og industriby med rundt en kvart million innbyggere, kjent innenlands for roser og for teppeproduksjon. Den er ryddig, praktisk og temmelig uinteressant for en tilreisende. Du sover der, du spiser godt og billig i en lokanta, og du kjører videre.
Vil du bo bedre, kjør en drøy halvtime nord til Eğirdir. Byen ligger ved en stor innsjø med fjell rett opp fra vannet, med en gammel bydel ute på et nes, enkle pensjonater med utsikt til begge sider og epleplantasjer rundt. Det er et langt hyggeligere sted å ha to netter enn Isparta, og det ligger like nær markene.
I samme område ligger to andre ting du kan legge inn. Sagalassos er den antikke fjellbyen sør for Isparta, med den gjenreiste fontenen som fortsatt renner, og den ligger på veien mot Antalya. Davraz-fjellet rett ved byen er et lite skianlegg med kort sesong, tatt med i oversikten over skiferie i Tyrkia.
Slik setter du det sammen
| Når | Hva som skjer | Hvor |
|---|---|---|
| Midten av mai til midten av juni | Rosehøsten, plukking i grålysningen | Landsbyene rundt Isparta |
| Slutten av juni til slutten av juli | Lavendelen i full blomst | Kuyucak |
| Mai, juni og september | Salda på sitt beste: varmt nok, men uten folkemengdene | Yeşilova |
| Juli og august | Salda er full, lavendelen står, rosene er ferdige | Hele området |
Den naturlige ruten går fra Pamukkale til Salda, videre til Isparta eller Eğirdir, og så over fjellet til Antalya med Sagalassos som stopp underveis. To til tre dager med bil dekker det uten stress. Hvordan etappene i innlandet henger sammen ellers, står i gjennomgangen av bilferie i Tyrkia.
Og en siste ærlighet: skal du bare ha ett av de tre, og du reiser i juni, ta rosene. Salda er vakker, men du ser den nå fra litt lengre avstand enn bildene lover, og lavendelen krever at ferien din tilfeldigvis faller i juli.